8. mars for en proletarisk feminisme!

Kommentar fra Sofie og Birk, redigert og republisert basert på et innlegg holdt under et åpent møte den 6. mars

Den internasjonale arbeidande kvinners dag

Kvinnedagen het opprinnelig Den internasjonale arbeidende kvinners dag. Det var ingen tilfeldig formulering. Den sier noe grunnleggende om hva dagen egentlig handler om, nemlig ikke kvinner generelt, men arbeiderklassens kvinner og deres kamp. Etter hvert som borgerlig og småborgerlig feminisme tok større plass i kvinnerørslen og tilegnet seg 8. mars, ble derimot både navn og innhold endret. Kvinnedagen ble gradvis gjort om fra en kampdag for arbeiderklassens kvinner til en generell «kvinnedag» uten tydelig klasselinje.

Konsekvensen av dette har blitt at klasseforskjellene mellom kvinner og markeringen sitt politiske innhold blir forsøkt visket bort eller forvrengt. Ikke alle kvinner står i same posisjon i samfunnet. Borgerlige kvinner, småborgerlige kvinner, proletariske kvinner, nasjonalt undertrykte kvinner og kvinnelige fattigbønder lever under helt ulike vilkår. Tilsvarende finnes det også ulike perspektiv om hva kvinnefrigjøring betyr. Å blande alle kvinner sammen i samme boks ender i effekt opp med å avpolitisere dagen, som i siste instans gjør den til nytte for patriarkatet.

Borgerlig og småborgerlig feminisme

Det er vesensforskjeller mellom borgerlig og småborgerlig feminisme på den ene siden, og den proletariske feminismen på den andre siden. Disse har ulike syn på historien, opphavet til patriarkatet og hvordan å faktisk bekjempe denne.

Et tydelig uttrykk for den borgerlige feminismen er den liberale feminismen. Denne fokuserer på individuelle rettigheter, og evner ikke å forklare kvinners og patriarkatets rolle i historien. Den gir på mekanisk vis uttrykk for støtte til formell likestilling, uten omtanke og hensyn til kvinners forskjellige vilkår, behov og interesser på tvers av klasser. Heller ikke forstår den rollen til eiendomsrelasjoner, produksjon og økonomi i kvinneundertrykkingen. Den ser også på staten som en nøytral institusjon som kan brukes på vegne av kvinners interesser. Heller enn en doktrine for kvinnefrigjøring, er den en refleksjon av verdenssynet til borgerlige kvinner og tjener patriarkatet. Liberal feminisme er antifeminisme. 

Et nyere uttrykk er radikalfeminismen. Denne plasserer motsetningen mellom menn og kvinner i sentrum av samfunnet og isolerer patriarkiet frå dens historiske opphav. Den ignorerer i stor grad historie, økonomi og politikk, og fokuserer i staden på sosiale og kulturelle aspekter som den ofte tilskriver historisk universalitet. Fordi den ikke har en historisk og materialistisk samfunnsanalyse, fokuserer den på aspekter som hører til i overbygningen: kultur, språk, etikk, osv. Mens radikalfeminismen har formulert sterk kritikk av patriarkatet, har denne tendensen ingen korrekte, praktiske løsningsforslag. Kvinnekampen kan derimot ikke begrense seg til kritikk, men trenger en politisk doktrine. Radikalfeminismen er derfor uegnet til å ta kampen for kvinners interesser. 

Fra småborgerskapet har det oppstått andre nye varianter som postmoderne og interseksjonell feminisme. Disse erkjenner riktig nok at ulike former for undertrykking eksisterer samtidig, men er også ahistoriske i at de ikke evner å forklare opphavet og det nødvendige endepunktet til patriarkatet. Dette er fordi de ikke tar utgangspunkt i en historisk-materialistisk analyse av menneskesamfunnet. Den sentrale feilen til disse tendensene er at de ser på klasse som en art undertrykking ved siden av mange andre arter for undertrykking; dvs. de forstår ikke virkelig klasse og derfor ikke patriarkatet i sin rette historiske sammenheng.

Klasse er derimot ikke bare én form for undertrykking blant andre. Klasse er selve grunnlaget for samfunnet som produserer de andre formene for undertrykking. Når klasseperspektivet blir misforstått eller mangler, mister en forklaringen på hvordan kvinneundertrykkingen oppsto. Patriarkatet blir da fremstilt som et evigvarende system som eksisterer side om side med klassesamfunnet utan konkret historisk opphav og ende. Med dette som teoretisk utgangspunkt kan den heller ikke produsere en ideologi som tjener kvinnefrigjøringen.

Typisk for den småborgerlige feminismen er fokuset på språk, som arv av postmodernismens akademiske innflytelse på rørslen. Postmodernismen påstår blant mye forskjellig at det ikkje finst en materiell virkelighet som vi kan være sikre på. På tvers av dens mange tendenser har den til felles at den benekter konsepter som objektivitet, sannhet og historisk fremgang. Med dette som utgangspunkt ligger forståelsen vår av verden gjerne bare i hvordan vi snakker om ting, og tilsvarende blir snakk om frigjøring redusert til akademisk ordsalat. Dette er en ekstrem form for subjektivisme og politisk nihilisme som heller ikke kan forstå og forklare kvinneundertrykkingens opphav og rolle i historien, og heller har ingen praktisk strategi for kvinners frigjøring.

Den småborgerlige feminismen er dessuten tradisjonelt skeptisk til organisering utover horisontalistisk og spontanistisk movement-isme. Organisering er for mange av disse bare en reproduksjon av «undertrykkende maktstrukturer». At fraværet av organisering i seg selv reproduserer «undertrykkende maktstrukturer» ses det komplett bort fra. Typisk for denne tendensen er NGO-aktivismen som ikke evner å sikta utover kortsiktig reformisme, og som nesten alltid blir kooptert og i siste instans gjort til tjeneste for patriarkatet. Her kan en stille radikale politiske krav og fange opp radikale elementer utan å forplikte seg til radikal politisk organisering. Det fungerer som et ventil hvor radikale ideer kan få utslipp uten å true status kvo.

Kvinneundertrykkingens klasseopphav og proletarisk feminisme

Den proletariske feminismen tar derimot utgangspunkt i en vitenskapelig, historisk-materialistisk analyse av samfunnet. Fra dette ståstedet blir kvinneundertrykkingen ikke forstått som et naturlig og universelt fenomen, men som eit historisk produkt av bestemte samfunnsrelasjoner. Patriarkatet oppsto i lag med fremveksten av klassesamfunnet, privat eiendom og staten. Da produksjonen begynte å skape overskudd, og eienom kunne ansamles og arves, oppsto også behovet for å kontrollere slektskap, arv og reproduksjon. I denne prosessen ble kvinnen gradvis underordnet mannen i familien og samfunnet. Dette var «kvinnens historiske nederlag», slik Engels sa det.

Familien fikk dermed også en ny rolle som institusjon i klassesamfunnet. Den var ikke lenger bare en sosial struktur, men også en økonomisk institusjon knytt til eienom, arv og reproduksjon av arbeidskraft. Kvinners arbeid i familien som barneoppfostring, omsorgsarbeid og husholdsarbeid ble i stor grad usynliggjort og forble ulønnet, samtidig som det er avgjørende for reproduksjonen av samfunnet.

I det kapitalistiske samfunnet tar denne undertrykkingen nye former. Kvinner deltar i økende grad i lønnsarbeidet, men står ofte i lavere lønnede sektorer og i mer usikre arbeidsforhold som deltidsstillinger. Samtidig må de fortsette å utføre den største delen av det ubetalte reproduktive arbeidet i familien. Kvinner i arbeiderklassen blir dermed dobbelt utbyttet både som lønnsarbeidere og gjennom det ubetalte arbeidet i familien som opprettholder arbeidskraften i samfunnet.

Den proletariske feminismen forstår derfor kvinnekampen som en vesentlig viktig del av klassekampen, og er den sanne feminismen. Kvinners frigjøring krever ikke bare likestilling foran lova, men en grunnleggende omforming av de materielle forholdene som produserer kvinneundertrykking. Dette innebærer en omorganisering av produksjonen, avskaffing av privat eiendom og en samfunnsmessig organisering av mye av det arbeidet som i dag ligger på familien og hovedsakelig på kvinner.

I overgangssamfunnet til kommunismen – sosialismen – kan ein begynne å bryte ned de materielle grunnlagene for kvinneundertrykkingen. Historiske erfaringer med revolusjon og sosialisme viser hvordan kvinners aktive deltagelse i produksjon, politikk og kollektiv organisering bidrar til dyptgående fremganger. Styrkingen av kvinners posisjoner og status i samfunnet var som kjent sterk i sosialistiske stater, til og med etter de ikke lenger var på vegen mot kommunisme. (For eksempel var sammenbruddet av den revisjonistiske Østblokken særlig katastrofalt for kvinner.) Samtidig viser disse erfaringene at kampen mot patriarkatet må fortsettes aktivt under sosialismen. Vi har tatt mange lærdommer fra erfaringene med sosialismen om at klassekampen fortsetter gjennom sosialismen, spesielt på ideologisk, sosial og kulturell plan. 

Derfor har kvinner historisk spelt en avgjørende rolle i revolusjonære rørsler. Under revolusjonene i Russland og Kina deltok kvinner aktivt i både politisk organisering, produksjon og kamp. Likeså har de vært viktige under folkekrigene i f.eks. India, Filippinene, Peru og Nepal. Gjennom disse kampene er det blitt vunnet viktige fremskritt for kvinners stilling i sine samfunn. Den proletariske feminismen ser derfor mobiliseringen av arbeiderklassens kvinner som en avgjørende, integrert del av den revolusjonære kampen. Når kvinner organiserer seg som ein del av det klassebevisste proletariatet, inngår dette i samme kamp: mot patriarkatet som en klasseinstitusjon.

Kvinnekampens konkrete kampsaker

Den proletariske kvinnekampen tar form av mange konkrete kampsaker.

Kvinnespørsmålet er umiddelbart knyttet til arbeidslivet. Kvinner er overrepresenterte i lavtlønnede sektorer, i deltidsarbeid og i usikre arbeidsforhold. Samtidig utfører de som sagt ennå en stor del av det ubetalte omsorgsarbeidet i familien. Kampen for økonomisk selvstendighet, for trygge arbeidsforhold og for en samfunnsmessig organisering av omsorgsarbeid er derfor ein viktig del av kvinnekampen. Her er det spesielt tydelig at kvinnekamp og klassekamp er det samme. 

En annen sentral frontlinje i kvinnekampen er kampen om reproduksjon og kroppslig autonomi. I mange land, selv der abort er lovlig, er retten til abort stadig under angrep. Kampen for abortrett handlar ikke bare om individuell frihet, men representerer en grunnleggende forutsetning for kvinners kontroll over sin deltagelse i lønnsarbeid, utdanning og samfunnslivet elles: dvs. deltagelsen i samfunnet som hele medlem av samfunnet, og ikkje berre som mødre, koner og heimearbeidere. Når reaksjonære krefter (høyrekonservative, kristne nasjonalister, fascister, osv.) forsøker å innskrenke denne retten, prøver de å snu tilbake klokken og redusere kvinner til sine roller som mødrer og koner: ubetalte omsorgsarbeidarar som er definitivt underordnet menn. Derfor er kampen for og beskyttelsen av abortretten en viktig del av kvinnekampen og klassekampen.

Kampen mot vold mot kvinner er et annet vesentlig kampområde for kvinnekampen. Vold mot kvinner er formelt ulovlig i mange stater, men de sosiale forholdene som produserer denne volden råder jo ennå. Det meste av volden er enda fortiet, usynliggjort og bagatellisert. Menn som blir dømte for kvinnevold slepper ofte unna med lite straff og blir tatt i forsvar av massemedia og kjendiser – husk bare overgrepssaken i Bergen som Danby Choi omtalte som et tilfelle av å bli «kansellert». Fordi mye av volden i Norge også forekommer i nærrelasjoner og fordi ofre blir påført skam, kommer mange saker heller aldri til overflaten. Samtidig fremmer pornokultur og massemedia mannsjåvinistiske forestillinger om kvinners sosiale underordning og objektivering. Kampen mot kvinnevald kan derfor ikkje reduseres til juridiske spørsmål alene, men må rette seg mot de sosiale strukturene som produserer kvinners underordning.

Et område hvor skillet mellom borgerlig og proletarisk feminisme er spesielt tydelig, er spørsmålet om prostitusjon. Småborgerlige feminister, spesielt i imperialistiske land, forsøker å normalisere det de kaller for «sexarbeid». Her blir prostitusjon – den grove undertrykkingen av kvinner – redusert til et yrke som alle andre og til et individuelt valg. Forsøket å legitimere «sexarbeid» ignorerer dei desperate vilkårene som tvinger kvinner til slik virksomhet, ser vekk fra faktumet at samtykke ikke kan kjøpes, styrker vrangforestillingen om menns rett til kvinnekroppen, og styrker den sjåvinistiske oppfatningen av at kvinnekroppen er en vare. I virkeligheten er prostitusjon ingenting annet enn voldtekt til salgs; det er ikke et legitimt yrke, men produkt av grov klasseundertrykking. Den proletariske feminismen kjemper aktivt imot prostitusjon av alle former, deriblant inkl. sexturisme, trafficking og pornokultur.

I store deler av den nasjonalt undertrykte verda er kvinneundertrykkingen også tett knytt til føydale samfunnsrelasjoner og imperialistisk utbytting og undertrykking. I føydale relasjoner forekommer det ennå at kvinner blir utsatt for former for brutal undertrykking som tvangsekteskap, kjønnslemlesting, æresvold og andre patriarkalske praksiser. I mange tilfelle lider de også av militær okkupasjon eller invasjon, som i tur rammer særlig kvinner. Samtidig er kvinner ofte blant de mest aktive deltagerene i kampen for jord, levebrød og nasjonal selvråderett. Også i kommunistiske parti og deres folkehærer – som vi har sett blant annet i India, Filippinene, Peru og Nepal – kjemper de dedikert. Kampen for kvinners frigjøring i disse sammenhengene er uløselig knytt til kampen mot føydalisme, nasjonal undertrykking og imperialisme. Derfor er kvinnekampen en sentral del av den antiimperialistiske rørslen, og det er nettopp derfor vi markerer ein antiimperialistisk 8. mars.

Internasjonalismen til Den internasjonale arbeidende kvinners dag

Så er det viktig å understreke at den internasjonale karakteren til Den internasjonale arbeidande kvinners dag ikke er bare er retorikk. Proletariatet er en internasjonal klasse, og arbeidende og undertrykte kvinner over hele verden deler en rekke grunnleggende interesser. Kampene i hvert enkelt land tar lokale former, men er knytt sammen gjennom at imperialismen er et internasjonalt system. Denne solidariteten er en viktig kilde for styrke og utholdenhet til arbeiderrørslen.

Imperialismen er et globalt system. Gjennom imperialismen blir arbeid, ressurser og rikdom organisert og fordelt på verdensbasis. Dette skaper en internasjonal arbeidsdeling hvor store deler av produksjonen skjer i fattigere land under svært brutale og krenkende arbeidsforhold. Kvinner utgjør en stor del av denne arbeidsstyrken, særleg i eksportindustri, jordbruk og uformell økonomi. Vi ser at kvinneundertrykkingen blir formet av og henger sammen med den den globale strukturen til kapitalismen, i dag imperialismen.

Samtidig tar kvinnekampen ulike former i ulike deler av verda. I avanserte kapitalistiske land handler kampen ofte om arbeidsvilkår, reproduktive rettigheter, sosiale tilbud, og utvidelsen av kampen til å inkludere skeive. I mange land i den nasjonalt undertrykte verda er kvinnekampen umiddelbart knytt til kampen mot føydalisme og nasjonal undertrykking. I slike kamper spiller mobiliseringen av kvinner en avgjørende rolle. Vi kan for eksempel se at de revisjonistiske «kommunistiske» partiene i India er svært mannsdominerte, mens IKP (Maoistisk) har en spesielt høy andel med kvinnelige kamerater og kjempere. 

Internasjonalisme betyr mer enn symbolsk solidaritet. Det betyr å forstå at kampene i ulike land er del av én felles kamp mot imperialismen som et globalt sammenhengende system. Solidaritet mellom arbeidende og undertrykte kvinner over hele verden er derfor en nødvendig del av kampen for frigjøring. Men bare den proletariske feminismen kan tjene som rettesnor for politisk handling på dette grunnlaget, fordi bare denne er historisk-materialistisk. Den historiske arven etter Den internasjonale arbeidande kvinners dag minner oss nettopp om dette: at kvinnekampen ikke er isolert innenfor nasjonale grenser, men må være en sentral del av den internasjonale arbeiderrørslen og kampen for eit klasseløst, statsløst og pengeløst samfunn: kommunismen.

Avslutningsvis

Å feire 8. mars etter proletariske og internasjonalistiske prinsipp betyr å holde fast ved det faktiske historiske opphavet til dagen. Det betyr å se kvinnekampen som en sentral og nødvendig del av klassekampen. Kvinnekamp er klassekamp. Det betyr å stå i solidaritet med arbeidende og undertrykte kvinner over hele verden. Ikke minst betyr det å holde fast ved at kvinners fulle frigjøring ikke kan vinnes innenfor kapitalismen, men bare gjennom avskaffingen av klassesamfunnet – gjennom kommunismen. Mens kvinners demokratiske rettigheter er viktige, og vi tar kampen for å forsvare og utvide disse, er de ikke målet i seg selv.

Derfor er Den internasjonale arbeidende kvinners dag ikkje berre en dag for markering, men ein dag for organisering, kamp og internasjonal solidaritet. Det er ikke bare en dag for å feire det som allerede er bitt vunnet, men ennå viktigere, for å markere beredskap og oppfordring til kamp for det som enda må vinnes.