Av redaksjonen til Kommunisten
Den USA-israelske imperialistiske angrepskrigen mot Iran eskalerte raskt og har utviklet seg til en regional krig som involverer hele Midtøsten og rammer hele verden. I slutten av februar begynte USA og Israel omfattende angrep på Iran. Angrepene rettet seg blant annet mot helseinfrastruktur og en jenteskole. På første dag ble statslederen Ali Khamenei drept. Nyligere er også universiteter, oljeanlegg, gassfelt og energiinfrastruktur blitt mål.
Som svar på angrepene har Iran utført kontinuerlige gjengjeldelsesangrep mot amerikanske militærbaser i regionen. I motsetning til hva USA håpte på, har planene om et raskt regimeskifte forvandlet seg til en langvarig krig som koster over en milliard dollar daglig og som ikke har en ende i sikte. Fra påstander om at regjeringen raskt skulle bli erstattet, prøver Trump nå å presse frem en våpenhvile mens det meldes at IDF er nært sammebrudd grunnet overbelastning og underbemanning.
Forstyrrelsene av kritisk energi-infrastruktur i Midtøsten etter iranske forsvarsangrep mot US-militærbaser i naboland, peker på en mulig global økonomisk krise som vi allerede kan se konturene av. Vi vil her gi et overblikk over hvordan krigen rammer de globale forsyningskjedene og bidrar til økonomisk krise. Deretter vil vi se på hvordan krisen slår ut på følgende områder: den US-kinesiske rivaliseringen, de europeiske imperialistlandene og verdens undertrykte land.
Imperialistisk krig og krise
I sentrum av krisen står for det første nedstengingen av Qatars produksjonsanlegget for flytende naturgass (LNG) i Ras Laffan. Anlegget ble stengt ned etter en rekke iranske droneangrep rettet mot rundtliggende industriområder. Feltet er et av de største i verden, ansvarlig for rundt 20% av verdens produksjon. Nedstengingen av Hormuz-stredet, som 30% av verdens LNG (flytende naturgass) vanligvis passerer gjennom, har forsterket effekten. Denne har satt sterke begrensninger på tanktrafikken og forsinkede forsendelser.
Nedstengingen har utløst en umiddelbar økning i energiprisene og forsterket frykten for langvarig forsyningsmangel, særlig i Asia. I borgerlige media advarer analytikere om at jo lenger forstyrrelsene vedvarer, desto større er risikoen for vedvarende inflasjonspress i verdensøkonomien. Sammenkomsten av forsyningssjokk, stigende energikostnader og forstyrrede handelsruter kan tippe den globale økonomien mot resesjon hvis konflikten fortsetter. WTO har allerede anslått at krigen vil redusere den globale økonomiske veksten ut året.
Nedstengningen av LNG-anlegget har forstyrret den globale forsyningen av kritiske industrielle innsatsfaktorer 1, inkludert gjødsel, plast og helium. I noen tilfeller har prisene på disse råvarene steget kraftig, noe som skaper bekymring om ringvirkninger innen produksjon, landbruk og helsevesen. Gjødselprisene har for eksempel hoppet med mer enn 50%, noe som truer landbruksproduksjonen og øker sannsynligheten for matprisinflasjon over hele verden.
I mellomtiden øker de bredere geopolitiske risikoene for både imperialistiske og undertrykte land. Konflikten har utvidet seg utover Iran og Israel, blir svært kostlig for imperialistene, og sender økonomiske sjokkbølger gjennom de fattige, undertrykte landene. Qatar har selv advart om at en langvarig krig kan stoppe energieksporten over Gulfen «innen uker», et scenario som vil ha alvorlige konsekvenser for global BNP-vekst og kan provosere ytterligere imperialistisk aggresjon.
Ikke minst må det nevnes at Trump-regjeringen har truet med å angripe iransk energiinfrastruktur om Iran ikke går med på å forhandle en våpenhvile snarest. Enkelte fasiliteter er allerede blitt angrepet. Det er en krigsforbrytelse i seg selv, men er også en trussel om folkemord. Det er fordi iransk energiinfrastruktur brukes til å forvandle sjøvann til drikkevann. Det er nødvendig at alle antiimperialister protesterer mot de USA-israelske angrepene mot Iran.
Den USA-kinesiske rivaliseringen
Krisen følger som en konsekvens av angrepene mot Iran. Det bakomliggende motivet til angrepene innebærer å hindre at Kina får utvide sin innflytelse i nye regioner og å bryte ned regjeringer som utøver nasjonal suverenitet og nekter å underordne seg USAs hegemoni. Iran har også vært en viktig støttespiller for Ansar Allah i Jemen, Hezbollah i Libanon og den palestinske motstanden i Gaza. Dessuten har Iran kapasiteten å produsere atomvåpen, selv om det ikke er bevist at de har noen. Kapasiteten alene er provoserende nok.
Krisen som følger angrepene mot Iran kan forstås mer helhetlig i sammenheng med rivaliseringen mellom imperialistmaktene USA og Kina. Kina er den største kjøperen av iransk olje (80-90%). Forholdet mellom de to regjeringene har tillatt Iran å opprettholde en viss grad av økonomisk motstandskraft til tross for enormt vestlig press gjennom sanksjoner, samtidig som det har gitt Kina en relativt sikker og kostnadseffektiv energiforsyning.
Enhver forstyrrelse av iransk eksport truer ikke bare den globale forsyningen, men også Kinas energisikkerhet. Beijing kunne reagert ved å forsterke sitt økonomiske og potensielt militære engasjement i regionen for å beskytte forsyningsruter og stabilisere partnerregimer. Samtidig måtte USA og dets allierte tolke slike grep som utfordringer mot deres strategiske dominans, noe som øker risikoen for en mer omfattende konfrontasjon.
Kina har oljereserver som kan vare et halvt år og handler dessuten olje med Russland. I mellomtiden vil Kina sannsynligvis intensivere arbeidet med å diversifisere energikilder, investere i strategiske reserver og utvide ikke-dollarbaserte handelsmekanismer. Uansett hva USA gjør, så må Kina forsøke å gradvis omkonfigurere den globale økonomiske orden bort fra US-amerikansk hegemoni mot en multipolaritet. Utspillet av dette vil være fortsettende rivalisering mellom partene fremover.
Imperialismen i Europa
Krisetidspunktet er spesiell for Europa, som er avhengig av gassimport fra Qatar etter reduksjonen av russiske leveranser som følge av invasjonen i Ukraina. Når lagernivåene allerede er under press, har det plutselige tapet av qatarsk eksport tvunget europeiske regjeringer til en presserende konkurranse om alternative energikilder. Som følge har europeiske gasspriser allerede steget med opptil 50 prosent.
Tyskland og Storbritannia er utsatt. Den tyske produksjonssektoren er svært energiintensiv, og til tross for innsatsen for å diversifisere energiimporten etter sanksjonene mot russisk gass, truer økende LNG-priser med å akselerere arbeidsledighet og deindustrialisering. Storbritannia er også en stor energiimportør, og grunnet Londons sentrale rolle i internasjonal finans kjennes ustabilitet på verdensmarkedet raskt innenlands i form av økte energi- og matvarepriser.
Frankrike er mindre avhengig av gass på grunn av sin kjernekraftbase. Likevel er landbrukssektoren påvirket av stigende innsatskostnader, spesielt når det gjelder gjødsel og drivstoff. Som politiske aktør i EU er Frankrike og Tyskland ledende i håndteringen av den bredere krisen, inkludert utvidelse av kreditt- og stabiliseringsmekanismer som til slutt sosialiserer tap på tvers av blokken.
Norge er en stor eksportør av olje og gass, så norske monopolister vil kunne dra nytte av stigende energipriser. For å bekjempe inflasjon bruker Norges Bank renteøkninger. Det bidrar til å holde kronekursen oppe, men bremser ikke inflasjon ettersom denne er drevet av høye importpriser og ikke økt etterspørsel. Høyere renter driver arbeidsledigheten opp, holder lønninger nede og fører til økte boligutgifter.
Alle de europeiske eksemplene demonstrerer i grunn og bunn det gamle ordtaket privatiser profitten, sosialiser tapene. Det blir iverksatt mekanismer for å dempe støtet fra de økonomiske sjøkkbølgene som krigen mot Iran skaper, og det er den yrkesaktive befolkningen innenlands og de undertrykte land som betaler.
Byrdene flyttes til de undertrykte landene
Asia er hardt rammet av krigen: cirka 90% av olje og gasse, som til vanlig passerer Hormuz-stredet, er på vei til asiatiske land. India–er en stor importør av iransk olje–står ovenfor en vanskelig situasjon. Redusert tilgang til rabattert iransk råolje har økt importkostnadene, forverret inflasjonen og belaster de offentlige finansene. Prisene på drivstoff og dagligvarer har allerede økt betydelig som følge av krigen. Nyhetene varsler om mangel på gass til matlaging, stengte restauranter og hoteller og lange matkøer.
India er dessuten et stort jordbruksland og blir rammet dobbelt av krisen grunnet redusert tilgang til LNG som trengs for å produsere kunstgjødsel. Mens de indiske massene opplever kritiske prisstigninger, reduseres samtidig eksportkraften av matvarer som da blir kastet eller solgt på billigere lokale markeder. Mangelen på LNG har blant annet også ført til at over 400,000 keramikkarbeidere er midlertidig arbeidsledige. Det jobber også en stor indisk diaspora i Gulfstatene som er direkte utsatt for krigens utspill og er truet med arbeidsledighet i utlandet.
Land som Pakistan, Nepal, Sri Lanka, Bangladesh og Myanmarhar innført rasjonering for spare både gass til matlaging og drivstoff for kjøretøy og produksjon. Blant tiltakene finner vi reduserte arbeidsdager, rasjonering, stengte skoler og mørklagte gater. Mange har blitt midlertidig arbeidsledige på grunn av dette, fordi de trenger gass eller annet drivstoff i arbeidet sitt. Myanmar har vedtatt at private kjøretøy kun skal kjøres annenhver dag. Med bakgrunn i alt dette har det oppstått begymringer rundt potensielle svartemarkeder for drivstoff.
Filippinene har erklært nasjonal energikrise, og prisene på drivstoff har mer enn tredoblet seg. Regjeringen har innført subsidier for drivstoff, men til lite forskjell. Flere bønder har blitt tvunge til å stoppe arbeidet sitt, og tilstandene sammenlignes med COVID-19 krisen lokalt. Dagliglønna til jeepney-sjåfører har effektivt halvert seg, mens behovet for kollektiv transport har økt betydelig. Presidenten Marcos Jr. ser nå til Russland for mulig støtte, og koordinerer med nærliggende land som Indonesia.
Andre asiatiske land som Thailand, Vietnam og Indonesia har innført lignende tiltak som hjemmekontor og reduserte arbeidstimer. Det er også blitt innført både pristak og kutt i drivstoffavgifter for å motvirke inflasjonen. Sør-Korea har begynt å rasjonere for første gang på over 30 år. Japan er blitt nødt å ta i bruk sine olje-nødreserver. Siden reservene vil gå tomme i løpet av få uker kan vi regne med ytterligere tiltak. Thailand har derimot kunne forhandle fram en avtale med Iran om å la sine skip passere.
Eksporten av matvarer til Midtøsten, særlig land med svært lite jordbruk som Saudi-Arabia og Qatar vil bli også bli redusert både som følge av nedstengingen av Hormuz-stredet. Det vil sette mye press på de importavhengige landene, og ikke minst forverre vilkårene for de mange immigrantarbeiderne som jobber i Gulfstatene.
Avslutningsvis
Uansett hvilket kontinent vi ser på, er ettervirkningene av krigen enorme. Særlig lider de undertrykte landene, som er sårbare for forstyrrelser i forsyningskjeden. Også i imperialistiske land ser vi at monopolistene desperat beriker seg mens den arbeidende befolkningen i landet må bøte med økte levekostnader. Imperialismens rovdrift og konkurranse er villig å gjøre alt til økonomiske slagmark, også massenes mest grunnleggende behov.
Lenin slo fast at: Imperialistisk krig er terskelen til den sosialistiske revolusjonen. Og dette ikke bare fordi krigens redsler gir opphav til proletarisk opprør – intet opprør kan føre til sosialisme med mindre de økonomiske betingelsene for sosialisme er til stede. Det er tydelig at dette fortsatt stemmer, og kanskje til og med mer nå enn da han sa det.
- Varer som inngår i produksjonen av andre varer. Omfatter både arbeidskraft og produksjonsmidler[↩]