I anledning 57-årsdagen til Filippinenes kommunistiske partis Nye folkehær (NPA), gjenpubliserer vi dagens utgave av Ang Bayan, oversatt til norsk. Det originale innlegget kan leserne finne her: https://philippinerevolution.nu/wp-content/uploads/2026/03/20260329en.pdf -Red.
Folkekrig er svaret på imperialistisk krig og krise
Sentralkomiteen – Filippinenes kommunistiske parti
Sentralkomiteen i Filippinenes kommunistiske parti sender med glede sine hilsener til alle de tapre røde krigerne og kommandantene i New People’s Army på denne historiske dagen, den 57. årsdagen for grunnleggelsen av den sanne hæren til det undertrykte folket. På denne dagen skal vi se tilbake på de utrettelige anstrengelsene for å fremme den revolusjonære væpnede kampen for å oppnå nasjonal frihet og ekte demokrati. La oss trekke lærdom av vår lange marsj langs den svingete veien preget av framganger og tilbakeslag, nederlag og seire.
La oss hedre alle heltene og martyrene til det filippinske folket som uselvisk viet sine liv til den store saken: å frigjøre nasjonen fra imperialistisk dominans og alle former for undertrykking og utbytting fra de lokale herskende klassene. Vi skylder deres offer alt det folket har oppnådd på den revolusjonære kampens vei. Deres navn og bidrag vil aldri forsvinne fra folkets minne. De er lysende stjerner som tjener som fyrtårn idet folket beveger seg gjennom mørket mot den røde daggryet.
Det er passende at vi feirer seirene vi har oppnådd i å fremme den revolusjonære væpnede kampen det siste året, samtidig som vi bevisst trekker lærdom av de bitre erfaringene vi har hatt. Vi må holde fast ved disse når vi går videre på veien med å styrke og utvikle vår langvarige folkekrig.
New People’s Army fortsetter å heise revolusjonens røde fane høyt. Under partiets ledelse og veiledet av rektifiseringsbevegelsen fortsetter NPA å slå tilbake de nådeløse fascistiske angrepene fra de væpnede håndlangerne til Marcos’ marionettregime mot folkehæren og folket som kjemper i byene og på landsbygda.
Med partiets ledelse, og i møte med den stadig mer alvorlige situasjonen for folket, er den revolusjonære ånden og besluttsomheten blant NPAs røde krigere til å kjempe for og forsvare de undertrykte og utbyttede massene blitt styrket og skjerpet.
Siden lanseringen av rektifiseringsbevegelsen har våre positive erfaringer oppveid de negative. Selv om enkelte NPA-enheter har lidd tap, har flere bevart sin styrke, utvidet sine operasjonsområder, utvidet massegrunnlaget, rekruttert nye røde krigere og med suksess gjennomført ulike typer taktiske offensiver og væpnede geriljaaksjoner. Steg for steg foretas det justeringer i geriljakrigens form og metode, for å sikre en tett forbindelse med massene samtidig som vår evne til å unngå og utmanøvrere fiendens sterke tilstedeværelse styrkes. NPA fortsetter å gjenvinne sin styrke på en fast måte og ser frem mot en oppblomstring i tiden som kommer. Som å bestige en fjelltopp er partiet og NPA fullt ut fast bestemt på å klatre den svingete, krevende og farefulle veien mot revolusjonær framgang.
Hver dag øker folkets lidelser midt i imperialistisk krig og krise. Hele verden rystes av kriger igangsatt av USA-imperialismen for å sikre kontroll over land rike på olje og mineraler. Dette er en del av desperate tiltak for å opprettholde kapitalistisk produksjon og militær produksjon. I prosessen vil dette imidlertid bare bidra til å innsnevre den stillestående globale kapitalistiske økonomien. I møte med USAs angrepskriger øker faren for at enda større kriger vil bryte ut i fremtiden.
Med fullstendig likegyldighet tråkker USA-imperialismen på Filippinenes suverenitet, på det militære, økonomiske og politiske området, gjennom sin underdanige marionett Marcos. Marcos tillater det amerikanske militæret å bruke landet som base og springbrett for militær aggresjon i Asia-Stillehavsregionen og helt til Midtøsten, i bytte mot militær bistand og politisk støtte til sitt korrupte og forhatte regime.
Under Marcos kjenner korrupsjonen blant de byråkratkapitalistene som sitter ved makten ingen grenser, og det samme gjelder de føydale og halvføydale formene for utbytting på landsbygda, beslagleggelse av land og fratakelse av livsgrunnlag, plyndring av landets naturressurser av storkapitalen og utnyttelse av billig arbeidskraft, ødeleggelse av miljøet og den påfølgende omfattende ødeleggelsen av liv og levebrød for massene. Den tiltagende og nådeløse bruken av fascistisk vold er et tegn på desperasjonen til USA–Marcos-regimet for å bevare det råtne systemet gjennom å spre terror og væpnet undertrykking av folkets motstand. Nødvendigheten av revolusjonær kamp blir stadig tydeligere. For folket er det å gripe til våpen en rettferdig og nødvendig sak.
Selv om det fascistiske monsteret i marionettstaten er stort og kan virke skremmende på overflaten – med sine tallrike tropper, nye og kraftige våpen og strømmen av støtte fra sin imperialistiske herre – vet vi at det i sin kjerne er svakt og skjørt. Det er et råttent produkt og en forsvarer av et forfallent system, gjennomsyret av dype splittelser mellom rivaliserende fraksjoner, og det er hatet og avvist av folket. Selv om NPA fortsatt er liten og relativt svak, står den fast samlet under partiets korrekte ledelse, fast bestemt på å utvide og styrke seg med den dype og brede støtten fra massene. Sammen med den økende motstanden og kampen blant folket er partiet og NPA fullt ut fast bestemt på å føre den folkedemokratiske revolusjonen fremover med en ny grad av styrke og intensitet.
Den amerikanske imperialistiske krigen ryster hele verden
På bare to måneder fra årets begynnelse har de militære styrkene til USA-imperialismen—under ordre fra dens forrykte fascistiske leder, Donald Trump—angrepet to nasjoner som lenge har stått fast i å forsvare sin nasjonale suverenitet og motstå imperialistisk kontroll og dominans. Trumps begjær etter de enorme oljerikdommene i Venezuela og Iran—landene med henholdsvis verdens største og tredje største oljereserver—er det egentlige motivet bak hans militære aggresjoner.
Den 3. januar invaderte amerikanske militærstyrker Venezuela og bortførte landets president Nicolás Maduro og hans kone, Cilia Flores, i et forsøk på å tvinge regjeringen i kne og påtvinge amerikanske diktater som ville gjøre det mulig for amerikanske selskaper å ta kontroll over landets oljeindustri. Ikke engang to måneder senere, den 28. februar, bombet USA og den sionistiske staten Israel Iran i fellesskap og gjennomførte attentatet på landets leder, ayatollah Ali Khamenei. Trump erklærte åpent sitt mål—å fremprovosere et folkelig opprør i Iran og installere en ny regjering underlagt amerikansk makt.
I samme periode truet USA åpenlyst med å angripe Cuba, Colombia og Mexico—og testet hvem av dem som ville bøye seg for dets krav, og hvor langt det kunne presse sine invasjonstrusler. Tidligere hadde Trump også truet med å «ta tilbake» Panamakanalen. Alle disse tiltakene følger hans gjenoppliving av Monroe-doktrinen, som hevder at Latin-Amerika er USAs egen bakgård. Samtidig truet Trump med å beslaglegge Grønland med makt, den enorme øya som strekker seg over Polhavet og Nord-Atlanteren.
I løpet av 25 dager slapp USA og Israel minst 23 000 bomber over Iran—et gjennomsnitt på mer enn 920 bomber per dag. Nesten 2 000 iranere er blitt drept, inkludert hundrevis av barn, mens 24 800 er blitt såret siden bombingen startet. Luftangrepene rammet ikke bare militære anlegg, men også skoler, hjem, forretningsbygg, sykehus, energi- og atominstallasjoner og annen sivil infrastruktur—alt som ledd i et forsøk på å knuse Iran, bøye landet for USA-imperialismens vilje og tvinge det til å oppgi sin oljerikdom og nasjonale suverenitet.
Den væpnede aggresjonen fra USA-imperialismen mot Venezuela og Iran markerer et nytt nivå av skjerpede motsetninger—mellom imperialistmaktene og nasjoner som hevder sin nasjonale suverenitet—og er også knyttet til skjerpede motsetninger mellom imperialistmaktene seg imellom. På vegne av de amerikanske monopolkapitalistene utfordrer og forsøker Trump åpent å omkalfatre den globale ordenen som har eksistert de siste tre tiårene—fordelingen mellom imperialistmaktene av oljekilder og andre viktige råvarer, markeder for overskuddsvarer og investeringsområder for overskuddskapital.
Kina og Russland fordømte sterkt USAs væpnede angrep på Venezuela og Iran. I møte med den massive ødeleggelsen som ble påført Iran av amerikanske bombinger, sendte både Kina og Russland humanitær hjelp. Russland, sammen med en rekke andre land og internasjonale organisasjoner, uttrykte alvorlig bekymring for at USA angrep atominstallasjoner, noe som kunne få katastrofale konsekvenser for millioner av mennesker.
USAs angrep på Venezuela og Iran har også skapt dyp bekymring blant USAs egne allierte, inkludert land innenfor NATO. Mange kritiserte USA for å bryte internasjonale normer og prinsippene til FN, selv om de fleste unnlot å gå direkte imot og til slutt støttet målet om å styrte regjeringer som motsetter seg imperialistiske diktater og kontroll. Likevel er de urolige for at USAs ensidige handlinger kan utvide landets dominans betydelig og forrykke maktbalansen som eksisterte før disse militære angrepene. Tidligere hadde USA allerede skjerpet motsetningene ved å innføre høye tollsatser mot en rekke land—inkludert både rivaler og allierte.
De amerikanske militæroffensivene i Venezuela og Iran for å ta kontroll over olje er også indirekte angrep rettet mot landets fremste rival, Kina—den viktigste kjøperen av disse landenes oljeeksport (15–20 % av Kinas oljeimport kommer fra de 80–90 % av eksporten fra Iran og Venezuela). Forsøket på å sikre kontroll over disse store oljereservene er en del av USAs opptrapping av presset mot Kina de siste årene. Disse tiltakene inkluderer høyere toll på kinesiske varer, forbud mot bruk av elektroniske komponenter produsert av Kinas Huawei, restriksjoner på salg av avanserte halvledere og produksjonsutstyr til Kina, samt andre økonomiske og handelsmessige sanksjoner.
Samtidig fortsetter USA å styrke sin tilstedeværelse langs den såkalte «første øykjeden» rundt Kina—ved å utplassere og forsterke militære styrker i Filippinene, Japan og Sør-Korea, samt selge våpen til Taiwan under påskudd av å «demme opp for» en påstått «potensiell militær operasjon» fra Kina mot øya. Alle disse provokasjonene tvinger Kina til å svare med egne mottiltak og ved å bygge opp sin styrke, samt styrke sin tilstedeværelse i og rundt havområdene som omgir landet.
USAs militære brukte omtrent 1 milliard dollar per dag på sin vedvarende bombing av Iran. De viktigste mottakerne av disse krigsutgiftene er selskapene som leverer våpen og militært utstyr til de amerikanske væpnede styrkene. Trump-regjeringen søker nå en tilleggsbevilgning på 200 milliarder dollar for å inngå nye kontrakter med disse selskapene for å produsere flere missiler, droner og andre krigsmidler.
I motsetning til USAs opprinnelige plan har angrepet på Iran nå vart i en måned. Etter hvert som det trekker ut i tid, øker motstanden mot krigen både i USA og i mange andre land. Dette har utløst kraftige svingninger i oljeprisene, fra 65 til 105 dollar per fat råolje, og skapt et «oljeprissjokk» globalt, til fordel for de store oljeselskapene. Det er nå utbredt frykt for at mange økonomier, inkludert USAs, vil gå inn i resesjon og stagflasjon, kjennetegnet av høy inflasjon, lav produksjon og utbredt arbeidsledighet—særlig dersom USAs og Israels krig mot Iran fortsetter og oljeprisene forblir høye.
Selv i møte med aggresjon fra verdens mektigste imperialistiske makt har ikke folkene i Venezuela og Iran gitt etter. Millioner av venezuelanere gikk ut i gatene i ulike byer og tettsteder for å fordømme USAs væpnede angrep og bombing, og for å kreve at president Maduro blir returnert til landet. Også i Iran fyller millioner av mennesker daglig torg og gater i demonstrasjoner for å vise enhet, fordømme USAs væpnede aggresjon og motsette seg forsøk på å installere en regjering som tjener amerikanske interesser.
Per i dag er det fortsatt uklart hvordan USA og Israel vil avslutte sin angrepskrig mot Iran, særlig siden de ikke har lykkes med sitt uttalte mål om å tvinge Iran til kapitulasjon. Et tegn på US-imperialismens dype isolasjon er at Trump ikke har fått støtte fra sine imperialistiske allierte i Europa til å sende militære styrker for å åpne Hormuzstredet. Et tegn på at krigen kan bli langvarig er forflytningen av opptil 50 000 amerikanske soldater til regionen.
Den siste måneden har Iran kontinuerlig gjennomført gjengjeldelsesangrep med missiler og droner rettet mot Israel og amerikanske militærbaser i land i Midtøsten. De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia, Bahrain, Qatar, Kuwait og Jordan fordømte Irans handlinger som «brudd på suverenitet», samtidig som de nekter å «bli trukket inn i en krig som ikke er deres». Ytterligere omgrupperinger er uunngåelige i møte med en langvarig krig, særlig dersom USA setter inn bakkestyrker i Iran.
I møte med den vedvarende krisen i det globale kapitalistiske systemet kan man forvente ytterligere og mer intense amerikanske angrepskriger i månedene og årene som kommer. Trump har allerede vist at hans regjering ikke lar seg begrense av internasjonale regler eller engang av de juridiske prosessene innenfor det amerikanske systemet når det gjelder å føre krig. Han har vist at hans hensynsløshet ikke kjenner grenser. I forsøket på å sikre kontroll over andre lands oljerikdommer og strategiske mineraler, og å presse imperialistiske rivaler—først og fremst Kina—er det sannsynlig at flere og større væpnede konflikter vil bryte ut i en ikke altfor fjern fremtid. Den store lidelsen dette vil påføre verdens undertrykte folk, bidrar til å skjerpe deres antiimperialistiske bevissthet og styrke deres vilje til å kjempe for frihet.
Det råtne filippinske herskersystemet synker dypere inn i krise
Levekårene for de brede massene av det filippinske folket forverres raskt, samtidig som landets halvkoloniale og halvføydale herskersystem synker ned i en dypere og mer alvorlig krise. Dette drives frem av økningen i oljeprisene som følge av den amerikanske imperialistiske krigen i Midtøsten. Den tilbakestående tilstanden i den lokale økonomien, eller produksjonssystemet, som er avhengig av import og utenlandske lån, blir stadig tydeligere. Det samme gjelder ansvaret til den reaksjonære Marcos-regjeringen for de forverrede leveforholdene for flertallet av befolkningen, gjennom dens tilpasning til interessene til utenlandske selskaper og deres partnere blant det store kompradorborgerskapet og byråkratkapitalistene.
Den vedvarende økningen i oljeprisene siden begynnelsen av året, og den kraftige stigningen siden mars, har ført til kontinuerlige prisøkninger på mat og andre grunnleggende nødvendigheter, transportpriser, strøm- og vannregninger og andre tjenester. Det er også en trussel om ytterligere prisøkninger på varer på grunn av pesosens fall mot dollaren til sitt laveste nivå i historien, ₱60,5 per dollar. Arbeidermassene bærer den tyngste byrden.
Levestandarden til flertallet av befolkningen—arbeidere, bønder og vanlige ansatte, som har lite eller ingen sparepenger og lever fra hånd til munn—forverres raskt. Dersom prisene fortsetter å stige i månedene som kommer, anslås det at ytterligere 2 til 3 millioner familier vil bli lagt til de 14,3 millioner familiene som allerede lever i fattigdom.
De profittdrevne oljeselskapene påfører det filippinske folket store lidelser ved å utnytte krigen i Midtøsten. Prisene på petroleumsprodukter har nådd historisk høye nivåer. Diesel, som hovedsakelig brukes i transport, energi og handel, har steget kraftig. De enorme profittene som oljeselskapene innkasserer, utgjør en byrde for massene, som må bære hver eneste prisøkning. Folket blir ytterligere belastet av dobbeltbeskatningen fra myndighetene—særavgifter og merverdiavgift (moms)—som utgjør 160 milliarder pesos årlig, nesten 60 prosent av de samlede årlige inntektene på 276 milliarder pesos fra disse skattene.
Den amerikanske imperialistiske aggresjonen mot Iran har skapt frykt blant mer enn to millioner migrantarbeidere som er ansatt i ulike land i Midtøsten. Titusenvis har allerede valgt å vende hjem, til tross for at de ikke har arbeid eller levebrød som venter dem i hjemlandet.
Økningen i oljeprisene vil ytterligere svekke levebrødet til de filippinske massene. På grunn av økende produksjonskostnader faller inntektene til sjåfører og operatører av små transporttjenester, samt fiskere, bønder, småhandlere, entreprenører og selgere, kantine- og spisestedseiere og mange andre. Den reelle verdien av arbeidernes lønn vil synke ytterligere etter hvert som levekostnadene øker. Til tross for folkets sterke misnøye med lave lønninger, fortsetter Marcos-regimet å ignorere det langvarige kravet om en levelig minstelønn på 1 200 pesos per dag.
Kartellkontrollen eller samordningen mellom noen få grådige, store oljeselskaper over den lokale distribusjonen av petroleumsprodukter er en tung byrde for folket. I motsetning til løftet i oljedereguleringsloven fra 1998 om at konkurranse ville senke prisene, avtaler de største oljeselskapene ukentlige prisendringer for å maksimere profitten. Filippinene har ingen nasjonal oljeindustri. I stedet for å utvikles, svekkes landets lokale raffineringskapasitet. Det finnes naturgass i havområdene rundt Filippinene, som i Malampaya, men disse er fortsatt under kontroll av det store kompradorborgerskapet og deres utenlandske kapitalistiske finanspartnere.
Den lokale oljeindustrien gjenspeiler den bredere økonomiske strukturen i Filippinene, som domineres og kontrolleres av utenlandske selskaper i samarbeid med det store kompradorborgerskapet, store godseiere og byråkratkapitalister. I samspill med marionettregimet som håndhever nyliberale tiltak diktert av Det internasjonale pengefondet, hindrer utenlandske selskaper utviklingen av lokal produksjon. Den filippinske økonomien forblir tilbakestående, agrarisk og ikke-industrialisert. Landets naturressurser — fra fjellene til havet — blir plyndret og overtatt av utenlandske monopolkapitalister og de herskende klassene. De utnytter de lave lønningene til filippinske arbeidere. Profitten de henter ut blir ikke reinvestert i å utvide og utvikle lokal produksjon. Lokal produksjon er avhengig av import av maskiner, deler og andre innsatsfaktorer, og er rettet mot eksport av billige råvarer eller halvforedlede produkter (mineraler, frukt), samt reeksport av varer med lav verdiskaping (som halvledere og andre elektroniske komponenter).
Under Marcos har Filippinene sunket enda dypere ned i gjeld. Landets nåværende utenlandsgjeld har nådd et historisk nivå på 99,1 milliarder dollar (5,81 billioner pesos), nesten fire ganger så mye som utenlandsgjelden på 26 milliarder dollar etterlatt av Marcos den eldre i 1986. Filippinenes utenlandsgjeld er en del av landets totale gjeld på 18,13 billioner pesos per januar 2026, den høyeste i historien. Utenlandsgjelden, sammen med dollaroverføringer fra migrantarbeidere, brukes til å dekke handelsunderskuddet (50–60 milliarder dollar de siste årene), som skyldes den ujevne byttehandelen mellom billige eksporterte råvarer og dyrere importerte ferdigvarer. Den bidrar også til å dekke budsjettunderskuddet, hvor en stor del går til tvilsomme infrastrukturprosjekter, oppblåste militærutgifter og gjeldsbetalinger.
Korrupsjonsformene under USA–Marcos-regimet har blitt verre og mer åpenbare. De mest alvorlige gjelder avslørte, uregelmessige flomkontroll- og andre infrastrukturprosjekter, hvor milliarder av pesos er blitt underslått av byråkratkapitalistiske myndighetspersoner. Det ble nylig avslørt at Marcos selv er hovedarkitekten bak denne ordningen. I samarbeid med flere sentrale tjenestemenn i Malacañang anslås det at Marcos direkte har mottatt så mye som 8 milliarder pesos i form av bestikkelser. Bortsett fra noen få lavere tjenestemenn, er ingen av de høytstående personene som er nevnt i skandalene blitt fengslet eller tiltalt. Som forventet førte «etterforskningen» fra ICI (Den uavhengige kommisjonen for infrastruktur), opprettet av Marcos, ikke til noe. Marcos selv unndrar seg ansvar. Riksrettssaken mot ham ble raskt avvist av kongressrepresentanter som står under hans kontroll.
I kontrast gikk Representantenes hus raskt videre med å fremme riksrettstiltale og holde høringer mot visepresident Sara Duterte, knyttet til uregelmessig bruk av 612,5 millioner pesos i etterretningsmidler, uforklarlig vekst i personlig formue og andre anklager. Av hensyn til rettferdighet har folket lenge krevd ansvarliggjøring både for Sara Duterte og hennes far, tidligere president Rodrigo Duterte. Titusenvis av familier til ofre for statlig vold under Duterte ønsket velkommen bekreftelsen av tiltalehøringen mot ham som nylig ble gjennomført av Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Samtidig som folket søker å stille Duterte-familien til ansvar, er de også klar over at Marcos-fraksjonen bruker presset mot rivalen Sara Duterte for å undergrave hennes erklærte plan om å stille som presidentkandidat i 2028. Selv om dette fortsatt ligger frem i tid, er de reaksjonære partiene allerede opptatt av maktspill, manøvrering og fraksjonsdannelser.
Det filippinske folket er dypt forarget over korrupsjonen blant byråkratkapitalistene, uansett hvilken fraksjon av de herskende klassene de tilhører, som åpenlyst plyndrer og beriker seg på offentlige midler selv mens lidelsene blant de arbeidende massene øker. Folkets sinne er grenseløst, særlig rettet mot falske eller mislykkede flomkontrollprosjekter som har gjort enkelte rike på milliarder av pesos, spesielt i møte med gjentatte katastrofer forårsaket av flom og jordskred. De vet at det, utover flomkontroll, finnes mange andre korrupsjonsordninger under den råtne regjeringen, fra avslørte uregelmessige «farm-to-market road»-prosjekter til innkjøp av brannbiler.
Folkets sinne over korrupsjon brøt ut i fjor. I flere måneder gjennomførte studenter gjentatte skoleprotester ved en rekke skoler, samtidig som titusenvis av borgere gjentatte ganger marsjerte i gatene i protest i ulike deler av landet. Selv om Marcos hardnakket ble beskyttet av allierte sosialdemokratiske grupper ledet av Akbayan, overdøvet ikke dette det kraftige kravet fra brede deler av ungdommen om å avsette Marcos og Duterte, og om endring av det råtne systemet.
Den framvoksende protestbevegelsen fortsetter å få styrke i møte med det raske sammenbruddet i folkets levebrød. De som reiste seg og protesterte mot korrupsjon i fjor, reiser seg nå igjen denne mars. En rekke protestaksjoner og transportstreiker har brutt ut over hele landet for å fordømme USAs imperialistiske krig mot Iran, kritisere de utbyttende oljeselskapene for deres kraftige økninger i diesel- og bensinpriser, og anklage USA–Marcos-regimet for inkompetanse i møte med krisen og likegyldighet overfor folkets krav.
For å hindre at protestbevegelsen vokser, fortsetter USA–Marcos-regimet å bruke sine væpnede håndlangere til å legge press på og skremme ledere og organisasjoner fra ulike sektorer, utplassere væpnede styrker og militære agenter i lokalsamfunn, på universiteter og i fabrikker, og slå ned på masseaksjoner i gatene. Det benytter «terrorist»-merking og trusler om fengsling eller bortføring. Alt dette er en del av det såkalte «enhet, fred og framgang», som også inkluderer væpnet undertrykking på landsbygda og militære operasjoner mot revolusjonære styrker, for å legge til rette for at utenlandske selskaper, i samarbeid med de lokale herskende klassene, kan overta land og åpne gruver og andre virksomheter som plyndrer og ødelegger miljøet.
Det reaksjonære Marcos-regimet setter inn alle sine ressurser og sitt personell i et desperat forsøk på å utslette NPA. Til tross for erklæringer om at NPA er «på randen av å bli knust», er nesten alle AFPs (Armed Forces of the Philippines) kampbataljoner fortsatt utplassert i geriljaområder over hele landet, hvor de gjennomfører det de kaller «målrettede militæroperasjoner». Disse kjennetegnes av militær kontroll i landsbyer, restriksjoner på befolkningens bevegelser, blokade av mat og handel, vilkårlig bombing som i Mindoro, undertrykking av bønders kamp mot gruveprosjekter som i Nueva Vizcaya, utenomrettslige drap på personer mistenkt for å støtte NPA, falske «overgivelser», bortføringer, tortur, fengsling og andre grove menneskerettighetsbrudd.
AFP sprer kontinuerlig fascistisk terror etter ordre fra sin amerikanske imperialistiske herre. USA tilfører midler (250 millioner dollar årlig frem til 2032), militært utstyr som jagerfly, bomber og ammunisjon, samt tett etterretningsstøtte til AFP. Målet for USA-imperialismen er å få AFP til å vie hele sin styrke til å støtte USAs pågående operasjoner og kriger i Asia-Stillehavsregionen, særlig mot rivalen Kina.
USA vil med sikkerhet trekke Filippinene inn i enhver angrepskrig eller intervensjonskrig i Asia. Den amerikanske militære tilstedeværelsen vokser stadig gjennom et økende antall EDCA-områder og hemmelige amerikanske installasjoner i ulike deler av landet. Midt i USAs krig mot Iran vil tusenvis av amerikanske kamptropper bli tatt imot og støttet av AFP i de planlagte Balikatan-øvelsene. De ankommer med atomdrevne krigsskip og bringer med seg sine våpen. Amerikanske marinefartøy legger jevnlig til eller opererer i Sør-Kinahavet, i havområdene rundt Filippinene og innenfor landets territorium. Dette er en del av en strategi for å bruke Filippinene som en stor militærbase og utskytningsplattform for operasjoner i regionen. For å lede disse operasjonene har det amerikanske militæret opprettet Task Force Philippines. En del av strategien er også såkalte «transparensoperasjoner», som skal «avsløre» det som omtales som aggressive handlinger fra Kina i Sør-Kinahavet, for å fremstille USA som Filippinenes «venn» og «allierte» mot Kina. Etter press fra USA har Filippinene også inngått, og vil inngå, en rekke militære avtaler med USAs allierte som Japan, Frankrike, Canada og andre land.
Den pågående amerikanske imperialistiske krigen mot Iran, og krisen den skaper i Filippinene og globalt, gir opphav til en situasjon der undertrykte klasser og sektorer ikke har noe annet valg enn å kjempe for å forsvare sine interesser. Dette vekker de brede massene til erkjennelsen av behovet for revolusjonær endring i Filippinene og i verden. De revolusjonære kreftene under ledelse av Filippinenes kommunistiske parti er fast bestemt på å vekke, organisere og mobilisere det filippinske folket langs veien mot den folkedemokratiske revolusjonen.
Styrk NPA og før folkekrigen kraftfullt fremover!
Den uløste krisen i det halvkoloniale og halvføydale herskersystemet, den brutale fascistiske terrorundertrykkelsen fra USA–Marcos-regimet, det økende nivået av amerikansk militær intervensjon, den tiltagende hungeren og lidelsen, samt de stadig mer brutale formene for undertrykking og utbytting, er de viktigste grunnene til å fortsette den folkedemokratiske revolusjonen. Partiet, New People’s Army og alle revolusjonære krefter er fullt ut fast bestemt på å føre den langvarige folkekrigen fra det nåværende stadiet til det neste.
NPA fortsetter å bygge sin styrke på landsbygda. Den fortsetter å styrke massearbeidet og utvider sine geriljaområder. Den rekrutterer og trener nye røde krigere til å påta seg stadig større ansvar i politiske og militære oppgaver.
Marcos’ erklæring i fjor om at det «ikke lenger finnes geriljagrupper» i landet er en grov overdrivelse. Like overdrevet er de væpnede styrkene på Filippinene (AFP) sine gjentatte påstander de siste årene om at de er i ferd med å fullstendig utrydde den revolusjonære væpnede kampen. Enda et år har gått uten at de har nådd sitt erklærte mål. I ulike deler av landet fortsetter NPA-geriljaenheter å kjempe. I motsetning til AFPs bombastiske påstander om at NPA er beseiret, fortsetter de å utplassere bataljon etter bataljon av kampstyrker fra Nord-Luzon til Sør-Mindanao, i et nytteløst forsøk på å undertrykke massene og utslette folkehæren.
Med stor styrke bør vi i dag markere 57-årsdagen for New People’s Army. La oss minnes hvordan den ble grunnlagt av Filippinenes kommunistiske parti den 29. mars 1969, under ledelse av marxismen-leninismen-maoismen. Siden grunnleggelsen har NPA fungert som det filippinske folkets revolusjonære hær for å styrte USA-imperialismen og klasseherredømmet til det store kompradorborgerskapet, godseierne og byråkratkapitalistene. NPA er partiets viktigste redskap for å oppfylle den sentrale revolusjonære oppgaven: å knuse og styrte den væpnede makten til den reaksjonære staten og etablere en ny folkedemokratisk regjering.
NPA besto av kun 60 røde krigere da den ble grunnlagt i det andre distriktet i Tarlac-provinsen. De disponerte bare ni (9) automatiske rifler og 26 enklere skytevåpen. Gjennom målbevisst framgang i tråd med den strategiske linjen om å omringe byene fra landsbygda, utvidet NPA seg først i Sentral-Luzon, deretter i Cagayan-dalen, og senere i ulike provinser i Luzon, Visayas og Mindanao.
At NPA var liten og svak sammenlignet med fiendens langt større og sterkere væpnede styrker, har aldri vært et hinder for å fremme den revolusjonære væpnede kampen. Med bred og dyp støtte fra massene har NPA-enheter mestret geriljataktikk for gradvis å utvide og styrke seg steg for steg. Ved alltid å gripe initiativet og handle raskt, har geriljaenheter vært i stand til å slå til mot fiendens svakere og isolerte deler, og ta deres våpen.
I løpet av 57 år har USA-imperialismen, sammen med åtte marionettregjeringer—fra Marcos den eldre til Marcos den yngre—iverksatt mer enn ti strategiske offensiver eller undertrykkelseskriger for å knuse NPA: Oplan Nip-in-the-bud, Oplan Katatagan, Oplan Lambat Bitag I, Oplan Lambat Bitag II, Oplan Mamamayan, Oplan Makabayan, Oplan Gordian Knot, Oplan Bantay Laya I, Oplan Bantay Laya II, Oplan Bayanihan, Oplan Kapayapaan, Joint Oplan Kapanatagan og NAP-UPD. Alle disse er utformet under den amerikanske militære doktrinen for kontrarevolusjonær krigføring. De utgjør strategiske omringingskampanjer mot NPA, med mål om å isolere folkehæren fra massene, undertrykke massene og blokkere deres støtte til NPA, for å tvinge NPA-enheter inn i en rent militær posisjon og utslette dem ved hjelp av overlegen militær styrke. Innenfor denne strategiske rammen har hver operasjon benyttet taktikker som er mer intensive, mer brutale og mer omfattende enn den forrige, alle under veiledning og støtte fra USA-imperialismen.
Geriljakrig er en taktikk for hele folket, ikke bare for folkehæren. Uansett hvor mye større eller sterkere det fascistiske monsteret er, kan det ikke motstå stikkene fra tusen røde maur. Ingen fiendtlig styrke kan hindre framrykningen av folkekrigen. Med fast enhet mellom massene og folkehæren vil den langvarige folkekrigen på Filippinene utvikle seg i etapper, samle styrke på landsbygda til den er klar til å innta byene. Historien har vist, i land hvor revolusjonen har seiret, hvordan folkekrigen vant fram som en massepolitisk bevegelse som involverte millioner av mennesker, først og fremst gjennom væpnet kamp, sammen med og støttet av alle former for kamp.
NPA har gjentatte ganger vist at ved å bruke hæren og massene i geriljataktikk med konsentrasjon, spredning og forflytning—å late som om man angriper i øst og slå til i vest, få fienden til å slå i lufta, angripe fiendens bakre områder, ramme dens svake og isolerte deler, og mer—kan NPA, uansett hvor store, langvarige eller brutale fiendens kampanjer for gradvis innstramming og undertrykking er, forpurre dem, og i prosessen utvide og styrke seg selv.
Det har også gjentatte ganger blitt bevist gjennom negative erfaringer at enhver svakhet i forståelsen av geriljaprinsipper og taktikk—å gi slipp på initiativet og bli passiv, for tidlig konsentrasjon av styrker, «fjellfestningstenkning», selvinnskrenkning og andre svakheter—fører til tap, og i noen tilfeller til utslettelse i enkelte områder.
Til tross for at NPA har lidd store og mindre tap tidligere, har den vært i stand til å gå videre og styrke seg selv ved å vende tilbake til de grunnleggende prinsippene fastlagt av Partiet. Under ledelse av marxismen-leninismen-maoismen lanserte vi i 2023 en korrigeringsbevegelse for å oppsummere og trekke lærdom av tilbakeslag og nederlag som skyldtes interne svakheter i framdriften av folkekrigen og kampen mot fiendens kontrarevolusjonære offensiver. I prosessen har vi styrket vår forståelse av grunnleggende prinsipper og avvist feilaktige tendenser fra fortiden. Siden da har vi gjennomført nødvendige endringer i geriljaens metoder for å styrke båndet og enheten mellom folkehæren og massene, utvide og styrke NPA, holde fienden blind og døv, forpurre dens større fokuserte operasjoner og overraske den med taktiske offensiver og geriljaaksjoner.
I den nåværende fasen av folkekrigen må vi fortsette å utvikle omfattende og intensiv geriljakrigføring på grunnlag av en stadig voksende og utdypet massebase. For å oppnå dette må vi fremme brede politiske og væpnede kamper, sammen med den helhetlige oppgaven å styrke partiet og hæren, masseorganisasjonene, de politiske maktorganene, samt enhetene til folkemilitsen og massenes selvforsvarsgrupper.
Nøkkelen til alt dette er å styrke Partiet. Vi må fortsette å styrke studiet av marxismen-leninismen-maoismen, partiets grunnleggende prinsipper, og deres anvendelse i studiet av den konkrete situasjonen og gjennomføringen av praktiske revolusjonære oppgaver. Vi må fortsette å utdype korrigeringsbevegelsen gjennom oppsummering og analyse for å forkaste empirisme og dogmatisme i ideologi, småborgerlig subjektivisme i politikk, samt ultrademokratisme og byråkratisme i organisasjonen. Vi må stadig utvide Partiet. Vi må opprette partigrener i titusener av barrios, skoler, fabrikker og andre befolkningsområder over hele landet, både i byene og på landsbygda, for å sikre partiets brede og dype ledelse av massene i deres millioner.
På landsbygda må vi utvide og styrke Pambansang Katipunan ng mga Magbubukid (PKM) og andre revolusjonære masseorganisasjoner blant kvinner og ungdom, for å styrke anti-føydale kamper (reduksjon av jordleie, avskaffelse av ågerrenter, høyere lønninger, rettferdige priser på landbruksvarer). Vi må også danne revolusjonære masseorganisasjoner blant minoritetsfolk for å forsvare deres rett til forfedrenes landområder.
Parallelt med dette står brede kamper for å forsvare bøndenes rettigheter og velferd mot landran og beslagleggelse, plyndring og miljøødeleggelse, utenlandsk militær intervensjon, fascistisk undertrykking og innføring av unntakstilstandslignende tiltak, samt andre former for undertrykking.
Partiet vekker, organiserer og mobiliserer bondemassene i de vidstrakte landlige områdene. Innenfor geriljaområdene og frontene er folkehæren partiets viktigste redskap for å organisere og mobilisere massene, samt for å fremme den væpnede kampen og utvide den revolusjonære massebasen. Den væpnede kampen støtter bøndenes, fiskernes og andre fattige på landsbygda sin kamp. NPA er deres eneste våpen mot de væpnede håndlangerne, bøllene, paramilitære og militære styrkene som de herskende klassene bruker mot dem. Fordi folkehæren forsvarer dem standhaftig, fungerer de undertrykte massene som en uutømmelig kilde til nye røde krigere.
I byene må vi fortsette å utvide og styrke den revolusjonære bevegelsen blant arbeidere, semiproletarer og intellektuell ungdom, samt andre sektorer av det urbane småborgerskapet. Vi danner og styrker deres revolusjonære masseorganisasjoner i hemmelighet og mobiliserer dem til å støtte og delta i den væpnede kampen på landsbygda. Partiet leder også deres demokratiske kamper for å forsvare deres rettigheter og velferd, samtidig som de aktivt trekkes inn i brede kamper mot fascisme, korrupsjon, amerikansk militær intervensjon, undertrykkende utenlandsdikterte politikk og andre spørsmål som hele nasjonen står overfor.
Vi må kontinuerlig styrke National Democratic Front of the Philippines (NDFP) som alliansen av revolusjonære masseorganisasjoner. NDFP er den mest konsoliderte delen av alliansen av patriotiske og demokratiske klasser og sektorer, forent på grunnlag av å fremme den væpnede kampen. På grunnlag av styrken til NPA og NDFP kan vi inngå midlertidige allianser med deler av de herskende klassene som erkjenner styrken til den revolusjonære bevegelsen og er villige til å forene seg i ulike perioder og former.
For tiden danner vi en bred front mot de herskende Marcos- og Duterte-fraksjonene, som nå begge representerer de mest reaksjonære og fascistiske delene av de herskende klassene. Vi må spare ingen anstrengelser for å isolere, bekjempe og fjerne det herskende USA–Marcos-regimet, som er folkets viktigste undertrykker og tyngste byrde.
Midt i krisen i det herskende systemet, som påfører massene enestående lidelser, blir behovet for å gå videre langs folkekrigens vei stadig klarere. Dette er særlig tydelig blant ungdom som ønsker å forandre systemet og bygge en ny fremtid for landet. Marcos selv, gjennom sitt negative eksempel, driver dem til kamp og til å ta opp våpen. I fjor så vi et økende antall ungdom, både i by og på landsbygd, som svarte på oppfordringen om å støtte og slutte seg til New People’s Army. NPA tilføres kontinuerlig nytt blod, som fornyer styrken til den væpnede kampen.
Alle NPA-enheter, sammen med enheter fra folkemilitsen, er fullt bestemt på å gjennomføre taktiske offensiver eller geriljaaksjoner som de kan vinne, mot svake, slitne eller isolerte fiendtlige enheter eller elementer, for å ta deres våpen og bevæpne nye røde krigere. NPA retter også innsats mot væpnede håndlangere for despotiske godseiere som terroriserer massene.
Det må også tas hensiktsmessige skritt for å gjennomføre folkedomstolenes dommer mot fascistiske og kriminelle agenter for fienden. I møte med økende klimakatastrofer må NPA også opptre som forsvarere av miljøet og gjennomføre geriljaaksjoner mot plyndrende og ødeleggende selskaper.
Partiet og New People’s Army er fullt ut fast bestemt på å føre den langvarige folkekrigen videre med all sin styrke. Særlig nå, i møte med den eskalerende amerikanske krigshetsen som truer med å trekke hele verden inn i imperialistisk krig, er det et presserende behov for å styrke folkekrigen kraftig for å møte de økende ønskene blant det filippinske folket om å bryte ut av USAs imperialistiske klør og oppnå ekte nasjonal frihet og demokrati.
Den langvarige folkekrigen er en lys fakkel som bringer lys og håp til det filippinske folket, og fungerer som en inspirasjon og modell for hundrevis av millioner undertrykte og utbyttede arbeidere og bønder verden over. Det er det filippinske proletariatets store bidrag til den globale kampen for å avslutte imperialismen og fremme revolusjonære kamper for å oppnå frihet, demokrati og sosialisme.
Ned med imperialisme, føydalisme og byråkratkapitalisme!
Frem den folkedemokratiske revolusjonen!
Frem langs veien for langvarig folkekrig!
Leve arbeiderklassen og det filippinske folket!
Hev det røde flagget for væpnet kamp!
Leve 57-årsjubileet for New People’s Army!
Leve Filippinenes kommunistiske parti!