MLM og den vitenskapelige sosialismens lovmessighet

Dette er en signert artikkel. Vi holder nettsidene våre åpne for revolusjonær marxistisk debatt. Signerte artikler uttrykker forfatterens eget synspunkt. Dette kan avvike noe fra synspunktene til RK eller redaksjonen.

av Birk

Vitenskap kan defineres som følgende:

Det systematiske studiet av et bestemt felt med metodologisk avgrensning som oppdager lover innen det gitte feltet. Gjennom observasjon og av analyse, og praktisk eksperimentering med disse lovene produserer vitenskapen teser. Gjennom abstrakt resonnering evner den også å forutsi mulige utfall, og tilpasser teori og metode i lys av nye erfaringer og bevis.

Den vesentlige egenskapen til vitenskap er ikke absolutt teoretisk ufeilbarlighet, men evnen til å korrigere og utvikle seg selv i samsvar med praksis. Det er slik den produserer stadig mer presise teorier og metoder, hvormed den i tur kan stadig mer presist forstå og forholde seg til den objektive virkeligheten.

Marxismen oppfyller disse kriteriene. Det bestemte feltet marxismen systematisk tar for seg er klassesamfunnet, dens utvikling gjennom historien, og klassekampen som driver denne. Den metodiske avgrensningen er den historiske og dialektiske materialismen, som forklarer samfunnsmessig utvikling ut fra konflikten mellom og løsningen av motsigelser i materielle forhold, produksjonsmåter og i klasseinteresser. Gjennom denne metoden har marxismen identifisert lovmessigheter i samfunnsutviklingen, derav viktigst klassekampen som historiens bevegelseslov, og på grunnlag av disse formulert teser som har blitt bevist og utviklet gjennom revolusjonær praksis, som for eksempel nødvendigheten til proletarisk statsmakt. «Laboratoriet» til marxismen er klassekampen og revolusjon. Her dannes grunnlaget for vitenskapelig utvikling, ikke bare i metaforisk forstand, men fordi det er her lovene anvendes i praksis, og hvor teori og metode blir bekreftet eller avkreftet.

Det finnes selvsagt alternative definisjoner av vitenskap, samt innvendinger fra ulike vitenskapsfilosofiske retninger til definisjonen jeg gav. Jeg ser ikke på det som nødvendig å polemisere med disse, ettersom marxismen oppfyller de grunnleggende kriteriene som går igjen i de fleste seriøse vitenskapsforståelser: systematikk, metodikk, forklaringskraft, forutsigelse, og praksis som sannhetskriterium. Marxismen ble ikke bare presentert som en vitenskap i form, men utviklet innholdsmessig i samsvar med disse prinsippene, og forblir vitenskapelig nettopp ved at den kontinuerlig prøves, bevises, korrigeres og utvikles gjennom revolusjonær praksis. Selvsagt finnes det derimot også «marxister» som ikke er vitenskapelige men istedenfor dogmatiske, eklektiske, revisjonistiske og opportunistiske – som bekjenner seg til marxismen, men i virkeligheten avviker fra dens revolusjonære innhold og vitenskapelige lovmessighet. På lignende måter finnes det pseudoforskere i eller utenfor den konvensjonelle vitenskapen.

Gjennom sine studier og analyser av klassesamfunnet oppdaget Marx klassekampen som den grunnleggende bevegelsesloven i klassesamfunn. Med dette som grunnlag kunne han forklare hvordan ulike samfunns- og statsformer har utviklet seg gjennom historisk bestemte løsninger av motsigelser mellom klasser med motstridende interesser. I kapitalismen identifiserte han proletariatet og borgerskapet som de grunnleggende hovedklassene som står i grunnleggende motsetning til hverandre, og konkluderte med at denne motsigelsen på grunn av proletariatets unike status som klasse¹ ikke kan løses innenfor klassesamfunnets rammer, men bare gjennom dens opphevelse – en unik og verdensomfattende historisk oppgave.

På dette grunnlaget formulerte forskjellige etterfølgende revolusjonære som blant annet Lenin, Stalin og Mao en rekke teser som senere har blitt bekreftet i revolusjonær praksis.² Disse inkluderer blant annet nødvendigheten av proletariatets makterobring og statsmakt, sosialismen som en overgangsfase til kommunismen under proletariatets diktatur, nødvendigheten å konsolidere sosialismen i ett land, masselinjen som konkret metode for proletarisk ledelse, kulturrevolusjon som nødvendighet for å forebygge kapitalistisk restaurasjon, osv.

Marxismen, den vitenskapelige sosialismen, den historiske og dialektiske materialismen, er altså en vitenskap og klassekampen dens bevegelseslov. Om vi tar denne bevegelsesloven på vitenskapelig alvor, må vi tilsvarende behandle verdenshistoriske revolusjoner – klassekampens fremste former – som den vitenskapelige sosialismens viktigste «eksperimenter». Disse er arenaen hvor vitenskapelig sosialistiske teser blir bekreftet og videreutviklet, eller avkreftet og bortkastet gjennom systematisk vurdering av praktisk erfaring. Verdenshistoriske revolusjoner er ikke bare manifesteringer av klassekamp på generell basis, sånn som den lokale streiken eller protesten, men klassekampen i samtidens mest avanserte form: omveltningen av den herskende klassen, seieren av klassekampen – proletariatets makterobring.

Hittil har det kun vært to verdenshistoriske sosialistiske revolusjoner, nemlig i Russland og Kina, symbolisert av henholdsvis Lenin og Mao som revolusjonenes hovedsakelige teoretikere. Det som gjør disse verdenshistoriske er at disse er henholdsvis den første erfaringen med sosialismen og erfaringen som kom nærmest kommunismen siden det siste forsøket som kom lengst. Andre revolusjoner mellom den russiske og kinesiske har mislykket og lærer oss i all hovedsak gjennom eksempel på hva å unngå å gjøre, som i Spania på 30-tallet, mens andre sosialistiske stater var det bare i navn, som for eksempel i Etiopia under DERG. Warszawapaktens sosialistiske stater – i de par årene de kan sies å ha vært sosialistiske – etterlignet i all hovedsak Sovjetunionen og anvendte dermed allerede etablerte prinsipper uten å oppdage nye allmenngyldige lovmessigheter for revolusjon og proletarisk statsmakt. Verdenshistoriske revolusjoner forstås altså som nettopp de revolusjoner som oppdager nye, allmenngyldige lovmessigheter for revolusjon og proletarisk statsmakt.

Gjennom systematiseringen av erfaringene fra disse revolusjonene ble marxismen raffinert, særlig når det gjelder revolusjonær metode og strategi, proletarisk statsmakt, partiets forhold til massene og praktisk anvendelse av dialektikken. De beviste ikke bare at proletariatet, som teoretisert, måtte og kunne ta statsmakten, men åpnet et nytt praktisk-teoretisk terreng fra hvor vi kan trekke lærdom om hvordan proletariatet tar denne konkret, og hvordan det beholder denne på veg til avskaffingen av statsmakt som så. Vi vet ikke bare at sosialismen er nødvendig og mulig, men har også konkret erfaring med problemstillingene vi møter i sosialismen og konkrete løsningsforslag for disse.

Teoretiske formuleringer som ikke har bestått praksisens prøve, har blitt forkastet, korrigert eller blir enda korrigert av maoismen, mens mer presise ble videreutviklet eller til og med bekreftet allmenngyldig. Det er i samsvar med vitenskapens lovmessighet at den vitenskapelige sosialismen må utvikle seg gjennom bevis av sine korrekte teorier og metoder, og feilbevis av sine ukorrekte. Det er tilsvarende i takt med vitenskapens lovmessighet at marxismen siden sin danning har gått gjennom to sprang med de russiske og kinesiske revolusjonene, fordi bare banebrytende, verdenshistoriske revolusjoner i dag gir det praktiske grunnlaget som trengs for bevis og korrigering av revolusjonær teori og metode. På veien til kommunismen vil den vitenskapelige sosialismen måtte oppleve nye kvalitative sprang, i takt med erfaringene fra nye verdenshistoriske revolusjoner.

Vitenskapens lovmessighet, og dermed den vitenskapelige sosialismen, krever dessuten – og historien demonstrerer dette på en umisforståelig måte – at proletariatet ikke kan ledes av et mangfold av likeverdige, motstridende linjer. Proletariatet har objektive interesser, og siden proletariatets ideologi er vitenskapelig, må den proletariske linjen stemme overens med både sine objektive klasseinteresser og vilkårene linjen skal virke innenfor. Også de objektive vilkårene er én ting, og ikke flere; de er det de er, og ikke det de ikke er. Dette innebærer ikke at den rette linjen oppstår ferdig, men at det gjennom kamp mellom linjer, gjennom praksis, feil og korrigering, kan mest mulig skilles mellom det som samsvarer med de objektive lovene og interesser, og det som ikke gjør det.

Om en da hevder at det ikke eksisterer en forskjell mellom korrekt og ukorrekt linje, må en også fornekte at vi overhodet kan finne ut av og forholde oss korrekt til den objektive virkeligheten. I siste instans innebærer dette nødvendigvis å fornekte marxismen som vitenskap. Hvordan en på slike premiss kan bygge et revolusjonært parti som standhaftig og i langvarig arbeid evner å organisere og mobilisere proletariatet og dens solidariske allierte til revolusjon blir da en gåte. Svaret på denne gåten vil måtte hentes fra utenfor den vitenskapelige prosessen, hvormed svaret ikke vil samsvare, men stå i strid med den vitenskapelige sosialismens lovmessighet, dvs. ikke være marxistisk.

Å avvise marxismen som vitenskap og for eksempel heller redusere den til en form for Wissenschaft i borgerlig forstand – et system for tolkning uten forpliktelse til handling – innebærer likeså å avvise at klassesamfunnets utvikling kan forstås vitenskapelig som en prosess styrt av objektive, historiske lover, eller praksis som sannhetskriteriet for revolusjonær teori og metode. Dette premisset etterlater proletariatet uten teori, uten retning og uten redskap for kamp og frigjøring. En «revolusjonær kommunistisk» organisasjon som hadde akseptert dette premisset kunne vært lite mer enn en diskusjonsklubb for intellektuelle.

Heldigvis har verken fortidens seirende revolusjonære eller dagens maoistiske, kjempende partier akseptert et slikt syn. Tvert imot er nettopp disse partiene – de som fører folkekrig, bygger revolusjonære organisasjoner og leder masser i konkret, framskreden kamp i dag – som videreutvikler marxismen som levende vitenskap, og derfor er våre fremste referansepunkt. I kontrast står de som reduserer marxismen til ren akademisk disputt og prinsippløs kverulering adskilt fra praksis, som fornekter marxismen-leninismen-maoismen, og som nettopp derfor har hatt lite å tilby proletariatet.

Det er den korrekte, «røde», proletariske, revolusjonære linjen som er marxismen. En linje som ikke gjennomfører korrekte, materialistiske analyser av klassesamfunn og verdenssituasjonen, og som ikke evner å lede en korrekt vitenskapelig revolusjonær praksis, avviker nødvendigvis fra sitt eget påståtte mål – kommunisme – og dermed også fra hva marxismen i sitt vesen er. Marxismen er ikke en samling meninger, men en levende metode for å avdekke og anvende lovene for samfunnets utvikling i praksis. For å anvende disse må en derimot først forstå disse korrekt, og erfaring fra alle suksessfulle revolusjoner har vist at politiske linjer kan skilles i riktig og uriktige. Det var nettopp Lenin sin marxistiske forståelse og praksis, og senere Mao sin marxist-leninistiske forståelse og praksis som demonstrerte virkelig grep om vitenskapens lovmessighet, og dermed beviste seg som vitenskapelig korrekte – ikke fordi de bar bestemte navn, men fordi de evnet å analysere sine konkrete forhold korrekt og lede massene til banebrytende revolusjonære seire.

Tallrike andre aktører kalte seg marxister eller marxist-leninister i de samme periodene, men deres praksis var ikke-revolusjonær, revisjonistisk eller direkte kontrarevolusjonær, og ble derfor historisk tilbakevist. På samme måte er det heller ikke slik at alle som kaller seg maoister er revolusjonære med korrekt linje³, men de revolusjonære med korrekt linje vil være maoister. De som forstår vitenskapens lovmessighet, som har forstått praksis som sannhetskriteriet, er marxist-leninist-maoister – fordi ingen annen vitenskapelig proletarisk ideologi har bestått praksisens test.

Maoismen – altså marxismen-leninismen-maoismen – er den siste utviklingen av marxismen i samsvar med den vitenskapelige lovmessigheten, det hittil siste leddet i denne utviklingen. Ideologiens innhold utgjør den vitenskapelige oppsummeringen og systematiseringen av lærdommene fra de to verdenshistoriske revolusjonene, og dermed den korrekte utviklingen av marxismen i samsvar med lovmessigheten. Formuleringen av det konkrete innholdet, som ikke er realistisk å helhetlig gjengi her, har i min mening RIM⁴ bidratt til på en viktig måte med Long Live Marxism-Leninism-Maoism!⁵ (1993) etter at PKP⁶ spilte en viktig rolle i å formulere begrepet og åpnet for teoretisk debatt om maoismens innhold på 80-tallet. Formuleringen til RIM er i betydelige deler (men også med viktige forskjeller) blitt videreført av de eneste partiene som i dag fører revolusjonær kamp. Slike tekster fungerer altså som milepæler og vegkart innen teoretisk orientering, og ikke som fasit – for revolusjonær praksis er og forblir sannhetskriteriet.

Så er det viktig å poengtere at marxismen-leninismen-maoismen ikke har svar på alt, og at den ikke markerer en fullføring av marxismen. «Ferdig» er den først når en ny verdenshistorisk revolusjon gir den vitenskapelige sosialismen et nytt kvalitativt løft. Den er ikke et lukket system, men rett og slett det mest avanserte og koherente teoretiske rammeverket vi har i dag, nettopp fordi det hviler på et omfattende grunnlag av bevist revolusjonær praksis. I motsetning står en rekke tendenser som har ingenting med konkret praksis å gjøre, men som er rent intellektuelle påfunn eller gamle dogmer.

Enkelte nekter å akseptere en vitenskapelig ideologi som ikke allerede har levert ferdige svar på all slags problemstillinger. Dette er et forvirret, uvitenskapelig krav; et avvik fra vitenskapens lovmessighet kledd ut som å være vitenskapelig rigorøs. Ingen vitenskap har svar på alt, og ingen vitenskap utvikler seg uten stadig eksperimentering, feil og korreksjon. Å holde den vitenskapelige sosialismen til den standarden er dermed å være uvitenskapelig, og ikke vitenskapelig sosialistisk. Tilsvarende er det ikke marxistisk, og ikke maoistisk.

Ikke minst er det viktig å påpeke at den spesifikke formuleringen marxismen-leninismen-maoismen også tjener en nødvendig praktisk hensikt: den avgrenser seg fra andre linjer som finnes, som også kaller seg marxistiske, vitenskapelig sosialistiske eller revolusjonært kommunistiske, til og med maoistiske⁷, men som er ukorrekte og pseudovitenskapelige. I motsetning til andre vitenskaper, er gyldigheten til den korrekte linjen av forskjellige sosiale årsaker og historiske fenomener (deriblant hovedsakelig revisjonismen) bestridt og ikke bredt anerkjent som for eksempel relativitetsteorien i fysikken. Derfor må den særskilles i navn istedenfor å bare kalles marxisme, vitenskapelig sosialisme eller revolusjonær kommunisme – selv om kun marxismen-leninismen-maoismen i virkeligheten er alt dette. Langt fra bare en merkelapp, slik enkelte misforstår det som, er dette en nødvendighet for å markere en tradisjon med et teoretisk og organisatorisk terreng som har utviklet seg langs linjene til revolusjonær praksis og særlig verdenshistoriske revolusjoner.⁸

Maoismen er altså marxismens mest aktuelle, korrekte, «oppdaterte» stadium i samsvar med vitenskapens lovmessighet frem til neste verdenshistoriske revolusjon. Som marxismen ved oktoberrevolusjonen og marxismen-leninismen under den kinesiske revolusjonen, vil også maoismen nå sine grenser og ikke lenger kunne besvare nye spørsmål uten erfaringen fra en ny verdenshistorisk revolusjon. Da vil et nytt brudd med gamle feil bli nødvendig, mens kontinuiteten til det som er korrekt, bevares. Gjennom denne prosessen – de akkumulerte, allmenne erfaringene av en ny verdenshistorisk revolusjon så vel som bruddet og forkastelsen av det som var ukorrekt – opplever den vitenskapelige sosialismen et kvalitativt sprang. Dette er vitenskapens lovmessighet, og marxismen-leninismen-maoismen som den vitenskapelige sosialismen i dag.

1. I motsetning til andre herskende klasser, har proletariatet ingen objektiv interesse i å reprodusere seg som klasse etter erobringen av den politiske makten. Det vil si at proletariatet har ingen interesse i å fortsette å være proletariatet, nemlig utbyttet, undertrykt og fremmedgjort. Derfor innebærer proletariatets makterobring opphevingen av de materielle vilkår som produserer klasseskille, hva som kjent er hensikten med sosialismen. I motsetning har slaveeiere, føydalherrer og borgerskapet interesse i å reprodusere sine klassevilkår, og bruker statsmakten sin tilsvarende.[↩]
2. Det er ikke for å si at kun disse er verdt å studere – vi kan, og må ta lærdom fra mange forskjellige kilder. Men som DKU sa: […] But this openness should not be of the kind where our heads are so open that our brain falls out. https://proletarianperspectives.org/what-is-maoism[↩]
3. Tvert imot kan de finne på å kalle mye rart for «maoisme». Ett illustrerende, anekdotisk og litt komisk eksempel er kanskje den gangen en tidligere kamerat mente at Mao i all hovedsak var dårlig for den kinesiske revolusjonen. Vedkommende kaller seg heldigvis ikke lenger maoist i dag.[↩]
4. Revolutionary Internationalist Movement; https://www.bannedthought.net/International/RIM/index.htm[↩]
5. Les her: https://www.bannedthought.net/International/RIM/AWTW/1995-20/ll_mlm_20_eng.htm[↩]
6. Perus Kommunistiske Parti; Den Lysende Sti.[↩]
7. For eksempel: Marxismen-Leninismen-Maoismen, hovedsakelig Maoismen; Maoismen-Tredjeverdenismen; Mao Zedongs Tenkning, post-Maoismen, osv.[↩]
8. Ett annet illustrerende eksempel som formidler samme logikk er at det i dag ville vært lite hensiktsmessig, men faktisk tullete og forvirrende å kalle seg «sosialdemokrat» om en egentlig mener kommunist. Sosialdemokrati var en revolusjonær betegnelse i Lenin sin tid, men er i dag synonymt med parlamentarisk reformisme og politiske figurer som Jonas Gahr Støre eller Olaf Scholz.[↩]