Hvorfor trenger en sosialistisk stat en stående hær?

Hvordan skal den sosialistiske staten forsvare seg mot imperialistiske aggressor? Denne artikkelen vil argumentere for at de opprinnelige tankene kommunistene hadde om organisering av dette forsvaret før Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 viste seg å være utilstrekkelig. Når en teori viser seg å ikke fungere i praksis, må teorien endres.

Dette er en signert artikkel. Vi holder nettsidene våre åpne for revolusjonær marxistisk debatt. Signerte artikler uttrykker forfatterens eget synspunkt. Dette kan avvike noe fra synspunktene til RK eller redaksjonen.

Av Reidar Knutsen.

Pariserkommunen og de første erfaringene

Marx beskriver i Borgerkrigen i Frankrike hvordan Paris‑kommunen avskaffet den stående hæren og erstattet den med en nasjonalgarde som bestod av borgerne selv, organisert under folkets kontroll. Han fremholder at denne modellen viser hvordan en «væpnet folk» kan erstatte en profesjonell hær som har fungert som undertrykkelsesinstrument ¹.

Liknende beskrivelser finner vi også i Det kommunistiske manifest.²

Disse tekstene brukes ofte som historisk begrunnelse for Marx og Engels skepsis til en permanent, profesjonell hær og deres visjon om en demokratisk styrt militær organisering.

Jaurès og idéen om et væpnet folk

Jean Jaurès (1859–1914) videreutviklet disse idéene i boken L’armée nouvelle (Den nye hæren, 1910). Han ville omdanne militærvesenet til et system basert på lokale militser knyttet til arbeidsplasser og lokalsamfunn. Disse enhetene skulle ha defensiv styrke, men samtidig være umulige å bruke til undertrykking av folket eller aggresjon mot andre land. ³

Jaurès’ modell ble populær i den europeiske arbeiderbevegelsen. Han argumenterte for at dette var det eneste systemet som kunne hindre militarisme og krig. Men erfaringene i Russland og Kina skulle vise at en slik modell ikke kunne stå imot moderne kontrarevolusjonære og imperialistiske hærer. ⁴

Oktoberrevolusjonen og Trotskys dilemma

Bolsjevikene hadde studert Marx, Engels og Jaurès nøye. Da de tok makten i 1917, bygde de forsvaret sitt på Røde Garder og et militsbasert system. Trotsky, som ble øverste leder for Den røde armé, var selv sterkt påvirket av Jaurès’ idéer. ⁵

Men da de hvite hærene angrep i 1918 – støttet av fjorten utenlandske makter – ble svakhetene tydelige. De hvite hadde koordinasjon, våpen og offiserer, mens Røde Garder var fragmenterte. Trotsky innså da at en profesjonell stående hær var nødvendig. Han skrev: 

Opposisjonens «venstre»‑tendenser (som i realiteten var intellektuelle og bonde‑tendenser) i byggingen av hæren forsøkte å finne en generell teoretisk formel som kunne tjene deres formål. Den sentraliserte hæren ble erklært å være hæren til en imperialistisk stat. Revolusjonen måtte, i samsvar med sin helhetlige natur, gi opp både posisjonell krigføring og den sentraliserte hæren for godt. Revolusjonen var fullt og helt basert på mobilitet, dristige slag og manøvrering. Dens kampkraft bestod av små, uavhengige enheter, sammensatt av alle typer våpen, uten noen fast base, støttet av befolkningens sympati, som kunne bevege seg fritt inn i fiendens bakre linjer osv. Kort sagt ble revolusjonens taktikk proklamert som geriljataktikk. Den alvorlige erfaringen fra borgerkrigen avkreftet raskt disse forutinntatte oppfatningene. Fordelene med en sentralisert organisasjon og strategi fremfor lokal improvisasjon, militær separatisme og føderalisme ble så raskt og tydelig avdekket at de grunnleggende prinsippene for oppbyggingen av Den røde armé i dag er ubestridte.⁶

Trotsky reorganiserte styrkene til Den røde armé til en sentralisert, disiplinert og stående hær med politiske kommissærer som sikret lojalitet.

Denne avgjørelsen reddet revolusjonen. Den røde armé knuste de hvite og sikret Sovjetunionens overlevelse.

Trotsky på sin side så fortsatt på hæren som en midlertidig løsning. Etter borgerkrigen arbeidet han for å vende tilbake til en militsmodell. På det tidspunktet var 3/4 av de væpnede styrkene igjen basert på milits.⁴

Situasjonen ble kaotisk. I 1923 kritiserte Mikhail Frunze tilstanden i hæren som katastrofal: det fantes ingen mobiliseringsplan, ingen strategisk plan, ingen manualer for våpensystemene, og styrkene var ute av stand til å møte en invasjon. Trotsky ble avsatt som øverste militære leder og erstattet av Frunze, som gikk inn for å bygge en proletær militærdoktrine og en stående hær.⁴

Rapport fra sentralkomiteen i SUKP til den 8 partikongressen i Mars 1919

Lenin leste rapporten fra sentralkomiteen til partikongressen. Ett drøyt år etter Oktoberrevolusjonen i 1917, hadde partiet gjort seg en rekke erfaringer når de skulle omsette abstrakt teori til den konkrete håndfaste virkeligheten. Praktiske historiske erfaringer med å etablere en sosialistisk stat var begrenset til den korte tiden (72 dager) med erfaring fra pariserkommunen i 1871. Uungåelig måtte kommunistene justere sine forventninger og tanker om hvordan dette skulle gjøres på en rekke områder. Samtidig måtte de forholde seg til en rekke spørsmål som aldri før hadde vært erfart, langt mindre teoretisert. Et av disse spørsmålene dreide seg om forsvaret av den nye staten. Som nevnt viste det seg svært raskt at millitærteoriene til Jaurès og Engels ikke fungerte til dette formålet. Lenin sa om dette:

Organiseringen av en rød hær var et helt nytt spørsmål som aldri før hadde blitt behandlet, ikke engang teoretisk. Marx sa en gang at det var til ære for kommunardene i Paris at de gjennomførte beslutninger som ikke var hentet fra noen forutbestemte teorier, men som var diktert av faktisk nødvendighet. [4] Marx sa dette om kommunardene på en noe ironisk måte, fordi det var to dominerende retninger i Kommunen – blanquistene og proudhonistene – og begge ble tvunget til å handle i strid med sine doktriner. Vi handlet imidlertid i samsvar med marxismens prinsipper.
Lenin i tale til den 8 partikongressen for SUKP 18 Mars 1919⁷. Oversatt med DeepL.com.

Slik er det med enhver revolusjon, da ingen er like, at en ikke kan låse seg fast i teorier og doktriner, men må gjøre justeringer når kartet ikke lenger stemmer med terrenget. Akkurat som kommunardene måtte bolsjevikene gjennomføre beslutninger som ikke passet med «forutbestemte teorier». Lenin argumenterte for det ideologisk skiftet hvor en innså nødvendigheten av en regulær stående hær på denne måte:

Hvis den herskende klassen, proletariatet, ønsker å beholde makten, må den derfor bevise sin evne til å gjøre dette gjennom sin militære organisering. Hvordan kunne en klasse som hittil hadde tjent som kanonføde for de militære kommandantene til den herskende imperialistiske klassen, skape sine egne kommandanter? Hvordan skulle den løse problemet med å kombinere entusiasmen, den nye revolusjonære skaperkraften til de undertrykte og bruken av den borgerlige vitenskapen og teknologien til militarisme i sine verste former, uten hvilken denne klassen ikke ville være i stand til å mestre moderne teknologi og moderne krigføringsmetoder?
Lenin i tale til den 8 partikongressen for SUKP 18 Mars 1919 (ibid)

Videre argumenterte han for behovet for å bruke militær ekspertise (offiserer fra Tsarens hær) og militær organisering i hæren på denne måten:

Her sto vi overfor et problem som et års erfaring nå har oppsummert for oss. Da vi inkluderte spørsmålet om borgerlige spesialister i vårt partis revolusjonære program, oppsummerte vi partiets praktiske erfaring i et av de viktigste spørsmålene. Så vidt jeg husker, uttrykte de tidligere lærerne i sosialisme, som forutså mye av det som ville skje i den fremtidige sosialistiske revolusjonen og skjønte mange av dens trekk, aldri noen mening om dette spørsmålet. Det eksisterte ikke for dem, for det oppstod først da vi begynte å opprette Den røde armé. Det innebar å opprette en hær full av entusiasme fra en undertrykt klasse som hadde blitt brukt som kanonføde, og det innebar å tvinge denne hæren til å utnytte alt det mest tvangsmessige og avskyelige i det vi hadde arvet fra kapitalismen. (ibid)

Han argumenterer også i rapporten for hvordan det er barnslig å tro at en kunne organisere krigsdepartementet og andre institusjoner uten bruk av borgerlige eksperter.

Vedrørende Lenin er det verdt å merke seg at han hadde ingen militær erfaring og heller ingen militær utdanning. Lenin ble fritatt for militærtjeneste siden moren på det tidsrom han nådde vernepliktig alder var enke og han var eldste sønnen (i live) i familien. Det tjener imidlertid Lenin til ære, at han innså sine begrensninger på dette feltet og overlot militære spørsmål til mer kompetente personer i partiets ledelse.⁸. Når det gjelder tidligere skrifter av Lenin som omhandler militære spørsmål er det lurt å ha dette i mente. Lenin bygget i all hovedsak på hva Engels og andre kommunistiske autoriteter hadde skrevet om dette, men anså ikke seg selv for å være en autoritet på spørsmålet.

Erfaringene fra Den andre verdenskrig

Da Nazi‑Tyskland invaderte Sovjetunionen i juni 1941 under Operasjon Barbarossa, ble det tydelig hvor avgjørende Den røde armé som stående hær var. Innledningsvis led Sovjet enorme nederlag; tusenvis av soldater ble omringet og tatt til fange i slag som Kiev og Smolensk. Årsakene var flere⁹:

• mangelfull militær utdanning og trening
• dårlig kommunikasjon mellom front og overkommando
• samt uferdige mobiliseringsplaner
• svak koordinering.

Likevel viste Den røde armé en enorm evne til reorganisering. Til tross for tapet av millioner av soldater og store deler av industrien, klarte Sovjet å evakuere fabrikker østover, reorganisere hæren og bygge opp et nytt kommandosystem. Slaget ved Moskva vinteren 1941 markerte et vendepunkt: en stående hær med milliontallige styrker, koordinert forsvar og politisk disiplin klarte å stoppe Wehrmacht. Senere, i Stalingrad (1942‑43), viste kombinasjonen av stående hær og massenes mobilisering hele sin styrke. Wehrmacht ble utslitt i gatekampene og til slutt omringet og beseiret av en massiv sovjetisk motoffensiv.

Kursk (1943), verdens største panserslag, viste hvor langt Den røde armé hadde utviklet seg: en moderne, profesjonell, stående hær med dyp defensiv struktur og evne til å gjennomføre koordinert offensiv. Herfra gikk Sovjetunionen på fremmarsj til Berlin i 1945. Hadde Sovjet i 1941 bare hatt et system av lokale militser, slik Jaurès eller Trotsky hadde forestilt seg, ville landet falt på uker. Det var den profesjonelle stående hæren – forent med folkets mobilisering og industrikraft – som gjorde seieren mulig. ^{10 11 12}

Trotskij’s kortslutning

Trotskij klarte aldri å forestille seg noe annet en de to alternativene:

1. Stående hær etter borgerlig mønster
2. Folkemilitser

Forsvaret i Sovjetunionen under 2. verdenskrig baserte seg imidlertid på begge, men med hovedvekt på den stående hæren. I tillegg ble elementer fra den stående hæren som havnet bak den tyske fremrykkingen omgjort til geriljaenheter som sluttet seg til militsen og var et kontinuerlig uromoment for de tyske styrkene og deres forsyningslinjer. ⁹. Selv om den røde hær i Sovjet ikke var helt atskilt fra folkemassene på samme måte som en borgerlig hær, så gikk den ikke like langt i denne retning som Folkets frigjøringshær i Kina.
Erfaringene fra de store revolusjonene i Russland og Kina har gitt oss svært dyrkjøpte og viktige erfaringer som vi ikke har råd til å ignorere. Erfaringene fra Russland viser hvordan tidligere proletære miitærteorier (Marx, Engels og Jaurès) har vist seg utilstrekkelige. Erfaringene, spesielt fra Kina, viser oss hvordan en kan bygge en stående profesjonelt trent og organisert proletær hær, uten å forfalle til en borgerlig modell hvor hæren er skilt fra folket. Erfaringene viser oss at proletariatet får mest styrke ved å kombinere stående hær, med dype røtter i massene i kombinasjon med milits og geriljaenheter.

Konklusjon

Erfaringene fra Pariserkommunen, Oktoberrevolusjonen og Den andre verdenskrig viser at militsmodellen alene er utilstrekkelig.

• Bolsjevikene overlevde bare fordi Trotskij brøt med sin egen teori og bygde Den røde armé.
• Sovjet kunne bare stoppe og knuse Hitler fordi de hadde en stående hær.
• Mao og Kinas Kommunistparti (KKP) innså også nødvendigheten av en stående hær for å kunne bekjempe de reaksjonære. Også her var seier med andre ord avhengig av en stående hær.
• Erfaringer fra Kina viser hvordan en stående hær ikke trenger å bety at hæren er adskilt fra massene, men at den tvertimot blir mer slagkraftig når den springer ut av massene, har tette bånd til massene og kombineres med milits og gerilja.

For en sosialistisk stat er den stående hæren ikke et borgerlig redskap, men en livsnødvendig garanti for revolusjonens overlevelse. Den kan, som Frunze formulerte det¹³, formes etter proletariatets interesser og forankres i massene.

1. Marx, Karl. The Civil War in France. 1871. Avsnitt 5. Tilgjengelig på: https://www.marxists.org/archive/marx/works/1871/civil-war-france/ (lest 11. okt. 2025).[↩]
2. Marx, Karl og Engels, Friedrich. “Det kommunistiske manifest.” 31. mai 2021. Tilgjengelig på: https://www.kommunisten.no/2021/05/det-kommunistiske-manifest/ (lest 11. okt. 2025).[↩]
3. Jaurès, Jean. L’armée nouvelle (Den nye hæren). Paris: Éditions du Temps, 1910. Tilgjengelig på: https://gallica.bnf.fr/ark:/12148/bpt6k5715295v[↩]
4. Foreign Languages Press. Clausewitz and the People’s War, 2025. Tilgjengelig på: https://foreignlanguages.press/wp-content/uploads/2025/06/N17-Clausewitz-and-the-Peoples-War-1st-Printing.pdf[↩][↩][↩]
5. Foreign Languages Press. Clausewitz and the People’s War, 2025. Tilgjengelig på: https://foreignlanguages.press/wp-content/uploads/2025/06/N17-Clausewitz-and-the-Peoples-War-1st-Printing.pdf[↩]
6. Trotsky, Lev. The Red Army and the Revolution. Kapittel 2, 1918. Tilgjengelig på: https://www.marxists.org/archive/trotsky/1918/military/ch02.htm[↩]
7. https://www.marxists.org/archive/lenin/works/1919/rcp8th/02.htm[↩]
8. Robert Service, Lenin: En biografi (Oslo: N.W. Damm & Søn AS, 2004), 425.[↩]
9. The Eastern Front – Week by Week Podcast. “Soviet Defense and Partisan Warfare.” YouTube playlist, 2024. Tilgjengelig på: https://www.youtube.com/playlist?list=PLX5vshqqhaSZraeS40exX-ZSOVKCVcH3j[↩][↩]
10. Britannica. “Operation Barbarossa.” Encyclopaedia Britannica, 2024. Tilgjengelig på: https://www.britannica.com/event/Operation-Barbarossa[↩]
11. Britannica. “Battle of Stalingrad.” Encyclopaedia Britannica, 2024. Tilgjengelig på: https://www.britannica.com/event/Battle-of-Stalingrad[↩]
12. Britannica. “Battle of Kursk.” Encyclopaedia Britannica, 2024. Tilgjengelig på: https://www.britannica.com/event/Battle-of-Kursk[↩]
13. Frunze, M. «Unified Military Doctrine and the Red Army». Krasnaya Nov, nr. 2, s. 94. Tilgjengelig på: https://apps.dtic.mil/sti/tr/pdf/ADA429032.pdf[↩]