Dette er en signert artikkel. Vi holder nettsidene våre åpne for revolusjonær marxistisk debatt. Signerte artikler uttrykker forfatterens eget synspunkt. Dette kan avvike noe fra synspunktene til RK eller redaksjonen.
av Birk
Lørdag den 24. januar gikk Michael Parenti fra oss i en alder av 92 år. Familien, som han tilbrakte sin siste tid med, sier at han har gått videre til «den store forelesningssalen i himmelen», slik han selv pleide å omtale døden. Parenti led av avansert demens.
Michael Parenti var en amerikansk forfatter, statsviter, historiker og politisk aktivist. Han er særlig kjent for sine engasjerende og underholdende foredrag, der han på mesterlig vis avslørte imperialismens ekte vesen. Med varme, humor og en måte som var forståelig for folk flest vegret han seg aldri for å kalle en spade for en spade. Han inspirerte generasjoner til å våge å tenke forbi liberal ortodoksi.
Parenti var ikke alltid marxist. Han vokste opp i et fattig italiensk-amerikansk nabolag i Harlem, New York, og oppsøkte høyere utdanning som en vei ut av familiens levevilkår. Han studerte historie og statsvitenskap, og leverte doktoravhandlingen sin ved Yale University i 1962. Det var først i løpet av hans karriere som professor at han gradvis oppdaget marxismen.
På 70-tallet var han engasjert i borgerretts- og antikrigsbevegelsen under USAs krig mot Vietnam. Under en protest ble han utsatt for grov politivold. Etter denne hendelsen unngikk han så vidt fengsel etter omfattende opprop fra akademikere over hele landet, men ble dømt til 2 års prøvetid. Med det var likevel karrieren hans som universitetsprofessor i praksis over. Hendelsen ble avgjørende for hans politiske utvikling.
I en annen anekdote fra forelesningene sine beskriver Parenti hvordan kollegaene hans gjorde ham oppmerksom på at funnene til forskningen hans – som konsentrasjon til rikdom i hendene til få og bruken av rasisme som middel for å splitte arbeiderklassen – gang på gang samsvarte med marxistisk teori. Det avgjørende øyeblikket ble da Parenti innså at «dette er ikke Marx; det er virkeligheten!»
I løpet av sine mange verk avslørte han og rettet skarp kritikk mot venstreintellektuelle som avviste marxismen. Gjennom årene, og spesielt på høyden av den kalde krigen, sto Parenti imot flodbølgene av McCarthy-ismen i media og utdanningsinstitusjoner. Blant mange andre akademikere på venstresiden utmerket Parenti seg ved å aldri gå tilbake på prinsippene hans.
Ett nevneverdig eksempel på denne prinsippfastheten er da USA innledet bombingene mot Jugoslavia. Parenti brøt da resolutt med senatoren og barndomsvennen Bernie Sanders, som stilte seg bak angrepene. En opportunist ville neppe ha brutt med en person som stod så nærme makten. Siden er Sanders blitt en støttespiller for den amerikanske imperialismen.
Et annet er bruddet med Noam Chomsky, som nyter anseelse for sine verk om den amerikanske imperialismen. I kontrast til sin kritikk, sto han for en praksis som begrenset seg til å stemme på det «minste ondet» hvert fjerde år. Ellers gjentok han mye av den reaksjonære propagandaen om revolusjonære som Lenin og Stalin vi alle kjenner til.
Denne forskjellen gjenspeiles også i livsløpene deres: Chomsky ble bestselgerforfatter, ledende professor ved MIT og fast kommentator i publikasjoner som Jacobin og The Guardian. Parenti fikk hovedsakelig tilgang til enkelte forelesningssaler uten fast ansettelse, og kun sjelden tilgang til TV-sendinger eller etablerte forlag.
Til tross for dette har Parenti uten tvil radikalisert og inspirert flere generasjoner kommunister – deriblant meg selv – og sikkert flere i årene fremover. Betydningen til hans bidrag ligger først og fremst i veiledningen han ga mange unge progressive i deres politiske modning til revolusjonære.
Hvil i fred, kamerat. Verdens proletariat og undertrykte masser flagger på halv stang i din ære.