Uttalelse fra Revolusjonært Kommunistisk Forbund (RK), vedtatt den 30. april 2026
Et blikk på verdenssituasjonen
De siste par årene har det globale imperialistiske rivaleriet skjerpet seg betydelig. USA-imperialismen fortsetter å støtte opp for lakeistaten Israels folkemordskampanjer i Palestina og Libanon, har bortført i januar Venezuelas president Nicolás Maduro etter angrep på hovedstaden, og har strammet til det langvarige økonomiske kvelertaket på Cuba i forsøk om å knekke den cubanske regjeringen. Sammen med Israel har USA gått til morderiske angrep på Iran, som påfører det iranske folk enorme lidelser og har provosert ytterlig eskalering i hele Midtøsten.
Det har utviklet seg store spenninger mellom USA og EU-maktene. Konflikten rundt Grønland, hvorunder danske tropper ble mobilisert mot en forventet US-amerikansk invasjon, markerte et skifte i US-europeiske relasjoner. Mange av de største europeiske regjeringene uttrykte sterk irritasjon over USAs provokasjoner mot den danske imperialismen, og senere også håndteringen av konflikten med Iran. Det er tydelig at USA ikke lenger ansees som Europas sikkerhetsgarantør — og Trump har for lengst innrømt at han er lei av denne posisjonen.
Det er tydelig at også Europas største ledere er utfordret med disse spenningene. For å holde tempo i rivaliseringen på mer selvstendige vilkår, har land som Tyskland kunngjort ambisiøse planer om å bygge opp Europas største hær, gjeninnført verneplikten og underlagt tyske statsborgeres utenlandsopphold militært tilsyn.
I kjernen av disse spenningene ligger det at USA-imperialismen er i sammenbrudd. Årsaken til den eskalerende aggresjonen er ikke styrke, men desperasjon. Til bunns for krigene ligger de sykliske overproduksjonskrisene som plager det såkalte frie markedet. De gjentakende krisene fører til at imperialistmaktene er nødt til å intensivere rovdriften sin i den tredje verden for å stabilisere profitten. Imperialismen graver derimot sitt eget grav med hvert tiltak det tar for å prøve å redde seg selv. Angrepene mot Iran, som ble gjennomført i lys av økonomisk krise for USA-imperialismen og kinesisk konkurranse, skaper selv nye, dypere kriser. På kort tid har angrepene allerede skapt verdensomfattende økonomiske sjokkbølger som rammer massenes levevilkår.
Samtidig som USA-imperialismen bryter sammen, vokser den kinesiske sosial-imperialismen frem. Vi ser betydelig økning i kinesiske investeringer sør- og vestover gjennom både BRICS og BRI, og til og med tidligere erkefiender som Japan og Taiwan ønsker nå tettere regionalt samarbeid. Historien viser at en slik omfordeling av allianser og markeder uunngåelig følger med krig, og tilsvarende dominerer reaksjon og militarisering over hele verden.
Både USA og Kina har i de siste året investert rekordmengder i sine forsvarsindustrier. Ressursene som trengs for militarisering — sjeldne jordarter, kobolt, tantal, wolfram, litium, mangan, grafitt, osv. — ligger hovedsakelig i den tredje verden, hvor allerede over en milliard mennesker lever i fattigdom, 673 millioner mennesker sulter og 2.2 milliarder ikke har tilgang til rent drikkevann. Dette er prisen for at rikdommen samler seg hos et fåtall imperialister som er nødt til å forverre disse vilkåra for å holde profitten oppe.
Norge og imperialismen
De norske imperialistene forbereder seg også til å kjempe for sin plass i det imperialistiske kappløpet. For Norge, som siden verdenskrig har vært en lojal alliert for USA-imperialismen, er dette en uvant situasjon. Det er tydelig at det norske borgerskapet prøver å orientere seg i den skjerpede rivaliseringen og de skiftende alliansene. Følgende har også antagoniseringen av Kina i det minste blitt redusert, om ikke til og med stoppet opp for nå. AP-regjeringen kunngjorde allerede i fjor å ville øke militærbudsjettet til å tilsvare 5% av BNP – dvs. større militærutgifter per innbygger enn USA. Pengene for dette skal på den ene siden tas fra intensivert utbytting av den tredje verden, og på den andre siden fra ytterlig oppløsning av velferdsstaten, arbeidernes lønninger, og hele vår framtid. Realiteten er at den «nordiske velferdsmodellen» hører fortiden til.
Mens det norske borgerskapet høster rekordprofitter av Oljefondets rovdrift, har en av fem nordmenn ikke råd til uforventede utgifter og mangler mint ett av sine grunnbehov. Matpriser har økt med opptil 30% siden 2020 mens reallønnen synker. 10% av nordmenn lever i eller nær fattigdom mens bolig- og energiprisene stiger endeløst. Over 8% får ikke endene til å møtes. I Oslo lever nesten en av fem barn i fattige hushold. Blant de fattige er rundt 50% deltidsansatte, midlertidig ansatte eller lever delvis av trygd. En av fire kvinner er bare deltidsansatt. Som følge av denne belastningen står kvinner for over 60% av sykefraværet. Vi ser disse problemene også reflektert i det mentale velværet: sykefravær grunnet psykisk lidelse har steget nesten 30% siden 2018
Overrepresentert i disse statistikken er den yngre generasjonen, innvandrere, kvinner og stadig større deler av arbeiderklassen. Det seneste tegnet på denne utviklingen er de pågående streikene i restaurant- og hotellbransjen. Arbeidere i disse bransjene er spesielt lavt betalte. Årsaken til streiken er uenigheter i lønnskrav og retten til forhåndsbetaling av sykepenger, foreldrepenger, og omsorgspenger. I dag er det slik at sykmeldte eller permiterte arbeidere må vente lenge før de får støtte av NAV, som fører til at disse risikerer å gå uker eller måneder uten inntekt.
1. mai er dagen hvor vi markerer våre historiske seire. På den ene siden skal vi feire, men på den andre siden er det av essens at vi revolusjonære i Norge uttrykker arbeiderklassens interesser, som står i direkte motsetning til interessene til det norske og borgerskapet. Våre interesser er ikke Oljefondets rovdrift i den tredje verden, den kontinuerlige opprustningen av forsvaret, eller vedvarende matpris-, bolig- og energikrise. Våre interesser er revolusjon og sosialisme – den reelle løsningen på disse problemene. Våre interesser er ikke klassesamarbeid med norske oligarker, men solidaritet med den internasjonale arbeiderklassen. 1. mai krever altså ikke bare feiring, men en skjerpet innsats på vegne av arbeiderklassens interesser.
Lenge leve proletarisk internasjonalisme!
Derfor stadfester vi på denne dagen vår internasjonale solidaritet, og hilser de arbeidende og undertrykte i Palestina, Libanon og Jemen, som kjemper en tapper og nødvendig motstandskamp mot den råtne sionismen. Av særlig betydning for den antiimperialistiske rørslen er den heroiske Al-Aqsa-flommen den 7. oktober, som igjen har stadfestet at alle imperialister er papirtigre. Millioner har hedret palestinernes opprop til solidaritet, som har spredt seg over hele verden i form av antiimperialistisk mobilisering. De utfordringene solidaritetsrørsla har møtt, har bidratt til at en ny generasjon unge har opplevd grensene til spontan mobilisering og ser etter revolusjonære alternativ.
Vi stadfester vår solidaritet, og hilser folket i Venezuela og Cuba, som tappert gjør motstand mot US-amerikanske overgrep. Vi krever at de US-amerikanske overgrepene opphører, og at det venezuelanske og cubanske folket selv bestemmer over sine land. Vi uttrykker også solidaritet med folket i Iran, som er blitt USAs nyeste offer. Det er av særlig betydning å fordømme og mobilisere mot de kriminelle angrepene på Iran, som både risikerer å utvikle seg til folkemord mot det iranske folket og provoserer eskaleringen mot en tredje verdenskrig.
Vi uttrykker ikke minst vår solidaritet med, og hilser de revolusjonære som hever det røde flagget og fører folkekrig i sine land, som kommunistene i Filippinene og India i dag. Det går jevnt framover for våre kamerater på Filippinene, til tross for hard represjon fra det fascistiske Marcos-lakeiregimet. Under den standhaftige ledelsen til partiet gjør folkehæren og den nasjonaldemokratiske fronten fremskritt i mobiliseringen av krefter for nydemokratisk revolusjon på Filippinene på alle områder. Til tross for geografisk avstand, er deres kamp er en viktig kilde til inspirasjon og lærdom for oss revolusjonære i Norge og hele verden.
Våre kamerater i India har lidd alvorlige tilbakeslag som følge av den indiske statens folkemorderiske kampanje ved navn Operasjon Kagaar. Drapet på kamerat Basavaraj i fjor, så vel som mot samtlige andre i sentralkomiteen, har midlertidig satt den indiske folkekrigen tilbake. Effekten av dette har blitt forsterket av den forræderiske Sonu-klikken, som har skapt forvirring i partiets rekker med sine oppfordringer til overgivelse. Vi er derimot trygge på at partiets styrker vil fortsette å kjempe, og utvikle folkekrigen for nydemokratisk revolusjon til et høyere nivå en noensinne. Målet om å «utrydde maoistene» innen 2026 er den gamle indiske staten imidlertid langt unna fra — i 50 år har de kunngjort «umiddelbar seier».
Etter den midlertidige ideologiske forvirrelsen som følgte etter den kalde krigen, er det tydelig at stadig flere rundt verden vender til kommunisme igjen for svar og praksis. Vi hilser også de kjempende i andre land som kjemper for å få væpnet motstand på beina. Opprør raser gjennom Latinamerika: fattigbønder og urfolk, arbeidere og studenter er ferdige med landsherrene og lakeiene som styrer landa deres. I mange andre land jobbes det ivrig med oppbyggingen av nye kommunistparti. I land hvor revolusjonære kamper har lidd alvorlige tilbakeslag, som i Tyrkia og Peru, er vi sikre på at de revolusjonære vil dra styrke fra denne dagen, og finne rett spor igjen for å ta grep om fremtiden til sitt folk.
Våre oppgaver
Krig og krise herjer overalt. Imperialismen er klart og tydelig døende. Den gamle verden er i ferd med å dø, og den nye verden kjemper for å bli født: nå er det monstrenes tid. I desperasjon om å holde seg i live, slipper imperialismen løs barbarisk ødeleggelse og lidelse rundt hele verden. Ordtaket sosialisme eller barbari er brennende aktuelt igjen. De objektive vilkårene for revolusjon modnes i høyt tempo, men de subjektive vilkårene — de revolusjonære kreftenes utviklingstilstand — henger enda etter.
Vi anser det som vår plikt å bygge partiet som kan møte det voksende behovet for, og den reelle muligheten for sosialistisk revolusjon i vår levetid. For dette trengs det et revolusjonært norsk kommunistisk parti, basert på maoismen. Først og fremst strever vi derfor i dag etter enhet, klarhet og disiplin i våre rekker. Vi må fordype oss i proletariatets vitenskapelige ideologi, og bekjempe opportunismen og revisjonismen. Med det stadfester vi i praktisk form vår plikt å ta kampen for de arbeidende og undertrykte massene i Norge og deres objektive interesser.
På sikt blir vår oppgave Norge å innta den ledende rollen i klassekampen — å sammensmelte med de mest klassebevisste lagene i proletariatet. Først da kan vi konstituere norges revolusjonære kommunistiske parti og ta et skritt fremover i kampen for sosialisme. Under den sosialistiske revolusjonen må vi opprette proletariatets diktatur: dvs. organiseringen av de undertryktes fortropp som herskende klasse for å undertrykke undertrykkerne, kan ikke resultere i en ren utvidelse av demokratiet. Sammen med en enorm utvidelse av demokratiet, som for første gang blir et demokrati for de fattige, et demokrati for folket, og ikke et demokrati for pengepungen, pålegger proletariatets diktatur en rekke restriksjoner på friheten for undertrykkerne, utbytterne, kapitalistene.
På arbeidernes internasjonale kampdag, la oss altså ta til gatene og demonstrere vår avsky for den grove utbyttingen av arbeidere, den urettferdige undertykkingen av kvinner og minoriteter, og de stadig større krisene som imperialismen drar oss inn i. Det er vår plikt å stille opp for å demonstrere arbeiderklassens og de undertryktes internasjonale enhet og gi uttrykk for deres interesser. La oss benytte denne dagen til å samle krefter for å forvandle arbeiderklassen fra en klasse-i-seg-selv til en klasse-for-seg-selv. Med det hilser vi og ønsker vi verdens revolusjonære, kamerater, arbeidere, undertrykte og frihetskjempere en utmerket kampdag – ikke først og fremst for det vi allerede har vunnet, men for alt som står igjen å vinne.
Det er rett å gjøre opprør! Det er massene som skaper historien!
Vi har en verden å vinne og ingenting å miste!
Arbeidere og undertrykte i alle land – forén dere!
Fred mellom folk – kamp mellom klasser!
Lenge leve den internasjonale solidaritet!
Lenge leve marxismen-leninismen-maoismen!