Dette er en signert artikkel. Vi holder nettsidene våre åpne for revolusjonær marxistisk debatt. Signerte artikler uttrykker forfatterens eget synspunkt. Dette kan avvike noe fra synspunktene til RK eller redaksjonen.
Av Reidar Knutsen
Framtidsutsiktene for 2026 er dystre, spesielt for de mindre landene i verden med begrensa militærmakt.For å forstå framtiden, kan det være nyttig å prøve å se den gjennom brillene til statslederne for forskjellige land i verden. Siden vi lever i Norge er det spesielt interessant hva dette kan ha å si for vår del. Analysen vil derfor naturlig ha en geopolitisk slagside.
Først må vi si litt om det økonomiske og politiske grunnlaget som hviler under de statslederne vi nå skal analysere. Vi befinner oss i et økonomisk system som kalles «kapitalismen». Enkelt forklart er dette et system som bygger på at produksjon skjer ved at mennesker med penger (kapitalister) kjøper maskiner, råvarer, lokaler og ansetter arbeidere for pengene også setter igang en produksjon som resulterer i varer som så selges på et marked. Etter at varene er solgt er poenget for kapitalisten at han har mer penger enn han hadde i utgangspunktet. Poenget for kapitalisten med hele prosessen er altså økonomisk vekst. Når systemet er bygget på kapitalister som skal ha økonomisk vekst, er en avhengig av både markeder som kan kjøpe varene de produserer, og også råvarene som trengs for å produsere dem. Dette gjør at det mellom forskjellige land oppstår en kamp om markeder og råvarer. Uten tilgang på nye markeder, og stadig mere råvarer, så stopper veksten opp og kapitalismen går i stå og det blir krise.
I starten, frem til andre halvdel av 1800-tallet, var det tilstrekkelig for kapitalismen å vokse i et enkelt land. For eksempel kunne en industriell effektiv garnproduksjon vokse på bekostning av den gamle arbeidsintensive metoden med spinnerokk, men på et tidspunkt var all garnproduksjon som ble solgt på markedet laget med moderne industrimaskiner, og da var veksten avhengig av enten å øke etterspørselen etter garn i det aktuelle landet, eller eksportere garnet til nye markeder i andre land. I praksis blir begge deler forsøkt. I takt med stadig salg av mer garn må en også klare å skaffe tilstrekkelig råvare (ull) for å spinne garnet. I starten kan en øke antallet sauer som holdes i det aktuelle landet, men på et tidspunkt vil ikke dette være nok, og en trenger tilgang til ull fra andre land. Andre land som kanskje ikke har like effektive maskiner for å spinne ull vil derimot ikke være interessert i å få store mengder billig garn fra andre land, da det vil slå beina under egen industri. I noen tilfeller kan denne konflikten løses ved diplomati: Vi godtar import av en viss mengde garn mot at dere til gjengjeld importerer en viss mengde silke f.eks. I andre tilfeller bruker en militærmakt og tvinger det andre landet til importere og eksportere det en vil. I praksis har resultatet blitt at verden har blitt delt mellom en imperialistisk del som tvinger den andre til å godta sine premisser. Dette har ført til at en stor del av verden lever i stor fattigdom, mens en annen lever i relativ rikdom. Det har også gjort det mulig med økt velstand til arbeiderklassen i de industrialiserte landene, og dermed skaffet mer sosial ro og stabilitet.
I starten var europeiske makter som Storbritannia, Frankrike og Tyskland de fremste imperialistene. Frem til andre verdenskrig voks USA frem, senere Russland etter å ha forlatt den sosialistiske veien, og i nyere tid har også Kina utviklet seg til å bli en av de større imperialistiske maktene i verden. USA, Russland og Kina har fordelen av at de er store folkerike land med store naturresurser. Europa på sin side har den svakheten av at det er splittet i mange relativt små land. Etter andre verdenskrig utviklet USA og Vest-Europa en felles allianse (NATO) mot Sovjetunionen for å forhindre spredningen av sosialismen vestover. NATO ble ledet fra USA som var den klart sterkeste makten i alliansen. Fortsatt i dag er det slik at kommandosentraler, overvåking osv. er kontrollert av USA. NATO i Europa er helt ubrukelig uten disse amerikanske instrumentene. Etter sammenbruddet i øst og avviklingen av Sovjetunionen forsvant en viktig del av grunnlaget for NATO. Likevel fortsatte NATO som en felles imperialistisk allianse som ble brukt til å tvinge igjennom kontroll over ressurser i andre deler av verden, og deretter deling av byttet. Dette har fungert en stund, men i senere tid har det blitt tydelig at USA ikke lengre ser nytten av dette for sin egen del. Samtidig er det stadig sterkere kryssende interesser mellom USA og landene i Europa, som demonstrert av Trumps provokasjoner mot EU og snakk om å ta over Grønland fra Danmark.
Putins syn på verden
Russland er et stort og mektig land, med en lang historie som imperialistmakt. Etter Gorbatsjov1 ble president i 1990 så innførte han en rekke reformer som medførte at Sovjetunionen og Warszawapakten2 ble oppløst. Dette åpnet nye markeder og nye kilder til råvarer for vestlige kapitalister, som raskt rykket inn. Flere av landene har blitt medlem i EU og NATO eller på annen måte sluttet seg til det Vest-Europeiske økonomiske området. Putin har erklært oppløsningen av Sovjetunionen, som den største geopolitiske katastrofe i det 20. århundre3 og ønsker å gjenreise Russland dominans over de landene som de dominerte under den kalde krigen. I mellomtiden har Russland beholdt betydelig innflytelse over halv-kolonier utenfor Øst-Europa som i Kaukasus og Sentral-Asia, selv om ikke på lik nivå som USA over sine subjekter.
Russland under Putin har kjempet en kamp for å forsvare kontroll over de landene de fortsatt hadde kontroll over da han kom til makten, mot Europa og USA som politisk og økonomisk har støttet politikere som har kjempet for å bli en del av vestlig økonomisk sone. Dråpen fløt over for Putin i 2014 da den sittende regjeringen i Ukraina ble veltet i et opprør4 etter at den valgte å utsette en avtale om tettere økonomisk samarbeid med EU og heller ville knytte seg sterkere til Russland.
I tillegg til kampen om landene Russland har eller har hatt som del av sin økonomiske sfære, er Russland bekymret for EU og USA sin oppbygning av alle salgs opposisjonelle i Russland. For EU og USA vil det vært gunstig om Russland ble splittet eller svekket på annen måte. Både for å kvitte seg med en imperialistisk rival når det gjelder delingen av verden, men også fordi dette kunne blitt nok et område å ekspandere i.
Strategisk har Russland med sin stadig tettere allianse med Kina som verdens kommende dominerende supermakt ganske gode kort på hånden. Spesielt siden USA prøver å dempe motsigelsen med Russland og nå i større grad spiller rollen som megler, enn som alliert med Europa i krigen i Ukraina. Den største strategiske ulempen er at dette er den imperialistblokken hvor befolkningstallet synker raskest, og at den fra før også er den klart minste i antallet innbyggere. Dette er langt fra uvesentlig. Det må mennesker til for å skape økonomisk vekst, og det må soldater til for å føre krig. Hovedgrunnen til at Sovjetunionen kunne slå Tyskland under andre verdenskrig var at de hadde en større befolkning. Også i krigen i Ukraina ser vi at Russland har en vesentlig fordel ved at de har en større befolkning å kunne mobilisere til krigføring. Tapene er som kjent skyhøye. Om ikke den demografiske utviklingen i Russland snur vil de på lengre sikt bli utkonkurrert og tape sin rolle som en av de store imperialistmaktene.
USAs syn på verden
USA er per idag verdens største supermakt militært sett. I BNP er de det også økonomisk sett, men i virkeligheten er Kina økonomisk sterkere, først og fremst gjennom at de har en langt større industri. USA ser at Kina er en framvoksende supermakt som er i ferd med å vippe dem av tronen som den sterkeste. Dessverre for USA så de denne utviklingen for seint til at de kan klare å stanse den, men de vil fortsatt prøve å stoppe Kinas framvekst. For USA er krigen i Ukraina litt plagsom akkurat nå, siden det stjeler ressurser og fokuset vekk fra det som for dem er det viktigste: Maktkampen mot Kina som først og fremst foregår i Stillehavet. Dilemmaet for USA når det gjelder krigen i Ukraina er at for deres gamle allierte i Europa så er denne krigen det aller viktigste som skjer for tiden. Om de ikke gir tilstrekkelig støtte til Europa så kan de ikke regne med at Europa senere gir støtte til dem i en konflikt med Kina. Selv om Europas relative militære og økonomiske styrke har blitt kraftig svekket de siste tiår, så vil det fortsatt være katastrofe for USA om Europa knytter sterkere bånd til Kina enn til USA.
Ett problem for USA er at de for tiden styres av en populistisk administrasjon som kjører politikk delvis utifra innfallsmetoden, og som heller ikke bryr seg nevneverdig om hvordan dere politikk og handlinger oppfattes i Europa.
For å gjøre seg uavhengig av Kina er USA avhengig av å selv ha kontroll på utvinning av sjeldne jordarter, og andre ting de trenger for sin industri. I dag er de i stor grad avhengig av Kina for dette. Amerikansk industri trenger dessuten nye markeder å ekspandere i. Akkurat som at Russland har mistet en del av sin «bakgård» til vesten har USA gjennom årene mistet deler av Latin-Amerika til Russland og Kina. Dette vil de endre på, og derfor har de nylig angrepet Venezuela. Venezuela har verdens største oljereserver, og er dermed svært verdifull. Det er strategisk viktig å få kontroll over denne oljen; Ikke fordi USA trenger oljen selv, men fordi denne oljen er viktig for Kina. Det er altså ikke krise at Kina får venezuelansk olje – men det skal skje på amerikanske premisser.
USA har videre lenge vært interessert i Grønland. Tidligere har ikke USA sett seg tjent med å sette alliansen med Europa på spill for å sikre seg Grønland, men Trump administrasjonen ser det ut som at dette kan skje. Antagelig en svært uklok handling som følge av stort ego, manglende diplomatisk teft og forståelse for geopolitikken. Samtidig vet USA at de har «balletak» på Europa. Om de ikke i tilstrekkelig grad klarer å ekspandere andre steder i verden, så kanskje den gamle allierte kan være en mulighet?Det ideologiske grunnlaget for USA’s ønske om å ta Grønnland, og for å kidnappe presidenten i Venezuela er bunnet i den såkalte Monroe-doktrinen. I utgangspunktet var den vedtatt som en doktrine for å beskytte de nye statene i Sør- og Mellom-Amerika mot imperialistisk og kolonialistisk innblanding fra de europeiske landene. Men etter ganske kort tid fikk den en mer intervensjonistisk tolkning hvor USA betraktet Latin-Amerika som sin interessesfære, og grep inn militært for å hindre at kommunismen fikk forfeste der blant annet5. Trump har vært ærlig på at målet med å ta kontroll over Venezuela var først og fremst for å sikre velstand i USA. Han har videre også truet Colombia og Mexico med militær intervensjon. Han hevder videre å ha erstattet Monroe-doktrinen med Donroe-doktrinen. Time beskriver den endrede doktrinen slik:
Den nasjonale sikkerhetsstrategien som ble offentliggjort av administrasjonen i slutten av fjoråret, utdyper dette prinsippet og skisserer planer om å «nekte konkurrenter utenfor vår halvkule muligheten til å posisjonere styrker eller andre truende kapasiteter, eller å eie eller kontrollere strategisk viktige ressurser, i vår halvkule». Strategien signaliserer også en mer intervensjonistisk og kontroversiell tilnærming til forholdet til USAs europeiske allierte, med skarp kritikk av kontinentets ledere og politikk og oppfordring til å «dyrke motstand mot Europas nåværende kurs innenfor de europeiske nasjonene».6
Europas syn på verden
Fra kolonitiden og fram til 2 verdenskrig var verden først og fremst dominert av de mektigste landene i Europa: England, Frankrike, Tyskland, Spania osv. De to verdenskrigene ble blant annet startet mellom disse mektige landene i Europa. Etter den andre verdenskrig har andre imperialistmakter reist seg og ingen av landene i Europa er i stand til å rivalisere med disse nye maktene. For å bøte på problemet har de søkt sammen først og fremst gjennom EU. Men EU er primært et økonomisk prosjekt hvor en lager et felles marked mellom alle landene, for å få et marked som kan måle seg med de store markedene som spesielt USA og Kina har. Europa har etter andre verdenskrig vært en del av NATO alliansen og vært helt avhengig av USA for sin egen sikkerhet. Lovlig seint har de oppdaget at USA etter sammenbruddet i østblokken ikke lenger er en alliert de kan stole på. Dette har satt Europa i en desperat og vanskelig posisjon. På den ene siden er de militært, men også teknologisk helt avhengig av USA.
Samtidig opplever de kryssende interesser og at USA i stadig større grad oppleves mer som en fiende enn som en venn. På den ene siden må de nå desperat ruste opp og bygge felles militær slagkraft på tvers av alle sine interne interesse og logistiske motsetninger, samtidig må de ikke antagonisere7 konflikten med USA. De må på samme måte gjøre seg teknologisk uavhengig av USA, noe som er langt fra en enkel oppgave. Hele den moderne europeiske industrien er knyttet opp mot tek gigantene. USA motsetter seg også at Europa hindrer deres teknologiselskapers frie virke i Europa. Avhengigheten av tech selskapene gir USA et solid balletak på Europa, og gir dem samtidig mulighet for utstrakt overvåking av en potensiell framtidig fiende.
Trump har helt siden sin forrige presidentperiode snakket om å annektere Grønland som juridisk er en del av det danske kongeriket. I starten tok ikke de europeiske lederne alvorlig på trusslene, men Trump har stadig og mer innbitt gjentatt trusselen, sist i samme åndedrag som nyheten om at de hadde fanget presidenten i Venezuela. Om USA annekterer Grønland vil det være et klart brudd på NATO traktaten, som forplikter landene til å løse konflikter med fredlige midler og «respektere hverandres suverenitet, territoriale integritet og politiske uavhengighet». I praksis vil annektering av Grønland medføre at NATO opphører, siden dette vil gjøre USA til Danmarks største fiende. Når USA først har angrepet et europeisk land, kan det også angripe andre. Følgelig blir ikke lengre USA de europeiske landenes viktigste allierte, men den største trusselen ved siden av Russland. I europeiske medier skrives det nå åpent om denne endringen hvor USA går fra å være alliert til fiende. Etter først å ha brukt metoden med smisking med Trump, ser de nå at det ikke hindrer den nye administrasjonens intervensjonistiske og imperialistiske politikk mot Europa. Europa er en dalende imperialistmakt, som er i ferd med å miste sin imperialistiske status, og falle ned i samme kategori som f.eks. de Latin-Amerikanske landene om de ikke klarer å snu utviklingen. På grunn av sin svakhet ser de med skrekk på hvordan den internasjonale lovene og reglene som på grunn av USA’s støtte har sikret dem mot fiendtlig intervensjon siden den andre verdenskrig, nå ikke gjelder lengre (en annen ting er at disse reglene aldri har beskyttet andre fattigere land i verden).
Tonen mot USA er derfor i ferd med å skjerpes, spesielt etter de stadig gjengtakene og alvorlige truslene om å ta Grønnland, kombinert med en aktiv uttalt politikk om å endre det politiske landskapet i Europa, og aktivt støtte av fascistiske krefter i Europa, som bla. Musk har gjort overfor AFD i Tyskland8. Nylig kom presidentene i Tyskland og Frankrike med kraftige uttalelser mot Trump. Den tyske forbundspresidenten Frank-Walter Steinmeier uttalte:
Nå handler det om å forhindre at verden blir til en røverhule, hvor de mest skruppelløse tar hva de vil, hvor regioner eller hele land behandles som eiendommen til noen få stormakter.9
Emmanuel Macron, Frankrikes president fulgte kort tid etter opp med:
USA er en etablert makt, men en makt som gradvis fjerner seg fra noen av sine allierte, og som bryter løs fra internasjonale regler som USA inntil nylig promoterte
…
Vi lever i en verden av stormakter med hensikter om å splitte opp verden.
Han tok videre avstand fra det han kalte «ny kolonialisme og ny imperialisme».
Uttalelsene viser hvordan Europa ser tre imperialistmakter seile opp som en trussel mot dem selv. Disse tre har militær styrke til å tvinge land som i dag har økonomiske bånd mot Europa over til sine egne økonomiske sfære, og dermed «stjele» viktige markeder og kilder for råvarer fra Europa uten at Europa kan svare. For å svare på disse utfordringene, har de startet med storstilt opprustning, og i økende grad søker de militært samarbeid i Europa, enten gjennom NATO eller utenom. Primært ønsker de å bevare NATO, men bak lukkede dører kan vi nok være sikre på at de idag iherdig diskuterer hvordan plan B skal være.
I takt med at USAs økende fiendtlighet mot Europa har Europas fiendtlighet mot Kina avtatt. Flere ledere fra EU land har gjort økonomiske avtaler med Kina. Her befinner Europa seg i et dobbelt dilemma: På den ene siden kan for tette bånd med Kina antagonisere konflikten med USA som har Kina som sin hovedfiende. På den andre siden er Kina en alliert av Russland, som er Europas hovedfiende. Samtidig kan Kina være en potensielt ny mektig alliert, dersom konflikten med USA skjerpes. I motsetning til USA har ikke Kina framsatt trusler mot suvereniteten til Europeiske land, og Europa er et viktig marked for Kinas industri.
Europa ser med skrekk på hvordan Russland har invadert Ukraina, og Putins drøm om å gjenerobre de tapte områdene fra østblokken. Om de lykkes i å ta Ukraina, eller store deler av det, hva skal da hindre dem fra å ta de mindre baltiske landene? Om de også lykkes med det – hvorfor ikke fortsette? Inntil nylig var det en ganske utenkelig tanke at Russland skulle angripe et Nato land, som de baltiske landene. Men om USA ikke stiller som sikkerhetgarantist så blir det fort fysisk mulig for Russland å gjøre dette. Frykten fra de europeiske lederne på dette området er ikke bare krigshissing. Det er en reell frykt de føler på, amerikansk støtte er ikke garantert lenger.
Europa er den imperialistmakten med de dårligste kortene på hånden. Det er den blokken med lavest økonomisk vekst, og har hatt det over tid. Økonomisk og i antallet innbyggere er Europa betydelig sterkere enn Russland, men foreløpig er de militært og teknologisk helt avhengig av USA. De er dessuten den blokken med de største interne motsetningene. Med alle disse problemene er de svært sårbare. Uten støtte fra USA er de ikke i stand til å forsvare sine interesser, langt mindre vokse på bekostning av andre imperialister. Uten makt til å sikre seg tilgang til nye markeder taper de konkurransen mot de andre imperialistmaktene. Resultatet vil bli at økonomien går nedover – da blir det økonomisk krise som vil føre til sosial uro, opprør og kanskje også revolusjoner. Revolusjonene blir ikke nødvendigvis sosialistiske, men i verste fall «revolusjonære» slik nazistene lovet på 30-tallet. De kan ta reaksjonære former, og bare føre til ytterligere økonomisk forverring og oppsplitting av Europa, som igjen gjør at de blir et enda lettere offer for de andre imperialistmaktene.
Kinas syn på verden
Kina har en lang historie som en mektig og teknisk utviklet sivilisasjon som i århundrer overgikk den europeiske. De var oppfant bla. kruttet, men dessverre for dem ikke muligheten til å bruke dette i våpen før europeerne. Mangelen på skytevåpen førte til at de ble militært underlegne Europa og ble dermed et offer for imperialistisk utplyndring fra Europa. Dette er en bitter del av kinesisk historie. I kjølvannet av den kommunistiske revolusjonen i Kina reiste de seg imidlertid som en regional militær stormakt. Spesielt fra -80 tallet skjedde en rask industrialisering hvor billig utdannet arbeidskraft gjorde at mange kapitalister kunne tjene ekstra bra med penger på å flytte produksjonen til Kina. I kjølvannet av dette har Kina hatt svært høy økonomisk vekst sammenlignet med Europa og USA.
I dag er Kina det landet med definitivt størst industri, og den er svært effektivt organisert. I tillegg er Kina det landet med nest størst folketall i verden (etter India) som gir tilgang til en enorm arbeidskraft. Dette er militært svært viktig. For det som i det lange løp avgjør militær styrke er ikke antall våpen og ammunisjon på hånden, men evne til framtidig produksjon. I dag rivaliserer Kina med USA om å være verdens største supermakt. Ser man på våpen på hånden er USA fortsatt sterkest, men når det gjelder industriell kapasitet og tilgang på menneskelige ressurser er Kina sterkest. Kina har dessuten fulgt en langsiktig plan om å gjøre seg uavhengig av USA. I dag er det slik at USA er mer avhengig av Kina enn motsatt, noe Trump fikk smertelig erfare da han prøvde seg med høye tollsatser mot Kina.
Kina har en pragmatisk og klok ledelse som har tenkt langsiktig. De vet at de har de beste kortene på hånden, og de vet å spille dem godt. De har strategisk bygd opp sin økonomi slik at den ikke er avhengig av noe enkelt land, eller økonomisk blokk. De kan spille på motsigelsen mellom Europa og USA, og potensielt skaffe seg større markedsadgang i Europa på bekostning av USA. De er den blokken med størst økonomisk vekst, og som har skaffet seg en rekke samarbeidspartnere i verden på bekostning av de andre imperialistene. I konflikten mellom Europa og Russland kan Kina megle. Russland er totalt avhengig av Kina, mens Kina kan klare seg fint uten handelen med Russland10. Europa har et større marked og en større andel av Kinas utenrikshandel går med Europa enn med Russland. Kina har dessuten egen teknologi tilsvarende de amerikanske tech selskapene. Om Europa bryter med USA til fordel for Kina kan dette gi store økonomiske muligheter for Kina.
I sitt nærområde oppfattes Kina som en bølle som ekspanderer på bekostning av naboene. De gjør også krav på Taiwan, noe som man juridisk kan argumentere for da det ble overført fra å være en Japansk koloni til å bli en del av Kina etter Japans kapitulasjon i 1945. Befolkningen i Taiwan er imidlertid ikke interessert i å bli en del av Kina, og opprinnelig var heller ikke Taiwan en del av Kina. På tross av dette har Kina hatt flere store militærøvelser rundt Taiwan og ved et eventuelt angrep på Taiwan kan fort USA bli trekt inn. En slik situasjon kan fort eskalere til en ny verdenskrig. Militært kan Kina nå rivalisere med USA i Stillehavet og i følge amerikanske krigsimuleringer gjort om en potensiell konflikt om Taiwan viser at Kina mest sannsynlig vil vinne11.
Skal USA ha noen sjans er de avhengig av massiv støtte fra Europa, men dersom USA faktisk annekterer Grønnland, så er det liten sjanse for at NATO (iallefall i praksis) overlever, og dermed at de kan regne med noen støtte fra Europa. Enten er USA en trofast alliert av Europa, eller så er de det ikke. En kan ikke først banke en venn, og deretter regne med at vennen stiller opp når en selv trues med juling. Trump har gjentatte ganger sådd tvil om USA vil komme allierte NATO land til unnsetning. Han har også uttrykt at han ikke stoler på at andre NATO land vil støtte USA om de blir bedt om det12. Dette til tross for at en rekke NATO stilte opp i USAs okkupasjon av Afghanistan, når de ble bedt om det. 43 danske soldater døde i Afghanistan f.eks. Spesielt i Danmark vekker det harme med slike uttalelser, spesielt samtidig som USA truer med å annektere Grønnland som er en del av det danske riksfelleskapet. For Kina vil det være av svært stor verdi om alliansen med Europa og USA brytes. Det vil åpne nye økonomiske muligheter, og vil i tillegg svekke hovedfienden USA militært sett.
Folkets interesser i stormaktsspillet
Karl Marx sa at de herskende tanker er den herskende klasses tanker. Folk flest blir fanget av perspektivene og rammene som borgerskapet lager. Hvis du som europeer leser analysene over så tenker du kanskje på hva Europa bør gjøre for å ikke blir offer for de andre imperialistmaktene? Kanskje tenker du at de bør søke sammen for å blir sterke nok til å kunne forvare seg mot de andre imperialistblokkene. Kanskjemå de gå sammen om å bygge egen tech-industri. Kanskje bygge en felles europeisk hær med felles kommandostruktur uavhengig av USA som kan forsvare alle medlemslandene i den nye europeiske alliansen. Kanskje tenker du EU kan være dette instrumentet, eller at det bør være noe som også inkluderer ikke EU medlemmer som Norge og England. I tilfellet er du blitt fanget av borgerskapets rammer; du tenker innenfor imperialismens logikk. Og innenfor dette systemet så gir disse tankene mening. Men selv om Europa gjør alt dette, så er det fortsatt bundet til et imperialistisk system hvor imperialistmaktene er nødt slåss om ressursene for å kunne tilfredsstille vekstbehovet sitt, og dermed forhindre at systemet kollapser. I dag dør det flere hundre mennesker daglig i krigen mellom Ukraina og Russland som følge av den imperialistiske rivaliseringen mellom Vest-Europa og Russland om Ukraina. Slik vil framtiden være innenfor dagens rammer. Det er våre brødre, søstre, venner, barn, barnebarn, nevøer, onkler osv. som vil dø i de krigene som uunngåelig oppstår i et imperialistisk system.
Eneste måten å forhindre masseslaktingen på, er ved å gå til roten av problemet: Det kapitalistiske systemet. Kun ved å avskaffe dette kan vi avskaffe krigene det avler. Vi må slutte å tenke innenfor den kapitalistiske boksen borgerskapet prøver å låse tankene våre inne i. Vi må sprenge rammene og sprenge hele det kapitalistiske systemet og all ødeleggelse nød og grusomheter som følger i dets kjølevann.
- https://no.wikipedia.org/wiki/Mikhail_Gorbatsjov[↩]
- https://no.wikipedia.org/wiki/Warszawapakten[↩]
- https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/jlGRW0/putins-krig-er-hans-og-russlands-hevn[↩]
- https://no.wikipedia.org/wiki/Euromajdan[↩]
- https://snl.no/Monroe-doktrinen[↩]
- https://time.com/7343795/trump-venezuela-monroe-doctrine-history/[↩]
- Betydning, se: https://naob.no/ordbok/antagonisere[↩]
- https://www.npr.org/2025/01/27/nx-s1-5276084/elon-musk-german-far-right-afd-holocaust[↩]
- https://www.vg.no/nyheter/i/K8y32M/frankrike-og-tyskland-med-hard-trump-kritikk-verdimessig-sammenbrudd[↩]
- https://www.iss.europa.eu/publications/analysis/dependence-gap-russia-china-relations[↩]
- https://www.the-express.com/news/us-news/193128/war-games-show-china-delivering-decisive-blow-us-fleet-minutes-taiwan-war[↩]
- https://gulfnews.com/world/americas/trump-says-us-may-not-defend-some-nato-allies-1.500054622[↩]