Plattformen er det viktigste politiske dokumentet til RK ved siden av vedtektene. Alle som vil bli medlem av RK må godkjenne plattformen. Dokumentet er vedtatt på RKs første landsmøte, tredje plenum, sommeren 2025.

Plattformdokumentet har tre deler. Første del er en introduksjon, der vi presenterer vårt syn på verdenssituasjonen og den eksisterende samfunnsformen. Andre del er RKs enhetsgrunnlag, som slår fast hva som samler oss politisk. Tredje del er en programmatisk del, der vi skisserer langsiktige og kortsiktige mål for den kommunistiske bevegelsen i Norge.

Vi oppfordrer alle som kan godkjenne innholdet i denne plattformen til å ta kontakt med oss og bli med på å bygge den kommunistiske bevegelsen.

NB! Plattformen på denne siden er ennå ikke helt komplett. RKs landsmøte behandlet nemlig også en seksjon som omhandler marginalisering og ulike former for undertrykking. Denne tar opp blant annet kvinneundertrykking, rasisme, homofobi og transfobi. Landsmøtet var i hovedsak enig i innholdet i plattformkomiteens utkast, men vedtok at teksten var uferdig og trengte videre bearbeiding. RKs landsstyre har derfor fått mandat til å godkjenne denne seksjonen av plattformen når den er ferdig revidert. Den vil da legges til i del 1 av plattformen.

Det gamle standpunkt-dokumentet, som gjaldt fram til sommeren 2025, er arkivert her.

— Redaksjonen for Kommunisten.no, 19. desember 2025.

RKs politiske plattform

Innholdsliste

Del 1: Det kan ikke fortsette som dette
Del 2: Enhetsgrunnlag
Del 3: Hva vi vil
- Revolusjonens umiddelbare oppgaver i Norge
Noter

Del 1: Det kan ikke fortsette som dette

Vi merker alle at noe er galt. Det foregår en klimakrise som truer med å undergrave forutsetningene for hele det organiserte menneskesamfunnet. Den globale matsikkerheten er truet, politisk undertrykking øker i stater overalt, folkemord herjer og mange land sitter fast i lenker. En ny verdenskrig er ikke bare mulig, men framstår stadig mer og mer sannsynlig.

Selvsagt finner vi både positive og negative utviklinger rundt oss, men det negative ser ut til å være regelen og det positive unntaket. Av og til får man pusterom, som varer noen uker, noen måneder, og kanskje til og med flere år. Men tendensene til sykliske økonomiske kriser, undertrykking av minoriteter, økologisk ødeleggelse, statlig undertrykkelse, overvåking og liknende ser vi gjennom hele den «moderne» historien.

Dette gjelder ikke i like stor grad for alle. I noen land har man lagt sultkatastrofer bak seg, samtidig som sult er en konstant trussel for befolkningen i andre land. Altså er det enkelte som merker forverringen i levekårene sine mer enn andre. Her finner man de arbeidsledige og de fattigste. Dette inkluderer blant annet kvinner og skeive, særlig transpersoner, samt innvandrere, etniske og religiøse minoriteter, blant annet muslimer og folk i det globale sør. Men forverringen begrenser seg ikke til noen få grupper, den er helhetlig.

At enkelte opplever forverringen mindre enn andre, skyldes ikke en svikt i systemet, men heller en funksjon. Samtidig som det finnes flere milliardærer i verden enn noen gang før, lever over 700 millioner mennesker i absolutt fattigdom. I dag er velstand og trygghet for noen få bygget på lidelsen til mange andre.

Så hva kan man gjøre?

Vi er fremmedgjorte fra våre medmennesker; vi føler oss alene og avmektige. Når man legger merke til alle disse problemene, kan man bli deprimert i stedet for å bli motivert til å handle. For hva kan et enkelt individ gjøre? Man tenker: Neppe mye. Eller så blir man kynisk: Ja, det er bare slik ting er og alltid har vært. Det er ikke åpenbart hva som kunne ha blitt gjort annerledes, og man tvinges til å se på ting «realistisk». Denne «realismen» er en konsekvens av at vi er frakoblet fra avgjørelsene som blir tatt i samfunnet. Dermed begrenses selve forestillingsevnen vår.

Men til syvende og sist hjelper det ikke å ignorere disse problemene. Vi er nødt til å kunne forstå helheten ved hvordan problemene vi møter oppstår, gjenoppstår og henger sammen. Og når vi forstår disse problemene, kan vi organisere oss sammen for å faktisk konfrontere dem.

Problemene vi opplever skyldes ikke «dem» eller «oss». Problemene vi opplever i dag må forstås som konsekvenser av et helhetlig samfunnssystem. Samfunnet består av oss, av våre avgjørelser – og selv om vi ikke kan gjøre mye alene, er vi sterke sammen.

Når vi ikke forstår hvorfor disse problemene vedvarer, ender vi opp med forklaringer som setter de undertrykte opp mot hverandre, med konspirasjonsteorier, med avsporinger, med depresjon og med apati. Ingen av disse er mer enn farlige blindveier. Det finnes bare én vei ut. Den går gjennom å fatte de nevnte problemene i sin helhet som systemiske, og konfrontere dem på en organisert måte, for å kvitte oss med selve røttene til problemene.

Ja, vi merker alle at noe er galt – men vi har et valg. Vi kan enten fortsette å drive styringsløst mot avgrunnen, eller kan vi snu i en annen retning.

En skisse av vårt samfunn

Så lenge menneskeheten har eksistert, har vi hatt problemer, men ikke alle problemer er like. Noen problemer er både mer relevante og mulige å løse. Et «perfekt» samfunn er selvsagt umulig, men dette brukes ofte som en unnskyldning for hvorfor ingen betydelige samfunnsmessige problemer noen gang kan løses.

Ja, et «perfekt» samfunn er umulig, men menneskelige samfunn har tatt mange ulike former opp gjennom historien, og vi har hatt mange ulike slags problemer. Selv om det er ganske usannsynlig at et perfekt samfunn kan etableres, er det svært sannsynlig at det skal gå an å løse noen av de samfunnsmessige problemene vi møter.

Til tross for at vi er bundet av ulike ønsker og behov, samt naturlige, kulturelle og fysiske begrensninger, er det vi som til syvende og sist bygger våre samfunn.

For å løse de problemene som er beskrevet ovenfor, mener vi det er mest relevant å forstå samfunnet i dag som et klassesamfunn. Når vi kommunister snakker om «klasse» mener vi ikke grupperinger av folk med ulike inntektsnivåer eller rikdom. Vi tenker heller på:

Hvilken stilling ulike grupper folk har i den samfunnsmessige produksjonen.
Hvordan folk skaffer seg det de trenger for å fortsette sine liv og delta i samfunnet.

Klassesamfunn kan se ut på mange ulike måter, og ikke alle samfunn gjennom historien har vært klassesamfunn. Det har altså eksistert klasseløse samfunn, og vårt samfunn er bare én særegen måte samfunnet kan organiseres på.

Klassesamfunn kjennetegnes både av klasser som produserer, og klasser som styrer over denne produksjonen og tar utbytte av den. I dagens samfunn er noen folk nødt til å arbeide for å få tilgang til livets midler – de midlene som de selv ofte produserer – mens andre folk får tilgang til disse midlene gjennom eiendom. Livets midler, altså det som er nødvendig for å fortsette å leve og for å fortsette å delta i samfunnet må tilegnes som varer: Man får hus og mat bare med penger, og pengene må komme fra et sted. Noen av oss må altså jobbe for å opprettholde livet, mens andre ikke må det.

Klassen av folk som trenger å jobbe for å opprettholde sine liv, kaller vi for arbeiderklassen, eller proletariatet. Arbeiderklassen består altså ikke bare av folk som jobber i industri: Den består av alle som er nødt til å jobbe for å overleve. Den består av kvinner som jobber på en tekstilfabrikk, den består av ungdom som jobber i butikk, den består av sykepleiere og arbeidsledige. Den består av deg og meg. De som ikke trenger å jobbe, selge sin tid og sine evner til å arbeide under andre, kan velge å ikke jobbe fordi de eier det som trengs for å kunne produsere noe, altså det vi kaller produksjonsmidler. Disse produksjonsmidlene inkluderer gruver, fabrikker, fiskeoppdrettsanlegg, datasentre osv. At noen få personer eier disse produksjonsmidlene, betyr at de kan bestemme hvem som får lov (og ikke lov) til å bruke disse og under hvilke forhold. Det innebærer at deres avgjørelser håndheves av en rekke folk som kan utføre statlig legitimert vold, blant annet politiet. Vi kaller denne klassen, som hersker i det kapitalistiske samfunnet, for borgerskapet.

Kapitalismen kjennetegnes altså av et forhold der mye av produksjonen ikke styres av de som deltar i den, men av viljen til noen få private individer, hvis «rett» til å bestemme over hvordan produksjonsmidlene skal brukes, opprettholdes av statens monopol på legitim vold. Det vil si at hele den «økonomiske sfæren» av samfunnet, våre arbeidsliv, ikke er styrt demokratisk, men gjennom eiendomsrett.

De som eier produksjonsmidlene, borgerskapet, må generelt fortsette å produsere varer for å bli solgt på et marked. Hvis de hadde prøvd å ikke produsere ting som varer, med andre ord produsert for å tilfredsstille menneskelige behov i stedet for et marked, ville de snart gått konkurs. Man trenger penger også for å fortsette produksjonen. Man må tilegne seg eventuelle råvarer, opprettholde produksjonsmidlene, og kjøpe arbeidskraft (ansatte). Hvis kapitalistene hadde solgt produktene sine for akkurat så mye som trengs for å opprettholde produksjonen, ville de snart blitt utkonkurrert av noen andre som har produsert for profitt og dermed kan investere profitten for å utvide produksjonen, kjøpe nye maskiner, ansette flere folk, reklamere for produktene, osv. Derfor kjennetegnes systemet vi har i dag av produksjon i vareform og for profitt. Dette systemet, der produksjonen styres av behovet for profitt, der ting produseres som varer for å bli solgt på et marked og ikke hovedsakelig for behov, kaller vi for kapitalisme.

At produksjonen skjer for profitt skyldes altså ikke kulturelle forhold eller individuelle kapitalisters grådighet. Det skyldes at hele systemet er satt opp på en måte som krever at individene under det må fortsette å handle på visse måter, i tråd med systemets behov. Hvis en arbeider nekter å selge sin evne til å arbeide, det vil si ikke vil godta å jobbe under andres udemokratiske kontroll, kan hen ikke tilegne seg det hen trenger for å fortsette å leve i samfunnet. Hvis en kapitalist nekter å produsere for profitt, blir hen utkonkurrert og erstattet av andre kapitalister som vil.

Når produksjonen skjer for profitt, og livets midler fordeles som varer til salgs på et marked, oppstår det en stor rekke problemer. Kapitalismen har klart å overkomme noen av problemene man opplevde under tidligere systemer, slik som underproduksjon, altså at det ikke ble produsert nok for et visst formål. For eksempel pleide det å oppstå periodiske hungersnøder fordi man klarte ikke å produsere nok mat for hele befolkningen. Under kapitalismen produserer vi mer enn nok mat for å mette hele verdens befolkning, men likevel er noen områder og befolkninger permanent underernært. Dette fører til at millioner dør unødvendig hvert år.

Imperialismen

Kapitalismen finnes ikke bare i ett land, den er et verdenssystem som går på tvers av grenser. At kapitalismen er et globalt system betyr ikke at den er lik for folk over hele verden. Det kapitalistiske systemet skaper ujevne maktforhold mellom land. De landene som bygde en kapitalistisk økonomi tidligere, eller i høyere grad, utbytter andre land og holder disse aktivt nede. At de førstnemnte landene klarte å bygge kapitalisme tidligere selv, skyldes ofte brutal kolonialistisk utbytting av andre folk, eller at de samarbeidet med land som gjorde det. Denne systemiske utbyttinga på tvers av land under kapitalismen, kaller vi for «imperialismen». Imperialismen er altså ikke bare en viss type politikk som noen land driver med, det er en del av kapitalismen som sådan når den har blitt et verdenssystem.

Den moderne rasismen har oppstått sammen med kapitalismen som verdenssystem. Rasismen hindrer solidaritet mellom folk, og bidrar dermed til å opprettholde imperialismen.

De landene som drar mest nytte fra imperialismen, omtaler vi som «det globale nord». Land som blir undertrykt av dette systemet, og blir hindret fra å utvikle seg på grunn av dette systemet, omtaler vi som «det globale sør».

Imperialismen holder ulike land nede både gjennom aktiv intervensjon, og passiv opprettholdelse av systemet. Imperialistiske land, som USA eller Norge, samarbeider militært for å destabilisere land som truer deres finansielle interesser. Dette er grunnen til at Norge er en del av NATO: Det er ikke for å beskytte seg fra større land, eller som en marionett for USA, men som en selvstendig imperialist.

I tillegg til den aktive intervensjonen, er det rene systemiske årsaker som også opprettholder den imperialistiske ordenen. Om et land vil utvikle sin økonomi, trenger de som regel gjeld, fordi de ikke har kapitalen til å begynne med. Institusjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF) gir disse landene penger, men til gjengjeld vil IMF at disse landene skal gå med på visse betingelser. Disse avtalene hindrer dem, for eksempel, fra å støtte sine egne bønder med subsidier, eller fra å sette toll på varer fra utlandet. Siden produsentene i imperialistiske land som Norge får høye subsidier, blir produsentene i det globale Sør utkonkurrert. Derfor blir de tvunget til å produsere noen få «eksotiske» varer og tjenester. Denne produksjonen er selv ofte svært ødeleggende for miljøet og økosystemene. Dette er bare én av mange måter imperialismen holder noen land nede på mens den skaper profitter for andre.

Selv om imperialismen er det kapitalistiske verdenssystemet i dag, har imperialismen også integrert før-kapitalistiske produksjonsformer, spesielt husholdsbasert produksjon for selvberging. Dette bidrar til å holde lønnskostnadene i det globale sør nede, og tillate superutbytting av disse landene.

Imperialistiske land har selv særegne interesser og konkurrerer seg imellom. «Gjensidig forståelse» eller «evig fred» mellom imperialister er umulig. Kapitalismen er selv basert på evig vekst, og samtidig blir imperialistenes profittmarginer stadig mindre på grunn av kapitalismens utvikling. Det betyr at imperialister bare kan inngå midlertidig samarbeid med hverandre, ofte i blokker som konkurrerer med hverandre. Faktisk er det slik at «samarbeidet», like mye som konkurransen, øker skalaen av konfliktene mellom disse landene.

I dag er det ikke lenger slik at den «vestlige» blokken har uomstridt hegemoni og hersker over resten av verden. Særlig Russland og Kina vokser fram som konkurrenter på de økonomiske, politiske og militære områdene, og i kampen om globale innflytelsessfærer. Vi ser ikke på konkurransen fra land som Kina og Russland som et positivt «alternativ» til «vestlig» imperialisme, men heller som et tegn på at det imperialistiske verdenssystemet deler seg i konkurrerende blokker. Grunnleggende sett er dette ingen ny situasjon: Blokkdeling og konkurranse mellom imperialistmakter har vært normen og ikke unntaket i imperialismens historie. En fredelig, «multipolar» verdensorden innenfor kapitalismen er en illusjon.

Siden imperialismen er det kapitalistiske verdenssystemet i dag, går det ikke an å kjempe mot imperialismen uten å kjempe mot kapitalismen. Det går heller ikke an å kjempe mot kapitalismen uten å kjempe mot imperialismen. Særlig i det imperialistiske landet Norge er vi nødt til å ta stor høyde for dette.

Problemene som er nevnt ovenfor – imperialistisk utbytting, stormaktsrivalisering og krig – kan ikke forstås bare som isolerte tilfeldigheter. Vi kan ta krig som et eksempel: En krig er kanskje utløst av individuelle politikere og land, men den er forårsaket av systemiske årsaker. Så lenge kapitalismen finnes er opprustning og krig uunngåelige. De som tror at problemet kan løses gjennom å overbevise enkeltmennesker til å handle annerledes, eller gjennom pasifismen, tar feil på en farlig måte. Den eneste veien til fred går gjennom å knuse kapitalismen.

Det norske klassesamfunnet

Det internasjonale proletariatet er, i siste instans, én klasse med felles interesser. Vi kommunister i Norge har ingen nasjonale særinteresser, men vil bygge det kommunistiske partiet i Norge som en del av den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Men siden vi befinner oss innenfor den norske statens grenser, må vi forholde oss til «det norske samfunnet» som kamparena. For at vi best mulig skal være i stand til å utføre våre revolusjonære oppgaver, trenger vi en oppdatert analyse av det norske klassesamfunnet.

Vi definerer «arbeiderklassen i Norge» som den delen av det internasjonale proletariatet som befinner seg i Norge og er tvunget til å føre kampen sin her. Arbeiderklassen i Norge er multinasjonal, og består blant annet av arbeidere med norsk, samisk, svensk, polsk og somalisk bakgrunn.

Norge har historisk skilt seg ut fra andre «høyt utviklede kapitalistiske land» ved å ha en sterk velferdsstat og en relativt stor statskapitalistisk sektor i økonomien. Forutsetningene for dette var et historisk «kompromiss» mellom arbeiderbevegelsen og borgerskapet, som startet med hovedavtalen og kriseforliket i 1935. Klassekompromisset ble befestet etter frigjøringa i 1945, da Arbeiderpartiet, NKP og de borgerlige partiene dannet en samlingsregjering og forpliktet seg til klassesamarbeid for å bygge landet opp igjen. Klassesamarbeidet er institusjonalisert blant annet gjennom trepartssamarbeidet og frontfagsmodellen.

Den sosialdemokratiske fasen i norsk historie var mulig på grunn av helt spesielle forutsetninger:

Store deler av landet – særlig i nord – var ødelagt etter krigen. For at gjenoppbyggingen skulle gå så effektivt som mulig, måtte kapitalistene sikre arbeidsfred.
Kommunistene hadde ført væpna kamp mot okkupasjonen under krigen, og nøt stor respekt i arbeiderklassen. Samtidig fantes en utstrakt sympati for Sovjetunionen i arbeiderbevegelsen – ikke bare i NKP, også langt inn i Arbeiderpartiet. Kapitalistene måtte tillate en viss økning i velferd og levestandard innenfor kapitalismens rammer for å dempe de revolusjonære sympatiene i arbeiderklassen – en form for «forebyggende kontrarevolusjon».
«Marshallhjelpen» fra USA (en bestikkelse som sikret at Norge sluttet seg til den «vestlige» blokken, under ledelse av USA-imperialismen) bidro til rask gjenoppbygging og eksepsjonelt høye profittrater på femti- og sekstitallet. Kapitalistene hadde råd til å dele noe av merverdien i form av høyere lønninger og skattefinansierte velferdsordninger.

På slutten av 1970-tallet hadde situasjonen endret seg. Verdensøkonomien hadde gått inn i en lavkonjunktur, og for kapitalistene framsto velferdsstaten først og fremst som et hinder for profitten. Nå startet en ny periode med «klassekamp ovenfra». Utenrikshandelen, finansmarkedet og boligmarkedet ble liberalisert. Norges Bank ble fristilt, og fikk ansvar for å sette styringsrenta uten «politisk innblanding» — helt i tråd med den kapitalistiske mytologien om et skille mellom «politikk» og»økonomi». Markedet ble beskrevet som en evig naturlov man ikke kunne gripe inn i, men måtte tilpasse seg etter. I fagbevegelsen innførte man «Solidaritetsalternativet»: Arbeiderne måtte stille moderate lønnskrav, i solidaritet med arbeidskjøperne, for at bedriftene skulle være konkurransedyktige på det internasjonale markedet. Skiftende regjeringer, først med Arbeiderpartiet, så med Høyre i spissen, privatiserte offentlige velferdstjenester som sykehjem og barnehager og kuttet i skattene til de rikeste. I offentlig sektor innførte man «New Public Management» og foretaksmodellen, der offentlige tjenester skulle drives som private bedrifter etter profitabilitetsprinsippet.

Det er ikke mulig å «snu klokka tilbake». De historiske forutsetningene for det store klassekompromisset eksisterer ikke lenger, og borgerskapet er ikke interessert i å «møte oss på halvveien». Vi vil kjempe mot alle forverringer av folkets levekår. Vårt politiske mål er likevel ikke å «forsvare velferdsstaten». Vi trenger et alternativ til hele samfunnsordenen.

Én stat – to nasjoner

Den norske staten er grunnlagt på territorier til to historiske nasjoner: den norske og den samiske. I flere hundre år har den norske staten undertrykt og kolonisert den samiske nasjonen: først gjennom misjonering og tvungen skattlegging, deretter annektering av de tradisjonelt samiske områdene; gjennom en aktiv bosettingspolitikk som har gjort samene til mindretall i sine egne områder, og gjennom den beryktede fornorskingspolitikken som hadde som mål å utrydde den samiske kulturen.

De siste femti årene har samefolket vunnet viktige rettigheter. Den offisielle fornorskingspolitikken er avskaffet, og i 1987 fikk samer i Norge retten til å velge representanter til et eget Sameting. Likevel fortsetter den nasjonale undertrykkinga av det samiske folket. Sametinget har ingen lovgivende makt, men må føye seg for det norske Stortinget, den norske regjeringa og de norske domstolene. Norske og utenlandske selskaper trenger inn på samiske områder, uten samtykke fra samefolket, utnytter de lokale naturressursene og ødelegger grunnlaget for de tradisjonelle samiske næringene.

Vi fordømmer den norske statens undertrykking og kolonisering av det samiske folket, og anerkjenner samefolkets rett til selvbestemmelse uten forbehold. Arbeiderklassen i Norge og det samiske folket har en felles fiende i den norske staten og det norske borgerskapet. Kampene våre er bundet sammen.

Samtidig kan arbeiderklassen i Norge ikke tvinge noen politiske prosjekter på samefolket. Det samiske folkets rett til selvbestemmelse inkluderer retten til å løsrive seg fra den norske staten og søke politisk felleskap med de andre grenene av samefolket. Løsriving er likevel ikke den foretrukne løsningen fra proletariatets ståsted i en revolusjonær situasjon. Vi mener at den norske og samiske arbeiderklassen er best tjent med et størst mulig politisk felleskap over et størst mulig uavbrutt område. Noe slik er relevant bare når arbeiderklassen har samfunnsmakten, og når en slik løsning kan sikre konkret samefolkets nasjonale og kulturelle rettigheter, blant annet retten til selvbestemmelse. Det politiske fellesskapet må basere seg på frivillighet og gjensidig respekt, ikke kolonialt formynderi.

Det finnes et alternativ!

Kapitalismen har ikke alltid eksistert, og kommer ikke til å eksistere for alltid. Alle ting har en begynnelse, en utvikling og en slutt, og kapitalismen er intet unntak. Men det nytter ikke å sitte passivt og vente på at kapitalismen skal forsvinne. Vi trenger at arbeiderklassen organiserer seg bevisst, med mål om å etablere sin makt og bygge et annet samfunn. Ikke minst trenger vi et alternativ vi kan tro på.

Det finnes et alternativ til kapitalismen. Vi kaller dette for kommunisme. Det kommunistiske samfunnet har disse grunnleggende trekkene:

At folk ikke er delt inn i klasser;
At alle samfunnsmedlemmer deltar aktivt i styringa av samfunnet;
At det ikke finnes et særskilt undertrykkingsapparat for å holde de undertrykte klassene nede med vold, altså en stat;
At produksjonen foregår etter en felles samfunnsmessig plan;
At skillene mellom by og land, håndarbeid og åndsarbeid er borte;
At alle medlemmer av samfunnet bidrar etter evne og får etter behov.

Det er umulig å skape et perfekt samfunn uten problemer. Men det er mulig å oppheve motsigelsene i det kapitalistiske systemet som marginaliserer ulike grupper, og som skaper fattigdom, økonomiske kriser, krig, miljøkatastrofer og en helhetlig økologisk krise.

Kommunismen kan ikke etableres over natten eller innføres som en viljeshandling. Vårt umiddelbare alternativ er arbeidervelde, som betyr at arbeiderklassen har makta og styrer samfunnet i retning kommunismen. Dette krever en politisk ordning der arbeiderklassen som helhet kan delta i politikken og virkelig diktere den. Vi kaller også denne tilstanden for «proletariatets diktatur», siden det beskriver at proletariatet dikterer, altså virkelig styrer politikken.

For å oppnå denne samfunnsordenen, kreves en revolusjon. Med dette mener vi at proletariatet opphever det eksisterende politiske systemet og erstatter det med arbeiderveldet. Men arbeiderklassen består av mange ulike grupperinger og særegne interesser i dag. Vi kaller denne tilstanden, klassen slik som den finnes, for «klassen-i-seg-selv». For en revolusjon trenger vi derimot at klassen blir samlet under det samme taket, og blir bevisst på seg selv som en helhetlig klasse. Når proletariatet er bevisst over seg selv, sin rolle i det kapitalistiske samfunnet som helhet og sitt eget revolusjonære potensial, kaller vi det «klassen-for-seg-selv».

Derfor jobber vi for et kommunistparti, en organisasjon som samler hele proletariatet for klassens helhetlige interesser under det samme taket.

Del 2: Enhetsgrunnlag

1. Marxisme

Marxismen er en bevegelse og verdensanskuelse basert på den vitenskapelige sosialismen. Marxismen viser altså ikke bare til noen bestemte politiske mål, men også en kunnskapstradisjon som systematisk undersøker verden for å oppnå disse målene. Det gjør også at marxismen ikke kan kokes ned til et sett med læresetninger.

Vår systematiske undersøkelse av verden er nødt til å være dynamisk og i stadig utvikling. Denne utviklingen er imidlertid ikke drevet fram av enkeltpersoner som egenhendig har utviklet den kommunistiske verdensanskuelsen. Den typen kunnskap vi trenger for å teoretisere, kan vi bare få gjennom de praktiske erfaringene og forsøkene til revolusjonære gjennom historien. Selve teoretiseringen er også et kollektivt arbeid.

Den teoretiske utviklingen går ikke i rett linje. Det er heller slik at vi bestandig får nye praktiske erfaringer, og dermed nye teorier som gjør oss i stand til å forstå disse erfaringene. Disse teoriene får oss også til å omvurdere gamle erfaringer og teorier.

Pariserkommunen er for eksempel den første gangen proletariatet knuste den eksisterende staten, og satte opp sitt eget velde i stedet. Den stående hæren, som så lenge hadde holdt arbeiderne nede, ble avskaffet. I dens sted ble arbeiderne selv bevæpnet og mobilisert. I stedet for et parlament, ble Kommunen styrt av kommunestyremedlemmer som ble valgt med imperativt mandat, betalt en gjennomsnittlig arbeiders lønn og som kunne tilbakekalles.¹ Dommere og andre funksjonærer skulle også bli valgt og kunne tilbakekalles. Utdanningstilbudet ble utvidet til hele befolkningen og ble renset for statlig og kirkelig innflytelse. Likevel klarte aldri Pariserkommunen å samle landet bak seg, og ble til slutt knust av den franske hæren.

Oktoberrevolusjonen og Sovjetunionen er et tilfelle der arbeiderveldet ble etablert for en relativt lang periode og over store områder. I stedet for bare spontane arbeideropprør, ble proletariatet organisert og koordinert under det samme politiske taket – kommunistpartiet. Slik klarte proletariatet å kjempe for målene sine som en samlet helhet, organisert etter sitt eget demokrati, og ikke som isolerte, tilfeldig handlende grupper. Dette er også et tilfelle der proletariatet skapte mange av sine alternative organer og institusjoner før den borgerlige staten ble knust, og brukte dem for selve revolusjonen. Likevel ble Sovjetunionen gradvis mer og mer byråkratisert, arbeiderne mistet den politiske makten og Sovjetunionen endte opp som nok et kapitalistisk land.

Erfaringene fra Kina, særlig den kinesiske revolusjonen og Kulturrevolusjonen, viser hvordan en antiimperialistisk kamp ble forvandlet til en sosialistisk kamp. De viser også hvordan ikke-proletariske grupper kan organiseres gjennom demokratiske midler på en måte som fostrer og innlemmer dem under proletariatets revolusjonære subjektivitet.² I tillegg ble det utviklet nye metoder for alternativ organisering utenom partiformen og andre tradisjonelle strukturer. Dermed tok Kina ytterligere steg i retning kommunismen, sammenlignet med tidligere forsøk. Likevel var Kulturrevolusjonen preget av en rekke problemer, og til syvende og sist var den ikke tilstrekkelig for å nedkjempe reaksjonen.

Det finnes langt flere enn tre eksemplene, og vi må vurdere alle disse kritisk ved å undersøke både det positive og det negative. Proletariatet har en lang historie med kamp over alle verdenshjørner. Det pågår ennå revolusjonære blant annet på Filippinene og i India. Marxister er interesserte i å undersøke og analysere alle disse kampene slik at vi kan forstå samfunnet bedre. Dette er nødvendig om vi skal ha som mål å endre ikke bare samfunnet rundt oss, men hele verden.

2. Klassekampen og kapitalismens struktur

En misforståelse er at den marxistiske historieanalysen mener alle samfunn utvikler seg beint fram i forhåndsbestemte steg: først klasseløse stammesamfunn, deretter slavesamfunn, gjennom føydalisme, så kapitalisme og til slutt kommunisme. Vi ser verken på kommunismen eller noen andre samfunnsformer som uunngåelige. Marxistisk analyse handler ikke om å spå fremtiden, eller forenkle hele verdenshistorien ned til en enkel fortelling. I stedet bruker vi marxismen for å forklare hvordan historiske utviklinger har skjedd. Da kan vi se mønstre og sammenhenger i historiens utvikling, og vi kan sammenligne tendenser mellom ulike historiske perioder. Vi kan også se hvordan ulike typer samfunnssystemer pleier å utvikle seg, altså tendenser i disse samfunnenes utvikling.

Vi mener ikke at kommunismen er uunngåelig. Poenget er at de tenkbare alternativene til kommunismen er uønskelige.³ Ved å anvende marxistiske teorier kan vi også påvise hvorfor et kommunistisk samfunn er den eneste måten å oppheve kapitalismen på.

Fra et marxistisk perspektiv kan det moderne samfunnet beskrives som kapitalistisk. Dette er på grunn av visse egenskaper som kjennetegner systemet, til tross for at det skjer endringer over tid og finnes variasjon fra sted til sted.

Når den sosiale produksjonen av livets midler tar form av vareproduksjon,⁴ oppstår det to «poler» som kjennetegner det kapitalistiske samfunnet: borgerskapet og proletariatet.

Borgerskapet er den klassen som eier produksjonsmidlene, og som gjennom dette eierskapet kan utbytte merverdi fra sosialt arbeid.⁵ For borgerskapet er ikke utbytting bare en mulighet, men en nødvendighet, om det vil overleve som klasse.

Under kapitalismen er borgerskapet konstituert som en herskende klasse. Det er interessene til borgerskapet som helhet som dikterer agendaen. Det vil si at det er borgerskapets stilling i det kapitalistiske systemet som har størst effekt på samfunnets utvikling, og ikke noen få borgerlige individer eller grupperinger. Interessene til borgerskapet i sin helhet, eller borgerskapet «for-seg-selv», stemmer altså ikke alltid overens med interessene til alle individuelle borgere.

Proletariatet er den klassen med folk som må selge evnen sin til å arbeide i bytte mot lønn for å kunne fortsette å kunne leve livene sine. Isolert har en enkel proletar, eller grupper av proletarer, interesse av å selge arbeidskraften sin for høyest mulig lønn under best mulige betingelser. Organisert kollektivt kan proletariatet kjempe sammen for disse umiddelbare interessene. Likevel løser denne kampen for de umiddelbare interessene ikke det grunnleggende problemet med at proletariatet er en ufri og utbyttet klasse.

Proletariatets kamp for høyere lønn og bedre betingelser svinger fram og tilbake i takt med skiftende økonomiske tider og maktbalansen mellom proletariatet og borgerskapet. Proletariatet i sin helhet, forstått som en klasse, kan kun frigjøre seg selv ved å oppheve kapitalismen, vareproduksjonen og grunnlaget for all klasseundertrykking.

For at dette skal bli mulig, må proletariatet konstituere seg selv som en helhet. Klassen må altså gå fra å være en klasse «i-seg-selv» til å bli en klasse «for-seg-selv». Det vil si at klassen må bli bevisst på sin rolle i det helhetlige kapitalistiske samfunnet og sitt eget revolusjonære potensial, og på dette grunnlaget organisere seg for sin egen frigjøring.

3. Det kommunistiske partiet

Proletariatet som klasse må spille den ledende rollen i revolusjonen. Siden proletariatet er delt i ulike grupper og sjikt, og siden ikke hele klassen kommer spontant til en revolusjonær bevissthet, er det nødvendig med et kommunistisk parti. Kommunistpartiet forplikter seg til å heve hele klassens bevissthet, gjøre klassen i stand til å overskride alle partikulære gruppeinteresser, handle enhetlig som klasse, etablere sin samfunnsmakt og legge grunnlaget for at all klassedeling oppheves.

Kommunistpartiet er ikke et «opplyst mindretall» som «tilfører» bevissthet til klassen «utenfra». Partiet må intitiere en vedvarende kritisk dialog i proletariatets rekker. Målet med denne dialogen er for det første å avsløre klassens stilling i kapitalismen; for det andre å vise hvordan kampen for de umiddelbare interessene henger sammen med det kapitalistiske systemet som helhet og den politiske kampen for arbeidervelde; for det tredje åsynliggjøre muligheten for og nødvendigheten av revolusjonær handling.

Partiet er ikke et hvilket som helst masseparti, men et parti med aktivitetsplikt: medlemmene må være aktive og forpliktet til revolusjonær praksis. Det kommunistiske partiet kan ikke basere seg på en liten kjerne med aktive ledere og et stort antall fotsoldater. Alle medlemmer av det kommunistiske partiet, uten unntak, forplikter seg til å arbeide aktivt i organisasjonen etter evne, ta del i organisasjonsdemokratiet og utføre kollektivets beslutninger.

At proletariatet opptrer som en «klasse-for-seg», betyr at det handler ut fra en helhetlig forståelse av sin stilling i samfunnet og sine historiske oppgaver. Klassen blir et aktivt, revolusjonært subjekt i historien, og ikke bare et passivt offer for kapitalens prosesser. Partiet og klassen må lære i samspill med hverandre – gjennom kamp, teori og kritisk praksis – slik at proletariatet kan gripe inn i virkeligheten for å forandre den.

Fordi arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk, kan ikke partiet handle på vegne av klassen. Det kan heller ikke erstatte arbeiderklassens organer med sin egen ledelse. Partiet må utøve sin ledende rolle gjennom å bygge og styrke proletariatets egne demokratiske strukturer – fagforeninger, streikekomiteer, råd og andre kamporganisasjoner. Proletariatets diktatur betyr arbeiderklassens selvstyre – men partiets ledelse er nødvendig for at dette selvstyret skal kunne virkeliggjøres til å begynne med.

Kommunistpartiet er klassens organisasjon for å bli til klassen-for-seg, og for å dyrke en revolusjonær kritisk bevissthet. Men det innebærer ikke at kommunistpartiet allerede sitter på denne “bevisstheten” eller at det alltid allerede står for “klassen-for-seg”. Dette er en tanke som tidvis har ført til at man substituerte⁶ partiet for klassen. Vi ser heller et dynamisk forhold mellom partiets bevissthet og klassens bevissthet. Målet er å stadig dyrke den revolusjonære kritiske bevisstheten i høyere og høyere grad, og samle klassen organisatorisk. Det er dette forholdet som fanges inn i begrepet om ‘masselinjen’. Vi mener at kommunistene må lære i dialog med klassen, og forholde seg aktivt til klassens erfarte virkelighet, samtidig som man ikke tar denne ‘empiriske bevisstheten’⁷ for gitt.

For å kunne opptre samlet og utøve politisk ledelse i tett kontakt med resten av klassen, må partiet organiseres etter prinsippet om demokratisk sentralisme. Alle medlemmer deltar aktivt i å utvikle partiets linje, og den interne diskusjonen er basert på kritisk og sannhetssøkende dialog. Om uenigheter undertrykkes, mister demokratiet sitt innhold, og det blir umulig for organisasjonen å opptre samlet. Når fellesskapet først har gjort en beslutning, skal den følges av alle. Mindretallet er nødt til å underordne seg flertallet, og organer med lavere demokratisk mandat må underordne seg organer med høyere demokratisk mandat.

4. Revolusjonær subjektivitet

For at klassen faktisk skal konstituere seg som klasse, er det ikke tilstrekkelig med en «kritisk og revolusjonær bevissthet». Revolusjonen er jobben til hele klassen og kan ikke komme som følge av tilfeldige «revolusjonære» handlinger fra forskjellige revolusjonære aktører innen klassen. Kommunistpartiet må derfor bygge den organisatoriske infrastrukturen som gjør hele klassen i stand til å jobbe sammen under sitt eget demokrati.

Det er sannsynlig at proletariatets mulighet til å velte om kapitalismen oppstår uten at flertallet i samfunnet er konsentrert rundt den proletariske polen. Samtidig kan ikke et mindretall gjennomføre revolusjonen på egen hånd. Proletariatet trenger forbundsfeller i resten av befolkningen for å kunne nyttiggjøre seg av en revolusjonær situasjon. Men dette rettferdiggjør ikke at proletariatets parti skal gå inn for et populistisk program i jakten på kortsiktig oppslutning. Et slikt program ville ofret klassestandpunktet og senket proletariatets klassebevissthet. De ikke-proletariske delene av befolkningen må, så langt det er mulig, vinnes over til proletariatets klassestandpunkt. Dette gjør partiet ved å forklare, organisere og mobilisere dem på grunnlag av en kommunistisk linje.

Med andre ord er kommunistene nødt til å vinne over en større del av klassesamfunnet til en ny revolusjonær subjektivitet. Historiske erfaringer, særlig fra Oktoberrevolusjonens etterspill og Kulturrevolusjonen i Kina, har vist at det ikke er tilstrekkelig at proletariatet får de ikke-proletariske samfunnslagene til å handle i tråd med proletariatets interesser som klasse. Disse samfunnslagene må heller organisk integreres i den revolusjonære subjektiviteten.⁸

Selvfølgelig kan kommunistene ikke oppnå dette gjennom å underordne proletariatets klasseinteresser de andre seksjonenes interesser. Dette arbeidet må skje gjennom å bygge opp et proletarisk kontrahegemoni, og å gjøre proletariatet til den mest aktuelle fienden til kapitalismen.

Partiet må derfor være fortroppen i «posisjonskrigen» mot borgerskapets hegemoni og i kampen for å bygge et proletarisk kontrahegemoni. Det må altså kjempe for å endre mulighetene for politisk handling og ytring i samfunnet, og skape rommet for at meningene til arbeiderklassen kan uttrykkes. Dette er nødvendig også for å bygge en revolusjonær subjektivitet som kan vinne over andre seksjoner i klassesamfunnet til det revolusjonære proletariatet sine posisjoner.

5. Mot norsk patriotisme

Kommunistene må stadig kjempe mot tendenser som binder proletariatet fast til borgerskapet og den borgerlige staten, og som hindrer klassen i å handle som «klasse-for-seg». Patriotismen er et eksempel på dette. Patriotismen er en følelse av forpliktelse til det nasjonale fellesskapet, som går på bekostning av arbeiderklassens internasjonale fellesskap.

I land som er undertrykte av imperialismen, kan patriotismen spille en progressiv rolle i sammenheng med nasjonale frigjøringsbevegelser. Kommunister i disse landene kjemper aktivt for den nasjonale frigjøringen, samtidig som de fremmer arbeiderklassens internasjonale interesser og kjemper mot snever nasjonalisme. Kommunistene fører den nasjonale frigjøringskampen fordi de er internasjonalister og mot imperialismen, ikke fordi de er patrioter.

Patriotismen har ikke et progressivt aspekt i imperialistiske land som Norge, som ikke er nasjonalt undertrykte, men som selv bidrar til nasjonal undertrykking.

6. Overgangen til kommunismen

Det å forvandle samfunnet i sin helhet til noe annet er ikke noe enkelt arbeid. Det er heller ikke mulig å komme seg til et fullstendig kommunistisk samfunn i ett slag. Derfor kan vi snakke om en periode med overgang fra kapitalisme til kommunisme, hvor arbeiderklassen som helhet utøver sin makt på alle områder av samfunnet og kjemper for å forvandle samfunnet i kommunistisk retning.

Klassemotsigelsene vil ikke forsvinne så snart arbeiderveldet etableres — tvert imot vil klassekampen skjerpes på verdensplan og internt i det enkelte landet. Dette er fordi kapitalismen ikke holder seg innenfor landegrenser, men er et globalt system med interesser over hele verden. Kapitalistiske forhold er heller ikke så enkle at de bare forsvinner ved at man etablerer arbeiderveldet og sosialiserer⁹ viktige deler av økonomien. Borgerskapet vil dessuten ikke frivillig gi fra seg sitt eneherredømme over verden, men vil aktivt jobbe for å undergrave gjennom økonomiske, ideologiske, og militære midler. Dette gjør det umulig for proletariatet å konkludere sin seier uten den totale omveltningen av hele verdenssystemet. En fullstendig overgang til kommunismen er derfor bare mulig på verdensnivå.

Overgangssamfunnet under proletariatets diktatur vil bære preg av både kommunistiske og borgerlige trekk. Så lenge det finnes vareproduksjon og en stat, og så lenge arbeidsdelinga i samfunnet ikke er opphevet, vil det stadig oppstå nye tendenser til kapitalisme og nye borgerlige sjikt i befolkningen.

Overgangssamfunnet er derfor en arena for intens klassekamp, hvor det revolusjonære proletariatet må kjempe både mot restene av det gamle kapitalistiske samfunnet, og de spontane tendensene til borgerlig rett¹⁰ og ny klassedeling.

7. Revolusjon og arbeiderveldet

Den borgerlige staten, med sine lover, politistyrker og sitt militær, eksisterer for å forsvare den private eiendomsretten og kapitalens interesser. Historien har vist at borgerskapet ikke frivillig vil overgi statsmakten til proletariatet, men vil bruke alle midler de har for å beholde sin posisjon og bevare sine klasseinteresser. Derfor er det sannsynlig at revolusjonen vil måtte ta form av en organisert, væpnet masseoppstand, ledet av proletariatet og organisert av partiet. Dette krever langsiktig forberedelse, organisering og oppbygging av alternative maktorganer.

Det revolusjonære proletariatet avskaffer den borgerlige staten og erstatter denne med en rådsrepublikk, som er arbeiderveldet uttrykt som statsmakt. Erfaringene fra de proletariske revolusjonene så langt har vist at rådsrepublikken er den statsformen som best tjener proletariatets historiske oppdrag, nemlig å oppheve grunnlaget for alle klassemotsigelser.

Denne rådsrepublikken må være organisert på en måte som bidrar til opphevingen av staten, og skiller seg dermed vesentlig fra statene til de utbyttende klassene.

I motsetning til den borgerlige staten – hvor beslutninger tas av stortingsrepresentanter eller ansatte byråkrater som kan ta avgjørelser uavhengig av massenes vilje – består rådsrepublikken av valgte funksjonærer som når som helst kan tilbakekalles av de som har valgt dem. Her blir de valgte funksjonærene ikke selvstendige beslutningstakere. I stedet er de bundet av imperativt mandat, dvs. at de er pålagt å følge velgernes instrukser i sine avgjørelser.

Erstatningen av det parlamentariske systemet og de byråkratiske strukturene vil da oppheve skillet mellom de som tar avgjørelser og de som utfører dem. Hele arbeiderrådet er direkte ansvarlig for både å utforme vedtakene og å gjennomføre dem. Ved selv å delta i gjennomføringen av vedtakene får arbeiderne umiddelbar tilbakemelding på hva som fungerer. Slik kan feil rettes opp og løsninger forbedres i en kontinuerlig prosess. Dette skaper et levende demokrati hvor hele arbeiderklassen aktivt former samfunnet gjennom diskusjon, vedtak og utføring.

På lik linje med resten av den borgerlige staten, vil statens undertrykkelsesapparat – den stående hæren og politiet – erstattes av en allmenn og organisert bevæpning av arbeiderklassen. Dette fjerner profesjonelle monopol på vold og sikrer at den virkelige politiske makten ligger i hendene på arbeiderklassen selv.

Del 3: Hva vi vil

Kommunister i Norge står overfor en krevende, men nødvendig oppgave: Å aktivisere et proletariat som i dag systematisk passiviseres. Vi må heve klassebevisstheten blant proletariatet, slik at det kan kjempe for å oppheve sin egen utbytting.

Den nåværende ordenen kan ikke oppheves gjennom tilfeldig og ukoordinert handling fra enkeltpersoner. Den kan heller ikke oppheves gjennom partiene til andre klasser, da disse partiene til syvende og sist eksisterer for å opprettholde borgerskapets interesser. Proletariatet må organisere seg selv for sine egne formål som klasse, som vil si at det trenger sitt eget parti, uavhengig og adskilt fra alle andre. Kommunister i Norge må jobbe for oppbyggingen av et slikt parti, som kan organisere proletariatet til å handle sammen for å oppheve kapitalismen.

Det revolusjonære proletariatet må knuse den borgerlige staten og erstatte den med en rådsrepublikk, som er arbeiderveldet uttrykt som statsmakt. I Norge er det usannsynlig at en slik revolusjon vil kunne skje uten et væpnet opprør, altså at arbeiderklassen med våpen i hånd oppløser den borgerlige staten og erstatter den med sitt eget styre. Dette er nødvendig fordi borgerskapet ikke frivillig kommer til å gi fra seg makten, og disponerer hæren, politiet, domstolene, fengsler osv. for å slå ned på trusler mot den eksisterende ordenen.

Vi understreker at en væpnet revolusjon ikke trenger å være en blodig revolusjon, og vi ønsker at revolusjonen skal foregå med så lite bruk av vold som mulig. Forutsetningen for dette er at arbeiderklassen er væpnet, godt organisert, uttrykker en samlet vilje, har støtte fra en så stor del av befolkningen som mulig, og at borgerskapet ikke er i stand til å mobilisere militæret mot arbeiderklassen. Proletariatet må organisere seg for å ikke bare knuse den borgerlige staten og ta makten, men også beholde den når borgerskapet kjemper med alt det har for å få makten tilbake.

Et vellykket revolusjonært opprør er avhengig av en revolusjonær situasjon – en landsomfattende krise som rammer hele samfunnet, slik at den herskende klassen ikke er i stand til å styre som normalt, og de lavere klassene ikke finner seg i å bli styrt over. Vi kan ikke trylle fram en revolusjonær situasjon fra løse lufta, men vi kan heller ikke sitte passivt og vente på at den oppstår av seg selv. Arbeiderklassen kan organisere seg på revolusjonære måter også i relativ «fredstid», og dermed gripe inn og påvirke utviklinga. Dette er faktisk en forutsetning for at en «landsomfattende krise» utvikler seg til nettopp en revolusjonær situasjon.

Proletariatet må bygge sine alternative institusjoner og røde maktorganer her og nå, uavhengig av den borgerlige staten. Disse alternative institusjonene kan ta ulike former: streikekomiteer, nabolagsråd, kveldsskoler, selvforsvarslag, jaktklubber, kooperativer, røde fritidsklubber osv.

Poenget med disse alternative institusjonene er ikke å være en permanent «motvekt» eller et demokratisk «tilskudd» til den borgerlige staten, men å gjøre arbeiderklassen politisk uavhengig av borgerskapet, svekke myndigheten til den borgerlige staten, gi oss trening i å styre samfunnet selv og dermed utgjøre starten på proletariatets diktatur. Alle disse varierte organisasjonene jobber for å forberede arbeiderklassens maktovertakelse, og er bundet sammen gjennom tilknytning til det kommunistiske partiet.

Når den borgerlige staten og arbeiderklassens egne styringsorganer eksisterer samtidig, har man en tilstand med dobbelmakt. En slik dobbelmaktsituasjon kan bare være midlertidig. Det ene må vike for det andre ved at arbeiderklassen knuser den borgerlige staten og oppretter proletariatets diktatur i hele landet.

En viktig del av det umiddelbare arbeidet etter revolusjonen vil være sosialiseringen av industri. I motsetning til nasjonalisering – hvor staten overtar privatindustrien, men fortsetter å drive den etter kapitalistiske prinsipper under offentlig eierskap – handler sosialisering om at arbeiderklassen selv tar kollektiv kontroll over produksjonsmidlene. Det vil ikke si at produksjonen styres av sine enkelte arbeiderlag, slik som i kooperativer, men at hele arbeiderklassen i felleskap eier og styrer produksjonen.

En revolusjon er en lang prosess. Det er selvfølgelig ikke slik at man tar makten og dermed har kommunisme. Det finnes en lang overgangsperiode mellom kapitalismen og kommunismen, der arbeiderklassen utøver sitt diktatur på alle områder av samfunnet og kjemper for å forvandle samfunnet i sosialistisk retning. Dette overgangssamfunnet inneholder både borgerlige trekk og sosialistiske trekk. Man kan heller ikke viske bort borgerskapet på en dag. Den revolusjonære bevegelsen må være forberedt på å kjempe mot borgerlige avvik, selv etter en revolusjon.

Revolusjonens umiddelbare oppgaver i Norge

Det revolusjonære proletariatet har følgende tiltak som umiddelbare mål for å etablere sin samfunnsmakt:

Grunnleggelse av en rådsrepublikk blant annet ved å:
1. Avskaffe delingen mellom den lovgivende og den utøvende myndighet. De som gjør vedtak er selv ansvarlige for å utføre dem.
2. Erstatte ansatte byråkrater med valgte funksjonærer, som når som helst kan tilbakekalles av de som har valgt dem.
3. Oppheve de særskilte privilegiene for funksjonærer.
4. Erstatte en stående hær og politistyrke med den allmenne og organiserte bevæpningen av proletariatet.
Å avslutte Norges deltakelse i alle imperialistiske militære og økonomiske samarbeid, inkludert NATO og EØS.
Å avslutte all våpeneksport til imperialistiske stater og andre reaksjonære krefter.
Å avslutte alle urettferdige handelsavtaler med land i den tredje verden, og inngå nye avtaler som er til gjensidig nytte for massene i begge land.
Sosialisering av bankvesenet.
Sosialisering av de store dagligvarekjedene.
Sosialisering av boligsektoren. Bolig skal ikke lenger være en vare som kjøpes og selges på et marked, men en bruksgjenstand som alle samfunnsmedlemmer får ta del i.
Sosialisering av all kollektivtransport.
Sosialisering av strømproduksjonen og internettleverandørene.
Sosialisering av helsesektoren. Herunder økt satsing på kvinnehelse, inkludert forskning, og et program for inklusive helsetjenester for LHBT+-mennesker.
Omorganisering av skolevesenet etter følgende prinsipper:
1. At skolen ikke skal reprodusere klassesamfunnet og sortere folk, men forberede alle medlemmer av samfunnet på å delta i styringen av samfunnet
2. At skolen ikke skal utdanne ensidige spesialister, men allsidige mennesker som mestrer en rekke ulike oppgaver
3. At skolen skal jobbe for å bryte ned skillet mellom åndsarbeid og håndarbeid
4. At skolen legger vekt på læring basert på samarbeid og dialog, framfor konkurranse og individuelle prestasjoner
5. At målet med læringen er å utforske hvordan verden henger sammen som dynamisk helhet
6. At lærere og elever jobber sammen om å utforske hvordan verden henger sammen, i motsetning til læreren som autoritet og elevene som «mottakere av undervisning»
7. At skolen jobber i dialog med lokalsamfunnene for å undersøke og løse praktiske problemer og drive den kommunistiske oppbyggningen
8. Avskaffing av karaktervurdering, eksamen, fraværsgrenser og obligatoriske hjemmelekser
Bønder, fiskere og andre småprodusenter får beholde eiendommen sin til å begynne med, og handler varene sine med den sosialiserte sektoren til gunstige priser. Staten bør innføre praktisk og økonomisk støtte for de som går over til kollektive driftsformer.
Praktisk støtte til frivillig kollektivisering av jordbruk og annen småproduksjon.
Diplomatisk anerkjennelse av samefolkets uforbeholdne rett til selvbestemmelse, inkludert løsriving fra den norske staten.
Et program for å gjenreise utflagget industri, med mål om å:
1. gjøre Norge mindre avhengig av import, og dermed lette byrdene på proletariatet i de utbyttede landene
2. sikre arbeidsplasser i hele landet
3. gjøre arbeiderveldet mindre sårbart for sabotasje fra borgerlige krefter, og/eller invasjon utenfra
Et program for å øke selvforsyningen med mat, og redusere avhengigheten av import.
Et program for å øke selvforsyningen med medisiner, og redusere avhengigheten av de multinasjonale medisinmonopolene.
Avkriminalisering av rusmidler.

Noter

1Tilbakekalling er en sikkerhetsventil som velgerne kan bruke om delegaten opptrer på en måte som strider med mandatet hen har fått av velgerne. Vanligvis betyr det at delegaten blir skiftet ut.

2Subjektivitet: Det som kjennetegner et subjekt. Ordet «subjekt» kan defineres på mange måter. En svært generell defininisjon, er at subjektet er det som erkjenner eller handler. Det revolusjonære subjektet er det kollektivet av mennesker som forstår sin plass i samfunnshelheten og dermed er i stand til å gripe inn i historien.

3«Tenkbare alternativer» kan være for eksempel fascisme eller sivilisasjonskollaps. Eller som det heter i ordtaket: «Sosialisme eller barbari».

4For mer om vareproduksjon, se del 1, kapittelet «En skisse av vårt samfunn».

5Merverdi: Den økonomiske verdien som arbeiderklassen skaper, men ikke får betalt tilbake i form av lønn. Merverdien er grunnlaget for kapitalistenes profitt.

6Substitusjon: Utskifting; erstatning. Substitusjonisme: Den politiske tendensen til å sette kommunistpartiet i stedet for klassen.

7Empirisk: Det som bygger på direkte erfaring. Empirisk bevissthet: Den bevisstheten som arbeiderklassen har til enhver tid, og som bygger på direkte erfaring, i motsetning til den potensielle bevisstheten til «klassen-for-seg».

8Se fotnote 2.

9Med «sosialisering» mener vi ikke bare «nasjonalisering» eller «statlig overtakelse». Sosialisering innebærer at økonomiske beslutningene virkelig tas i fellesskap, og for å tilfredsstille menneskelige behov — ikke for å generere profitt.»

10Borgerlig rett vil si at våre forhold til det vi bruker ennå er formidlet gjennom en form for eiendomsrett, selv når den private eiendommen av produksjonsmidlene er avskaffet. Dette vil si at vi fortsatt behandler bruksgjenstander som fremmede objekter, og vår bruk av disse er «gitt til oss» av staten. Dette innebærer også ennå en viss fremmed form for administrasjon av samfunnet.

Marx gir et eksempel i sin kritikk av Gotha-programmet: I den lavere fasen av det kommunistiske samfunnet, gjelder prinsippet «fra hver etter evne, til hver etter arbeid». Dette er et slags likhetsprinsipp, men siden mennesker har ulike behov, fører det til ulikhet. Lønnssystemet er altså en form for «borgerlig rett», selv når man får «lik lønn for likt arbeid».