Vi publiserer hermed en oversatt artikkel vi fant på nettorganet til Vanguard – Communist
Party of Australia (Marxist-Leninist) som vi mener ville vært interessant for våre lesere. Originalteksten ble utgitt i 2023, og forholder seg tilsvarende til informasjon tilgjengelig frem til da. Teksten gir likevel veldig relevant bakgrunn for det pågående folkemordet i Sudan. Vi har omformulert noen setninger for å gi teksten god flyt på norsk. Eventuelle mangler og feil er våre egne. – Red.
Parti Communiste du Togo, 15. august 2023
Hvis kapitalistene deler verden mellom seg, er det ikke på grunn av deres særlige ondskap, men fordi den graden av konsentrasjon som allerede er oppnådd, tvinger dem til å følge denne veien for å kunne oppnå profitt. – V.I. Lenin.
Dette sitatet er grunnlaget for ideene utviklet av den russiske revolusjonære Lenin i hans verk Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium. I dette arbeidet forklarer Lenin, på grunnlag av presise økonomiske fakta, at kapitalismen på 1800-tallet var kjennetegnet av eksport av varer (…) og at når dette kapitalistiske systemet når sitt imperialistiske stadium, vil eksport av kapital dominere med utgangspunkt i de industrialiserte landene som vil dele verden mellom seg gjennom kolonial dominans.
Denne korte oppsummeringen viser tydelig at Lenins ideer fortsatt er relevante og lærerike for å gjenkjenne og forstå den rovdriften og den økonomiske krigen som utspiller seg rett foran øynene våre. Denne harde konkurransen skjerper de århundregamle rivaliseringene mellom de imperialistiske maktene på det afrikanske kontinentet, særlig i Sudan.
Sudan er Afrikas nest største land målt i areal, og dets geografiske beliggenhet er en av hovedårsakene til landets politiske ustabilitet. Landet ligger i en strategisk nøkkelregion for de ulike imperialistiske polene, som kjemper hardt for å styrke sin innflytelse samtidig som de beskytter sine økonomiske interesser med alle nødvendige midler. På kartet over kontinentet ligger Sudan mellom Rødehavet, Sahel og Afrikas horn. Sudan grenser også til land som Sør-Sudan, Somalia og Libya.
På økonomisk plan er jordbruksspørsmålet av avgjørende betydning i Sudan. Som i de fleste nykoloniene i Afrika, tilhører ikke jorden bøndene som bruker den, men utenlandske selskaper og halvføydale eller kapitalistiske jordeiere. I Sudan har De forente arabiske emirater (FAE) og Saudi-Arabia sikret seg mer enn 500 000 hektar jordbruksland. Av dette enorme området er 12 000 hektar utelukkende til dyrking av dyrefôr beregnet på Gulfstatene og Midtøsten. Dette ranet av land fra oljemonarkiene er en reell brems for industrialiseringen av Sudan.
Også på det økonomiske området: I tillegg til utvinning av gass, olje og gull viser borgerlige eksperter til at «omtrent 12 % av verdenshandelen passerer gjennom Suezkanalen og 10 % gjennom Bab el-Mandeb». Innen 2050 forventes BNP i Rødehavsregionen å stige til 6,1 billioner dollar og handelsvolumet til rundt 4,7 billioner dollar.» Et annet økonomisk faktum rapportert av «Ecofin Agency»: Perseus Mining, et australsk konsern, kunngjorde i januar 2022 at de ville kjøpe en eierandel i Orca Gold, eieren av Sudans gullprosjekt Block 14. (…) I henhold til avtalen med det canadiske selskapet må Perseus betale 198 millioner canadiske dollar (155 millioner USD) for å kjøpe de 85 % de ikke allerede eier. Sammen med de 17 millioner canadiske dollarene som ble betalt for å gå inn i selskapet, øker dette verdien av Orca til 215 millioner canadiske dollar (168,5 millioner USD).
I denne nådeløse økonomiske krigen mellom ulike kapitalistgrupper finner vi også den marokkanske gruppen Managem, som er til stede i ni land i Afrika, særlig i Kongo DR, Elfenbenskysten, Etiopia, Mali og Burkina Faso. Den marokkanske gruppen utvikler ulike prosjekter innen gullsektoren. I Sudan har Managem et partnerskap med det kinesiske selskapet Wanbao Mining. Målet med dette partnerskapet er å utvikle et gullprosjekt i blokk 15 i Gabgaba-gruven. Målet er å produsere nesten 5 tonn gull per år på mellomlang sikt. For dette formålet er det investert 250 millioner amerikanske dollar i modernisering av produksjonsanleggene.
Oppsummert er den sudanske økonomien innrettet mot systematisk eksport av råvarer og landbruksprodukter til verdensmarkedet, noe som innebærer en betydelig verdioverføring – med andre ord: en overutbytting av landet til fordel for industrialiserte land.
Gitt all denne harde økonomiske konkurransen på sudansk jord, er det forståelig at amerikansk imperialisme tidlig grep avsettelsen av autokraten Omar al-Bashir i 2019 som en mulighet til å forbedre sine forbindelser med kuppmakerne og overgangsregjeringen. Abdalla Hamdok og hans regjering mottok 700 millioner dollar i akutt økonomisk bistand fra den amerikanske regjeringen samt betydelig økonomisk støtte fra Verdensbanken (WB) og særlig Det internasjonale pengefondet (IMF). Alle disse direkte eller indirekte finansielle intervensjonene fra USAs regjering tjente ikke noe filantropisk formål. De tjente snarere til å devaluere det sudanske pundet mot dollaren og deretter åpne det sudanske markedet for amerikanske selskaper og multinasjonale konserner.
EU-blokken og den tyske imperialismen spiller også en betydelig rolle i Sudan. Statsbesøket til Tysklands president Frank-Walter Steinmeier i februar 2020, da folkets kamp mot kuppmakerne var på sitt høyeste, var et sterkt symbol på tysk imperialismes forsøk på å skaffe seg et fortrinn over sine britiske og amerikanske rivaler for tre år siden. Selv om Tyskland er blant de tre landene (sammen med Kina og Qatar) som investerer mest i Sudan, forblir dets diplomati i Rødehavsregionen og Midtøsten diskret. Det sier seg selv at denne diskresjonen i bunn og grunn bare er et grep for å skjule den uopphørlige virksomheten til den tyske våpenindustrien i denne delen av det afrikanske kontinentet. Den tyske regjeringen har gjentatte ganger inngått gigantiske våpenkontrakter med regionale makter som griper inn i Sudan.
Saudi-Arabia, FAE og Egypt har dannet en allianse for å sabotere den folkelige kampen ved å støtte kuppmakerne. I dag støtter disse tre landene, som er kunder av tyske våpenfabrikker, motsatte leirer i denne reaksjonære borgerkrigen. Egypt er alliert med general Abdel Fattah al-Burhan. Landet ledet av tyrannen al-Sisi har kunnet anskaffe ulike typer krigsmateriell fra Tyskland (luftvernkanoner og missiler, fire U-209-ubåter og fire Meko-krigsskip) til en verdi av mer enn 3 milliarder euro. I de siste åtte månedene har Olaf Scholz og lederne for våpenindustrien besluttet å oppheve sanksjonene mot Saudi Arabia og UAE når det gjelder import av våpen fra EU-landene. Dermed får Kongeriket Saudi Arabia, som griper inn i Sudan, tillatelse til å kjøpe reservedeler og våpen til kampflyene Typhon og Tornado fra den tyske forsvarsindustrien til en samlet verdi av 36,1 milliarder euro.
Fagpressen rapporterer også om salget av seks taktiske transportfly av typen A400M til FAE; en kontrakt som ennå ikke er bekreftet. Blant disse regionale maktene er også Qatar, som i 2019 bestilte våpen for 165 millioner euro fra den tyske forsvarsindustrien. Parallelt med våpenindustriens inngripen på Afrikas horn og i samarbeid med Gulf-monarkiene har tysk imperialisme mobilisert sitt beryktede Team Europe, som inkluderer EU-institusjonene og medlemsstatene, for å yte hele 770 millioner euro i såkalt utviklingsbistand.
På sin side legger Putin og russiske oligarker ikke skjul på sine mål. Russland har posisjonert seg som hovedleverandør av våpen til den sudanske regjeringen. I 2019 ble Sudan den nest største kjøperen av russiske våpen i Afrika. Sudans rike og verdifulle naturressurser forblir en lukrativ virksomhet som tiltrekker russiske forretningsmenn. Kontinentets tredje største gullprodusent, den diffuse paramilitære gruppen Wagner, har kontinuerlig deltatt i plyndringen gjennom Jevgenij Prigozjins selskap M-Finance* og dets datterselskap Meroe Gold, som etablerte seg i Sudan i 2017. De fleste gruvene er i hendene på Rapid Support Forces (RSF) under Hamdan Dogolo, også kjent som Hemetti. Meroe Gold, det såkalte datterselskapet, samarbeider åpent med Aswar, et selskap drevet av sudansk militær etterretning.
Til tross for en påstått økonomisk embargo mot Russland, styrker den sudanske gullindustrien i det skjulte den russiske økonomien under den militære konfrontasjonen med NATO-blokken i Ukraina. Men dette er ikke alt: I tillegg til opplæring av offiserer fra russiske instruktører finnes det også russiske eksperter i det sudanske militærapparatet som sikrer kommunikasjonen for generalstaben til general Abdel Fattah al-Burhan og analyserer e-poster, informasjonsnettsteder og sosiale nettverk. I tillegg til disse militærekspertene må byggingen av en russisk militærbase i Port Sudan ved Rødehavet nevnes. Ifølge enkelte militæreksperter kan den russiske basen huse mer enn 300 soldater og atomdrevne krigsskip. Hovedmålet med denne marinebasen er å blokkere tilgangen for de amerikanske og franske flåtene som eskorterer iranske og syriske oljeforsendelser.
Selv om Kina og Russland har motstridende interesser på det afrikanske kontinentet, er de to fremvoksende maktene enige om én ting i Sudan: uinnskrenket kontroll over og utbytting av landets naturressurser. Dermed undertegnet den kinesiske regjeringen i 2020 en avtale med Sudan. Denne økonomiske avtalen gir kinesiske selskaper ubegrenset rett til å utforske og utvinne gull, kromitt, svart sand, marmor og kobolt i Sudans rike undergrunn. I tillegg til naturressurser er kinesiske selskaper også aktive innen jordbruk, industri, bygg og anlegg, transport og energi. I energisektoren rapporterte internasjonal presse at «Kina, gjennom sitt statlige selskap China National Nuclear, var involvert i byggingen av en atomreaktor» samt Merowe-demningen, som ligger 350 km nord for Khartoum. Demningens effekt er 1250 kW. Det er den nest største demningen på Nilen.
Fra et annet økonomisk perspektiv får vi vite at de samlede lånene gitt av Sudan til den kinesiske regjeringen for energiprosjekter anslås å tilsvare mer enn 5 milliarder amerikanske dollar. I dag utgjør kinesiske investeringer mer enn 20 milliarder dollar. Det minste man kan si er at alle disse investeringene fra kinesisk kapital bekrefter at Sudan har stått stille i flere år. Dette er grunnen til at den kinesiske regjeringen kynisk har to jern i ilden siden starten på denne ultrareaksjonære borgerkrigen: så lenge forretningene er stabile og positive, desto bedre – måtte den «beste» av de to fascistene vinne!
Forretningsmannen Oktay Ercan, den ubestridte lederen av Barer Holding, står nå alene igjen som representant for Tyrkias politiske og økonomiske ambisjoner i Sudan. Barer Holding omfatter ulike forretningssektorer som gruvedrift, luftfart, husdyrhold samt militære og ballistiske tekstiler. I tillegg til virksomheten i sitt kjente holdingselskap etablerte Oktay Ercan et annet internasjonalt selskap kalt SUR (International Investment Group), selvsagt for formål knyttet til Sudan. Merkelig nok finnes det aksjonærer i SUR-selskapet som samarbeider med den sudanske hæren om produksjon av militære tekstiler, en stor og lukrativ sektor. I tillegg finnes det ulike investeringer i infrastruktur ved Rødehavet og, mest bemerkelsesverdig, byggingen av en ny flyplass 40 km fra Khartoum. Qatar, Tyrkias allierte i Sudan, har også investert 4 milliarder euro i infrastruktur.
På det militære området har den tyske forsvarsindustrien levert «Leopard»-stridsvogner og teknisk assistanse til byggingen av seks U-214-ubåter i Tyrkia. Siden 2014 har Tyrkia gjennomført flere militærøvelser i Sudan, og det finnes tyrkiske bygninger i Port Sudan ved Rødehavet. Den tyrkiske pressen rapporterer om Erdogans ambisjoner i Afrika: «Tyrkias ambisjoner i Øst-Afrika er ikke begrenset til Sudan og Rødehavet. Tyrkia har bygget sin største utenlandske marinebase i Somalia, til en kostnad på nesten 50 millioner dollar, med mål om å trene tusenvis av somaliske og tyrkiske soldater.»
I denne politiske, økonomiske og militære krigen mellom rovgriske makter som dominerer Sudan fremstår Erdogans Tyrkia tydelig som et svakt ledd, fordi maktbalansen har endret seg siden fallet til autokraten al-Bashir, som var en sterk alliert av Tyrkia, og nye aktører har tatt over. For å forberede sin hevn flyktet det tidligere regimets håndlangere til Tyrkia for å samle seg, organisere seg og forberede gjenerobringen av makten i Sudan. Denne kampen for al-Bashirs menns tilbakekomst forverrer ytterligere de politiske motsetningene mellom hæren og de paramilitære styrkene. Alt dette står i sentrum av denne reaksjonære borgerkrigen.