Dette er en signert artikkel. Vi holder nettsidene våre åpne for revolusjonær marxistisk debatt. Signerte artikler uttrykker forfatterens eget synspunkt. Dette kan avvike noe fra synspunktene til RK eller redaksjonen.
av Amrit
Kjære kamerater!
Jeg ble revolusjonær på grunn av det som skjedde der ute i verden, men det var det som skjedde her som har holdt med lojal til bevegelsen. Å være sint radikaliserte meg, å elske har holdt det gående. Jeg er ikke revolusjonær fordi jeg logisk konkluderte meg frem til empati, men en dyp følelse av at vi ikke er fri før alle er det. Å være revolusjonær er det jeg lever for, kjærligheten vil holde det gående. Den kommer i mange former.
Mine opplevelser som kvinne har formet meg mye. Det er mye traumer man må gjennom hele livet, og sosialiseringen er dypt internalisert hos alle. Jeg har allikevel et problem med å skulle beskrive alt ved den kvinnelige opplevelsen som negativt. Jeg ville ikke vært foruten den søsterlige kjærligheten, omsorgen og kreativiteten. Evnen til å organisere og ta initiativ er også vakre kvaliteter som bør brygges hos alle. Problemet oppstår når det går usett, tas som et selvfølge eller når det forventes mer av kvinner enn hos andre.
Mange kvinner i bevegelsen brennes ut og faller utenfor raskt. Når det arbeidet som føles kjedelig faller mellom stoler er det ofte kvinner som plukker det opp, ofte uten anerkjennelse. Man tvinges til å måtte bruke all kapasitet til organisatorisk eller omsorgsarbeid. Samtidig som vi bruker energi på å vaske opp og gi trøst, står våre mannlige kamerater på talerstolen og bygger etos. Samtidig som vi sitter og organiserer sakspapirer, kan våre mannlige kamerater bruke tid på å studere og utvikle politiske strategier. Det er ikke et problem å ville jobbe politisk, men vi har skapt et kjønna skille. For at bevegelsen skal bygges sterkest mulig, må alle evne organisasjonsarbeid, og alle må få muligheten til å studere og utvikle politikk.
Dette ble etterhvert min organisatoriske hjertesak. Det har ført til at jeg gjorde et dypdykk på feminismen, revolusjonær feminisme. De siste åra har jeg lest bell hooks, Ruby Hamad, Audre Lorde. Jeg gikk inn på Mikki Kendall, men også Beauvoir, Davis og Dworkin. Jeg har også brukt utallige timer på å diskutere med yngre og eldre kvinner. Det har vært spennende å observere forskjellene, men også likhetene i de feministiske fløyene i den bredere bevegelsen.
Min observasjon er at det ikke har vært rom til å diskutere kjønn og patriarkatet tilstrekkelig. Mange teorier og analyser er preget av at de har oppstått i rom der kvinner, minoriteter eller skeive har blitt dyttet ut av den større diskusjonen. Dette gjør at feminismebevegelsen er for sekterisk, og man fiendtliggjør hverandre på unøyaktig grunnlag. Jeg har vært vitne til frustrerende mange diskusjoner der hver part kommer med forskjellig utgangspunkt, selv om man egentlig er enig i kjernen av problemet.
Jeg ble nylig aktiv i RK og har satt pris på å prate med kamerater om tekster jeg ikke har hatt muligheten til andre steder. Enten på grunn av skoleringsnivå eller interesser. Jeg har vært på mange store og små feministiske og marxistiske møter de siste årene. I lang tid har jeg oppsøkt det som jeg ikke klarte å finne i Rød Ungdom. Det har vært gøy å møte dere alle og jeg gleder meg til å bygge bevegelse med dere fremover.
Som noen i RK vet, har jeg tidligere vært ganske krass i min kritikk av den feministiske analysen i organisasjonen. Det har ikke vært ment som et angrep kun mot RK. Jeg mener at den feministiske forståelsen er for dårlig i bevegelsen generelt. Jeg har allikevel lest gjennom noen av artiklene på kommunisten.no mens jeg har reist land og strand gjennom valgkampen. Kategorien for kvinnekamp er svært mangelfull. Det er jo ikke så bra. Her er mitt bidrag.
Kapitalisme og staten
Det vil gjøre det lettere å konkretisere uenigheter dersom jeg bryter det ned til det helt essensielle. Sannsynligvis har vi noe forskjellige teorier i kjernen, men jeg håper at dette vil bidra til at vi diskuterer fra samme utgangspunkt. Det er mange detaljer jeg vil utelukke, for det vil ta for lang tid å forklare alt, og det er ikke nødvendigvis relevant for resten av teksten.
Vi lever i et klassesamfunn. Det vil si at mennesker er delt opp i grupper med forskjellige forhold til produksjon. I generelle trekk kan man dele det opp i produsentklassene og eierklassene. Hvorav produsentklassene produserer verdier, og eierklassene raner overskuddet. I tillegg har eierklassene kontroll over produksjonsmidlene. Eksempelvis slave og slaveeier, bonde og landeier eller arbeider og kapitalist.
Disse klassene har motstridende interesser. Både kortisiktige og langsiktige. Kortsiktig har arbeiderne interesse av bedre levekår og høyere lønn, mens kapitalistene har interesse av å holde produksjonskostnadene lave og ta ut mest mulig profit. Klassene driver klassekamp for å oppnå disse interessene, en kamp over overskuddet. Arbeiderklassen fagforener seg og jobber for velferdsreformer, mens kapitalistklassen, eller borgerskapet, driver fagforeningsknusing og lobbyvirksomhet. Langsiktig har arbeiderne interesse av å ta kontroll over produksjonsmidlene og omvelte klassesamfunnet. Borgerskapet har interesse av å opprettholde sin makt over arbeiderklassen. Kommunisters mål er å kjempe frem arbeiderklassens langsiktige interesser, frigjøring.
Hva er det som gjør kapitalismen unik fra andre klassesamfunn? Kapitalismen er et vareproduserende samfunn. En vare er noe som kan byttes for en bytteverdi. Det kan både være et produkt (f.eks en brus, en jakke eller en knæsj rød Nissan Skyline GT-R R34) eller en tjeneste (f.eks en taxitur, en massasje eller få maten servert på en restaurant). For at en vare skal ha bytteverdi, må den ha en bruksverdi. Det trenger ikke å være essensielt for å overleve, men du må kunne bruke det til noe. Du vil ha liten suksess i å selge gråstein, selv om du har lagt inn mye arbeid i å samle steinen.
Jeg har allerede nevnt overskudd tidligere. Det brukes ofte synonymt med merverdi. En andel av verdiene arbeiderne produserer brukes til å holde produksjonen gående. Altså til å dekke lønn, råvarer og vedlikehold av produksjonsmidlene. All verdi som produseres utover dette er overskudd, og den tas av kapitalistene. Overskuddet brukes som kapital. Kapital er verdier som investeres for å produsere større verdier. Altså profitten, pengene, kapitalisten tjener på sine virksomheter som investeres videre for å tjene videre profitt.
La oss gå videre til staten. En stat er en samling institusjoner som tjener en klasses interesse. En kapitalistisk stat, er dermed en stat som tjener kapitalismen og borgerskapets interesser. Staten beskytter den kapitalistiske orden og profittstrømmer og opprettholder borgerskapets makt over arbeiderklassen. Siden arbeiderklassens langsiktige interesser innebærer omveltningen av klassesamfunnet, vil det også bety å til slutt avskaffe staten. Grunnet staten og borgerskapets makt over samfunnet er man først nødt til å sikre en stat som tjener arbeiderklassens interesser. Et arbeidervelde.
Mange marxister bruker begrepene basis og overbygning til å forklare hvordan undertrykking, ideologi og produksjon henger sammen. Det er ikke for å påstå at dette egentlig er separate institusjoner, men heller for å sette de undertrykkende strukturene, og hvordan de fungerer, i perspektiv. Basisen og overbygningen er helt avhengig av hverandre, og overlapper stadig. Jeg vil bruke det fordi det simpelthen gjør det lettere å forklare hvordan ideologi syrer gjennom samfunnet.
Den økonomiske basisen beskrives ofte som det helt essensielle for at produksjonen skal gå rundt. Det er snakk om forutsetningene for produksjon. Det vil si produksjonsmidlene, arbeidskraft, forhold til produksjon og reproduksjonen av alle disse. Basisens tilstand former overbygningen.
Overbygningens funksjon er å opprettholde basisen. Overbygningen gjør at folket finner seg i at samfunnet er slik det er gjennom ideologisk overbevisning, eller bruker tvang for å opprettholde makt og orden. Den består av ideologiske og undertrykkende statsapparater. De brukes blant annet for å beskytte eiendom og stat, og for å opprettholde og reprodusere forholdene til produksjon. Vi blir tillært visse holdninger gjennom institusjoner som kjernefamilien, skolen, media osv.. Dersom du ikke føyer deg for de borgerlige holdningene vil du møte sanksjoner som for eksempel bøter, fengselsstraff eller sosial utfrysning.
Når man bryter ned borgerlige ideologier bør man ta for seg subjektivisering, funksjon og hvordan statsapparatene opprettholder ideologien. Subjektivisering dreier seg om konteksten man blir underlagt en ideologi. Hver ideologi fyller også en funksjon, for det er ikke sånn at rasisme, kvinneundertrykking eller andre undertrykkende ideologier eksisterer uten grunn. Ideologiene oppstår heller ikke av seg selv, de er grunnet i det materielle, og de forskjellige statsapparatene (skolen, media, kjernefamilien, loven osv.) opprettholder ideologi på måter som kommer til uttrykk på forskjellige vis.
Statsapparatene sørger for at kvinner blir ideologisk undertrykt. Alle aspekter av hverdagen bygger opp holdninger som objektifiserer kvinner på en måte som rettferdiggjør utnyttelsen av vårt arbeid og våre kropper på en særegen måte. Samfunnet går ikke rundt med mindre vi føder unger, reproduserer forholdene til produksjon og opprettholder de mellommenneskelige relasjonene. Kvinner får ingen ting igjen for dette arbeidet. Samtidig som arbeideren får betalt en lønn, selv om den lønna ikke reflekter den faktiske verdien skapt, forventes det at det kvinnelige arbeidet skal gjøres ut av kjærlighet. Hvis vi bare er gode nok koner, mødre, døtre så vil vi leve lykkelig alle våre dager. Vi blir solgt en løgn, som er strategisk essensiell for oss revolusjonære å bryte ned.
Kvinner, ideologi og kjønnsroller
Kvinneundertrykking sammenlignes ofte med andre borgerlige ideologier. I nyere tid har ideen om interseksjonell undertrykking blitt populærisert. Selv om det er vanskelig å si seg uenig i at ideologisk undertrykking overlapper og erfares på forskjellige måter, mener jeg at mye av interseksjonell feministisk litteratur ikke tar for seg klassesamfunnet eller patriarkatet på en god nok måte. Produksjon og reproduksjon blir for sjeldent diskutert, men det er helt essensielt å forstå den ideologiske undertrykkingen. Ellers kan det bli lett å likestille alle former for undertrykking, og de er rett og slett ikke like.
Setebelter, medisiner og arbeidslivet. Hele samfunnet er designet for menn. Kvinners plass blir sett på som uviktig, og å skulle ta hensyn til det er trivielt. Det er mye vi sjeldent reflekterer over, siden det aldri har blitt gjort på en annen måte. Hvordan ville samfunnet sett ut dersom hverdagen var tilrettelagt kvinners hormonsyklus? Dersom hormonell prevensjon kun fantes for menn? Hva hvis det var kvinner som hadde ledet an forskning i alle disse åra? Veldig annerledes, tror jeg. I dag går kvinner rundt med helseplager ingen kan diagnostisere, eller diagnoser uten kur. Nesten all forskning på graviditet omhandler fosteret, og ikke den gravide. Vår rett til å bestemme over egen kropp voteres over på stortinget, rettigheter staten når som helst kan ta fra oss. Det forsterker ideen om kvinner som mindre viktig, og mindre verdt.
Samtidig som ideologisk undertrykking fører med seg store lidelser, er det unike med kvinneundertrykkinga måten vårt arbeid blir utnyttet. På jobb blir arbeidet vi gjør ofte usynliggjort, vi blir underbetalt og har dårligere arbeidsvilkår. I tillegg til utnyttelsen vi møter i yrkeslivet, kommer vi hjem og må sørge for at husstanden går rundt. Dette er arbeid som vi ikke blir lønnet for, eller verdsatt i dagens samfunn. Det å være påtvunget ansvar for store deler av samfunnets reproduksjon gjør at kvinneundertrykking og utnyttelse har en særskilt viktig rolle i klassesamfunnet.
Subjektifisering
En hånd griper et klesplagg,
en tå krøller seg inn i en sokk,
en nakke strekkes gjennom en genser,
to øyne åpnes og lukkes og åpnes igjen,
kroppen forlater soverommet og blir til en kvinne som lager frokost.
Utdrag fra Klør av Ida Frisch.
I hvilken kontekst blir en underlagt mannsjåvinistiske eller kvinnefiendtlige ideer? Det er ikke sånn at man våkner hver dag og tenker “Jeg er en kvinne” eller “Jeg er en mann”, personlig tenker jeg heller “Hvor la jeg snusboksen min”. Ideologi er underbevisst, men det finnes kontekster det kommer sterkere til uttrykk, og for å bryte det ned må man analysere disse kontekstene. Jeg kommer til å skildre dette etter det tradisjonelle kjønnsbinæret, grunnet kjønnsrollenes og den patriarkalske ideologiens natur. Jeg blir ikke undertrykket som kvinne fordi jeg identifiserer meg som kvinne, men heller fordi samfunnet oppfatter meg som en. Problematikken jeg tar opp vil i mange tilfeller også ramme kjønnskeive.
Når en kvinne står opp om morgenen og bestemmer seg for å bruke en halvtime på å sminke seg, når hun tar på seg ubehagelige klær og når hun svajer med hoftene så fort hun går ut av døren, er hun underlagt kvinneundertrykkende ideologi. At hun lar være å si det hun mener, at hun går på den tomme siden av fortauet og at hun sjekker antrekket sitt i vindusrefleksjonene er det samme. Fellesnevneren er at så fort det er en sjanse for å bli oppfattet, skrus kjønnsrollene seg på. Hvor kommer det fra?
Ideologi prakkes på deg fra dag 0. Før du en gang er født er det flere som har gjort seg opp forventninger om deg og ditt liv. Fra samtaler om hva du skal bli, navnet ditt, til de første lekene familien din kjøper deg. Hele konseptet “gender reveal parties” er et prakteksemplar. Slik fortsetter det resten av livet. Læreren som ber deg sitte stille og forteller deg at gutten som slår gjør det fordi han liker deg. Moren som gjør mer husarbeid enn faren. Søstera som lærer deg å påføre sminke. TV-serier med kvinner som kun er opptatt av kjærlighet og en topp 50 liste full av sanger som handler om å tiltrekke menn. Hele livet møter vi små påminnelser om at vi er kvinner, og det ville vært naivt å tro det ikke former oss. Det er dette vi ofte kaller sosialisering, og det har en funksjon.
Fra jente til kvinne, fra likestilt til den andre
Menn har en lang vei fra gutt til mann, men det er ikke slik for kvinner. Når man går gjennom puberteten så går man veldig brått fra å bli behandlet som et barn til å bli behandlet som en kvinne. Selv før tenårene blir man plutselig seksualisert. Det kan være gutter på egen alder som slår oss på rumpa i gangen, kommenterer på brystene eller sammenligner kroppene våre. Samtidig er det svært vanlig at godt voksne menn er enda drøyere.
Som ung jente gikk jeg en gang tur med bikkja langs Drammenselva på en sommerdag. Det var vanlig at folk parkerte båtene sine langs elvekanten og hadde fest. Ekstra livlig stemning var det på den ene båten, da en mann i 50-årene ropte ut til meg. «Jeg skal knulle deg, og bikkja di og!» Da skjønte jeg at jeg ikke lenger bare var et barn.
Et annet eksempel er da jeg satt og øvde til en prøve med noen klassevenninner på biblioteket. Det var en mann som konsekvent fulgte etter oss, uansett om vi skulle på do eller hente noe fra printeren. Han kom med nedverdigende kommentarer, kalte oss alle kvinnefiendtlige skjellsord du kan tenke deg. Når vekterne til slutt heiv han ut sto han utenfor og så på oss gjennom vinduet med hånda i buksa. Dette er bare noen av mine personlige erfaringer, men nesten alle kvinner har lignende historier.
På bussen får vi ekle blikk. På byen blir vi jokket på. På gata blir vi ropt etter. Dette er ikke komplementer. Det er konstante påminnelser om at vi aldri er trygge, og at vi er mindre verdt. At vi lever i et samfunn der kvinnen er mannens eiendom. Dette starter ofte i svært ung alder. Det er en av mange måter vi blir trent opp til å ta mindre plass, være så usynlig som mulig, deeskalere og passe på jentene rundt deg. Husk å skru på «Find my iPhone» før du går ut. Pepperspray i veska. Nøkler mellom fingrene. Gå forskjellige ruter hjem. Nikk og smil, du er aldri trygg.
Skjønnhetstyranniet
Hvis seksuell oppmerksomhet er uønsket, hvorfor bruker vi da sminke, stramme bukser og høye hæler? Først og fremst vil jeg påpeke at hva noen har på seg, ikke unnskylder vold eller seksuelle krenkelser, det burde vært selvsagt. Det er likevel et interessant spørsmål, fordi hvem hadde giddet dersom man var strandet på en øde øy? Denne forfengeligheten er en fremføring, ubevisst eller ei. Jeg er en av mange kvinner som synes det er gøy med sminke og klær og den slags. Det er noe beroligende med å tenne et duftlys, sette på musikk og la tankene vandre mens jeg maler på mitt eget fjes. Det gir meg selvsikkerhet å ta på et gjennomtenkt antrekk. Samtidig er denne gleden midlertidig. Mine oransje putetrekk (en gang hvite), kløe under armene og kramper i leggene er representativt for det. Det er et ork!
Hvis det er én ting vi mennesker er opptatt av, er det å passe inn. Usikkerhet er tillært. Gjennom forventninger fra foreldre, måten skolesystemet fungerer og gjennom film, TV og sosiale medier blir vi lært opp til å alltid sammenligne oss selv med andre. Mannlig oppmerksomhet blir verdsatt over alt. Er jeg like vakker som de andre i klassen? Hvorfor ser disse buksene så mye finere ut på søstra mi? Skulle ønske jeg så ut som jentene på TikTok. Er jeg for tjukk? For tynn? Er kinnbena mine høye nok, og er hoftebeina mine for utprega?
Dette handler ikke om å tiltrekke menn fordi man har lyst på en kjæreste, eller fordi at man liker oppmerksomheten man potensielt kan få. Hvis det var tilfellet hadde vel ikke lesbiske kvinner fulgt skjønnhetstyrraniet på samme måte? Det at vi kvinner blir tillært fra ung alder at alt vi gjør skal gjøres for menn er ikke nødvendigvis bevisst. Vi bruker ikke sminke fordi den rosa leppestiften er ens favorittfarge, men heller i frykt for eventuelle sosiale sanksjoner man møter dersom man ikke ser “presentabel” ut.
Disse sosiale sanksjonene er heller ikke oppfunnet. Vi ser det fra vi er små, at i eventyrene er de “gode” karakterene vakre prinsesser, mens de “onde” er stygge og fæle hekser. Jeg har personlig erfart at høyrevridde aviser som regel bruker de minst flatterende bildene de finner av meg, mens i aviser der jeg har en vennlig tone med redaktøren bruker de penere bilder. Frykten er ikke irrasjonell, skjønnhetstyranniet er svært omfattende. Det har for eksempel blitt gjort flere studier som viser at det å være konvensjonelt attraktiv kommer med mange goder. 1
Den moderne kvinnen
Patriarkalsk ideologi har endret seg mye, selv siden radikalfeminismebevegelsen. Jeg snakket med en kvinne som hadde vært barnehagelærer i flere tiår. Hun hadde observert at på 90-tallet var leker langt mer kjønnsnøytrale enn i dag. Selvfølgelig har dukker og lekebiler vært populære lenge, men før hadde de mer nøytrale farger. I dag har dukkene, lekekjøkkenet og de typisk jentelekene rosa farger og feminine navn. Samtidig har de typisk guttelekene, som biler og fotballer mye mer «guttete» markedsføring. Sminke blir stadig mer populært for yngre og yngre jenter, og unge gutter har begynt å dra mer på treningssenter.
Rundt århundreskiftet så skjedde det en endring i markedsføringsverden. Branding ble det nye store, det ble først popularisert i Norge med OL i 94. Dette gjorde at mange industrier endret salgstaktikk til en mye spissere en, rettet mot konkrete målgrupper. Reklamebyråer skaper stereotyper de skal formidle til, og bevisst prøver å skape en fellesskapsfølelse rundt produktene som selges. Det er ingen ting vi mennesker vil mer enn å være en del av noe. I et så forbrukersentrert samfunn er det ikke rart at dette har vært med på å forsterke kjønnsrollene på en måte vi aldri har sett før.
Denne formen for markedsføring har blitt det nye store, og sosiale medier holder det i gang. Hver dag ser man haugevis av ansikter, kropper og personligheter. Trender kommer og går fortere enn noen gang. Sosiale medier kan vi bruke gratis, men det kommer ikke uten kostnader. Forskjellige aktører betaler for at du skal få lyst til å kjøpe deres varer. Unge er ekstra utsatt. Samtidig som unge jenter sliter mer med spiseforstyrrelser enn før, blir unge gutter radikalisert til ytre høyre. Det er ingen tvil om at sosiale medier har en stor innvirkning på unges holdninger.
Patriarkatets funksjoner
Patriarkatet har mange funksjoner, noen større enn andre. Det er omfattende og jeg kommer ikke til å gå inn på alt. Det mest synlige er at skjønnhetsindustrien er en av de mest profittable industriene i verden, mye fordi unge kvinner er en av de største forbrukergruppene. Enkelt forklart er det mye penger i å selge usikkerheter. Urealistiske skjønnhetsidealer som dyttes på oss fra vi er små bidrar også til kvinnens underkastelse av menn. Menn er gode nok slik de er, mens du som kvinne må alltid streve for å bli god nok for mannen. Under patriarkatet er kvinnekroppen en vare.
I velferdsstaten velger vi kvinner ofte mer kjønnstradisjonelle yrker og bruker mer tid og penger på kosmetikk. Dette brukes ofte som et argument for at kvinner og menn er naturlig forskjellige. Det er forskjeller mellom kjønnene, men argumentet bygger på den liberale illusjonen om at vi har likestilling i Norge. Problemet med den sosialdemokratiske staten er i stor grad hvor ideologisk sterk den er, de herskenes tanker blir sjeldent utfordret. Vi følger dermed kjønnsrollene i større grad.
Den dag i dag har vi ikke likelønn, og typiske “kvinneyrker” er langt dårligere betalt enn typiske “manneyrker”. Dette er ikke fordi kvinneyrkene er enklere, men heller at arbeid utført av kvinner ikke blir verdsatt på samme måte. Vi ser det både i det at yrkesgruppen som fortest blir så dårlig at man må på trygd eller AAP er pleie- og omsorgsarbeidere. Et annet spennende eksempel er å se hvordan læreryrket har utviklet seg. Læreryrket var på et tidspunkt mannsdominert og av høyere lønn og status enn i dag, nå som det er kvinnedominert. Så klart finnes det flere årsaker til alt, men det er ikke tvil om at arbeid utført av kvinner ikke verdsettes på samme måte.
Det har vært vanskelig å sikkerlig analysere rasisme i Norge. Det er begrenset med litteratur på dette temaet. Det er mye som er skrevet fra USA, men den historiske konteksten er for forskjellig til at alt kan overføres til Europa. Det kan være lurt å hente litteratur fra ressurssentre (f.eks. MiRA-senteret, Antirasistisk senter) som har gjort analyser på temaet i mange år. Det meste jeg har lært har vært fra mange, mange samtaler med minoritetskvinner. Både skolerte og uskolerte. Det er et omfattende tema, og det er mye som ikke er tilstrekkelig analysert. Derfor vil ikke mitt bidrag om temaet i denne teksten være tilstrekkelig, men det er viktig for meg å nevne det.
Usynliggjøringen er fremtredende. Minoritetskvinner får aldri være et vanlig menneske. Enten er man stakkarslig og mangler selvrådighet, eller så er man aggressiv og kravstor. Dette tror jeg mange hvite kvinner, kvinner generelt, kan kjenne seg igjen i. Det er likevel ikke helt det samme, på grunn av rasismeelementet. Rasisme blomstret som en fremtredende ideologi i vårt samfunn for å “rettferdiggjøre” imperialisme og kolonialistisk undertrykking. Rasisme og kjønna undertrykking henger tett sammen. Minoritetskvinner er ekstra utsatt for menneskehandel og vold i nære relasjoner.
Hvorfor er minoritetskvinner så utsatt for vold? Sexindustrien er en stor faktor. Ikke alle menn har “kjøpt sex”, men 80% av unge menn ser på porno og det finnes mange eksempler på hvordan prostutisjon påvirker resten av samfunnet. Studier viser at 90% av alle prostituerte ønsker å komme seg ut av det, blant annet fordi det medfører mye vold og traumer 2. For å tilfredsstille etterspørselen er derfor menneskehandel en helt essensiell del av industrien, også i land der prostutisjon er lovlig 3. Det har ført til at veldig mange prostituerte er papirløse kvinner uten arbeidstillatelse. Tanken om at samtykke kan kjøpes bekrefter synet på kvinnekroppen som en vare. At kvinnekroppens funksjon er å tilfredsstille menn, og at overgrep og vold er greit så lenge det er transaksjonelt.
Kapitalismen og patriarkatet bidrar til objektifiseringen av kvinner. Kvinnen er ikke et menneske, hun er en vare, et produksjonsmiddel, og om hun ikke gjør sin plikt har hun ingen verdi. Patriarkalsk ideologi skaper et skeivt maktforhold som både legitimerer menns vold mot kvinner, underpriser kvinners arbeid og sørger for at det kapitalistiske samfunnet går rundt. Alt i alt er hensikten å opprettholde kvinnens særegne forhold til produksjon. Det er viktig at vi kommunister jobber mot disse ideene for å kunne avvikle klassesamfunnet.
Kvinner og den økonomiske basisen
Som jeg har drøftet, står kvinneundertrykking sterkt i overbygningen. Det som gjør patriarkatet unikt er kvinnens rolle i kjernen. Uansett hva slags samfunn vi måtte skape.
I de fleste land har man kjempet frem kvinnens rett til lønnsarbeid, og i Norge er det vanligst at både mor og far er i arbeid. Dette betyr ikke at husarbeidet har forsvunnet, og selv om mange menn bidrar i hjemmet i større grad enn før, er fortsatt store deler av arbeidet gjort av kvinner. Vasking, rydding, matlaging, barneoppdragelse, omsorg, konfliktløsning, planlegging blir ikke sett på som arbeid som bør belønnes, men heller som noe kvinnen skal gjøre ut av kjærlighet for familien. Kvinnens arbeid i hjemmet usynliggjøres, og vi har klart å skape et samfunn der hun i tillegg må gjøre lønnsarbeid og få betalt dårligere for det.
I hjemmet, også i Norge, er det oftest kvinnen som sørger for at ting går rundt. For at en skal kunne dra på jobb må hen ha sine grunnleggende behov dekket. I tillegg må vi reprodusere for at samfunnet skal fortsette. I mange år har kvinnen vært hjemmeværende, mens mannen drar på jobb for å brødfø familien. For at mannen skal være i stand til å gjøre dette, må han være mettet og huset være i stand. Det har ikke alltid vært sånn, kjønnsrollene er ideologisk tillært.
Med oppståelsen av privat eiendom, oppsto også konseptet arv og kjernefamilien. For at menn skulle vite hvem som var deres barn, måtte man forsikre seg om at kvinnen holdt seg kun til en far. Flerkoneri var likevel helt innenfor. Dette er bare ett aspekt ved patriarkatet, og det finnes mye uenighet om når og hvordan det oppsto. Jeg er ingen historiker, og tør ikke påstå hva den sanne fortellinga er. Det viktige er at klassesamfunnet kom tidlig til uttrykk gjennom familien. Mannens forhold til produksjonen var det å eie og ha kontroll, og kvinnen måtte arbeide i hjemmet og føde barn.
I flere kulturer finnes det flere kjønn, men det er dessverre ikke sånn at det har vært så frigjørende som mange skal ha det til. I for eksempel India er det vanlig at når en person er født intersex, eller på andre måter ikke passer inn i den tradisjonelle “mannsrollen”, blir hen plassert inn i en tredje kjønnskategori. Disse menneskene blir ofte tvunget inn i prostutisjon eller andre dehumaniserende yrker. Patriarkatet dreier seg i stor grad om å undertrykke alle som ikke passer inn i rammene samfunnet definerer som menn. Altså de som har et annet forhold til produksjon i familien enn å eie og ha kontroll.
Idag blir kvinner pålagt så mye emosjonelt arbeid og ansvar at det blir vanskelig å kjempe for egen frihet. Vi får ansvaret for å jobbe fullt, oppdra og ta vare på unger og mase på en mann til å stille opp. Hvordan kan man være med å organisere en hel bevegelse, når organiseringa av eget hjem er altoppslukende? Hvis du så vidt har overskuddet til å ta vare på deg selv og holde kontakten med venner, hvordan skal du da kjempe for dine langsiktige interesser?
Når vi lever i et hyperindividualistisk samfunn der det å be om hjelp blir til en ekstra oppgave på toppen av alt det andre, er det viktig at vi når ut til hverandre. Spør naboen om sukker, slå av en prat med hun i kassa, smil til ungen på bussen. Jeg tror mye av det viktigste arbeidet til oss revolusjonære kommunister er å stille opp når kapitalismen «svikter». Mange sliter med ensomhet og isolasjon, og et steg i riktig retning er å sørge for at folk føler seg verdsatt. Særlig å bidra til at mødres liv blir litt enklere, uansett om det er gatemiljøarbeid eller å klippe en plen, mener jeg er viktig å inkludere i den revolusjonære strategien.
Det handler om å skape et samfunn utover de kapitalistiske og patriarkalske rammene. Selv om kjernefamilien er standarden, så er det ingen ting som stopper oss fra å ivareta vår «valgte familie». Selv om alt er lagt opp til at man skal gå vekk fra tanken om at det krever en hel landsby å oppdra et barn, så må vi allikevel lage det kollektivet. Med folk som stiller opp rundt deg, vil det også være lettere å stille opp selv. Når det legges så mye press på kvinner, særlig mødre, så må vi legge til rette for at de skal kunne være med i bevegelsen så de også kan bli frigjort.
Avsluttende ord
Det er mye mer å si om kvinneundertrykking, og det er mange temaer jeg kunne utdypet mer. Allikevel håper jeg på at denne teksten kan bidra til mer diskusjoner om patriarkatet og kvinners rolle i kapitalismen. Jo eldre jeg blir, jo viktigere anser jeg nettopp dette. De yngre jentene i livet mitt vokser opp og skal erfare alt det jeg har erfart, jeg vokser opp og får mer forståelse for de eldre kvinnene. Jeg setter mer pris på søsterskap, og er bestemt på at kvinnekampen skal stå sterkt i klassekampen.
Så lenge jeg er feminist er jeg revolusjonær og vice versa, for det henger sammen. Du får ikke frigjort arbeiderklassen uten å jobbe for kvinners frigjøring. Vi får ikke avskaffet klassesamfunnet om man ikke avskaffer patriarkatet. Så lenge jeg er revolusjonær, og så lenge jeg er feminist; Vil jeg rope i megafonen, banne så du får bakoversveis og diskutere for å vinne. Jeg har lyst til å være et eksempel for unge revolusjonære jenter at vi ikke må underlegge oss. Vår kamp er essensiell, og den er nå.
Revolusjonær hilsen,
Amrit