Stortingsvalget 2025

Dette er en signert artikkel. Vi holder nettsidene våre åpne for revolusjonær marxistisk debatt. Signerte artikler uttrykker forfatterens eget synspunkt. Dette kan avvike noe fra synspunktene til RK eller redaksjonen.

av Karl Johan

Den nye regjeringen

Stortingsvalget er konkludert. I år var rundt 4 millioner individer i Norge stemmeberettiget, og valgdeltakelsen lå på 78.8%. Denne opplevde en liten økning fra forrige i 2021 og er den høyeste siden hundreårsskiftet. Det skyldes nok en sammenkomst av taktiske stemmer for å utsette muligheten for en FrP-regjering, oppsvinget i stemmer blant unge menn og andre misfornøyde som lot seg rive med av FrP-populismen, mobilisering til stemmer for Rødt, SV og MDG fra blant annet Palestinakomiteen og den større tilknyttede solidaritetsbevegelsen i Norge, og danningen av noen nye små parti som samlet tusenvis av stemmer.

Arbeiderpartiet (AP) forblir midlertidig det største partiet med 28% av stemmene. Dette kan nok regnes som en blandet suksess for partiet, som i tidligere målinger i år scoret så lavt som 15% og gang på gang stått i sentrum av kontrovers med gjentatte skandaler og sin folkemorderiske Israelpolitikk. Samtidig har Støre-regjeringen vært flink til å styrke seg på usikkerheten internasjonalt etter gjenvalget til Trump, og fått til å fremstå som noe «pålitelige» i forhold til resten av den internasjonale verden. Å bringe tilbake Jens Stoltenberg som finansminister var et nyttig PR-knep for Arbeiderpartiet underveis for å redusere fallhøyden.

Men i sin historiske sammenheng ser vi at AP har tilbakelagt et historisk dårlig valg. Faktisk har de kun gjort det verre i 2021, 2017, 2001, og helt i 1924. Valgseieren hadde altså tilsynelatende lite å gjøre med massenes tillitt i og tro på partiet, men mangel på reelle alternativ og en rekke ytterligere faktorer som strekker seg forbi Norges landegrenser.

Støres regjering vil måtte bestå av en koalisjon med (muligens) SP, MDG, SV og Rødt. Denne «rødgrønne» blokken, eller «tuttifrutti-gjengen» slik den er blitt omtalt av enkelte kommentatorer, fikk et magert flertall med 88 av 85 nødvendige mandater for å danne flertall på Stortinget. Jonas Gahr Støre vil altså fortsette som statsminister, men for en langt mer fragmentert regjering og med en godt styrket høyreside hvor en ambisiøs Listhaug offisielt har erstattet den stagnerte Solberg som venstresidens konkurrent.

Vinnerne

Høyrepopulistene i Fremskrittspartiet (FrP) har til tross for nederlaget hatt anledning til å feire sitt mest suksessfulle valg noensinne og fremstår som valgets enestående store vinner med hele 23.9% oppslutning, hvormed partiet fikk 26 nye mandat. Veksten på 12.3%, fra 11.6% i 2021, markerer en økning på nesten 100%. Det midlertidige nederlaget er en god forutsetning for FrP å vokse mer, ettersom «utfordrere» lett kan tjene på den stående regjeringens tabber.

Partiet slutter seg til tyske AfD (Alternative für Deutschland) og italienske Fratelli d ‘Italia blant flere høyrepopulistiske partier som klatrer opp prosentene med nasjonalkonservativ antiimmigrasjonsretorikk, «tough-on-crime»-politikk, og ambisjoner om skattelettelse for de mest velstående på bekostning av de minst velstående. Folkets desillusjon med Arbeider- og Senterpartiet etter fire turbulente og uproduktive år i regjering har trukket mange til høyre, hvor FrP ikke skyet bort fra å kommunisere tydelige standpunkt og å styrke seg på kontrovers.

Velgerbasen FrPs oppslutning økte mest betydelig blant er unge menn og tidligere Høyre- og Senterpartiet-velgere. Partiets eksplosjon markerer ikke minst nye høyder for norsk lobbyvirksomhet – partiet har mottatt tosifra antalls millioner i spons fra lobbygruppen Aksjon for Borgerlig Valgseier, langt mer enn noe annet parti. Hver krone teller!

På venstresiden kan Rødt feire sitt beste valgresultat noensinne. Med 5.3% av stemmene lå de bare 0.3% under SV som de har begynt å ta igjen på de fleste målinger. Særlig i Finnmark presterte Rødt utmerket med hele 9.8%. Den økende populariteten kan forstås som den andre siden av samme mynt med tilfellet FrP; mange er desillusjonerte med Arbeiderparti-regjeringer som ikke leverer på punkt som er viktig for mange. Med en historisk upopulær AP-regjering bak oss er Rødt sin suksess, lik som FrP sin, ingen stor overraskelse.

Faktumet at noen velgere har hoppet til venstre for AP og SV er nokså ironisk, siden Rødt undergår den samme høyredreiningen som vi har sett i AP og SV, og som borgerlige partier ikke er i stand til å unngå. Fra å være et parti som i 2013 anmeldte Støre, Stoltenberg og Faremo for medvirkning til krigsforbrytelser i Libya, er Rødt i dag et parti som kaster lederen til ungdomspartiet sitt under bussen for å påpeke AP-regjeringens aktive delaktighet i folkemordet mot palestinerne.

Figurer som Kristjánsson og Moxnes m.f. benytter seg av alle muligheter de får til å distansere seg fra kommunismen og å fjerne henvisninger til kommunismen fra partiprogrammet. Mens noen kommunister ser på dette som en uting, er det forsåvidt like greit, da det blir en ærligere fremstilling av partiets faktiske ambsjoner. At Rødt ikke er et kommunistisk parti er vi enige om.

Til tross for suksessen på stortingsvalget, gjorde Rødt det ekstremt dårlig på skolevalget med magre 2.8% oppslutning blant elever. Tendensen viser at partiet har sikret seg en velgerbase, men ikke appellerer til ungdommen i det hele tatt. Det er sannsynlig at hetset som borgerlige media og selve Rødt drev mot Rød Ungdoms politikk og den tidligere lederen Amrit Kaur bidro til dette. Vi får se hvordan Rødt ligger an til neste valg, når mange av disse elevene er myndige og stemmeberettiget.

Miljøpartiet de Grønne (MDG) og Kristent Folkeparti (KrF) hadde overraskende suksessfulle valg og kom seg over sperregrensen til tross for oppslutninger langt under sperregrensen på målinger gjennom årene. Begge partiene oppfordret velgerne til å stemme taktisk for å sikre flertall til henholdsvis venstre- og høyreblokken. MDG, på lik linje med FrP og Rødt, hadde sitt beste valg noensinne med en oppslutning på 4.7%. KrF havnet knapt over sperregrensen med 4.2%, men kunne likevel feire at resultatene toppet forventningene som hersket i partiet.

På sosiale medier ble det et lite att og fram mellom figurer fra MDG og SV, hvor figurer fra Miljøpartiet mente at det var viktig for å på flertall på venstresiden at de kom over sperregrensen, noe som ble benektet av SV-kandidater. Kampanjen fungerte likevel: etter valget viste det seg at en tredjedel(!) av MDGs oppslutning stemte taktisk. Dette reflekteres nok også i valgnederlaget til SV, som droppet nesten hele 2%.

Suksessen til MDG skyldes også at partiet gikk bort fra sitt tidligere ensidige klimafokus og har utvidet programmet sitt. Partiet har siden begynt å ta mer omfattende stillinger til forskjellige saker, spesielt innen sosial rettferd, kollektiv transport og entreprenørskap. Midlertidig appellerer partiet til få utenfor urbane sentre. Det kan tenkes at særlig MDG ikke minst også profitterte av «Palestina-stemmer», da partiet var blant partiene, i lag med SV og Rødt, som blant annet Palestinakomiteen oppfordret til å stemme på. Folkemordet mot palestinerne har i løpet av de siste to årene havnet i særlig fokus blant norske velgere, hvormed utenrikspolitikken i en nyere tendens har inntatt en mer sentral plass blant velgernes interesser.

Særlig KrF sitt resultat kan tolkes som suksess i lys av skandalene som har hjemsøkt partiet siden 2021. Stortingsrepresentanten Kjell Ingolf Ropstad ble i 2021 tatt for skattefusk etter å ha fått tildelt gratis og skattefri pendlerbolig i Oslo ved å angi at han hadde utgifter på sin folkeregistrerte adresse som var foreldrenes i Agder, mens han i realiteten var bosatt i Oslo. I 2024 ble det løftet en sak mot daværende-leder Olaug Bollestad om problemer tilknyttet hennes «lederstil». Hun er siden blitt erstattet med Dag Inge Ulstein som ledet partiet gjennom valget som var.

Til tross for noen turbulente år, hvor partiet har tatt for seg en estetisk «rebranding» og vært mål for omfattende kritikk fra større KrF-profiler angående partiets høyrekonservatisme og forhold til FrP, bruken av bibelsk retorikk i politikken og forsvaret av Israel, har de klart å knekke sperregrensen. Også KrF har mottatt «taktisk» milliardær-spons, for å hjelpe dytte flertallet over til høyresiden. Ettersom FrP sannsynligvis vil vokse enda mer vil KrF sin rolle som støtteparti bli mindre betydningsfullt, og partiet får tenke seg om hvordan å forbli relevant til 2029.

Taperne

I kontrast til FrP, Rødt, MDG og KrF finner vi blant partiene som gjorde det verre enn ved sist stortingsvalg Høyre (H), Senterpartiet (SP), Sosialistisk Venstreparti (SV) og Venstre (V).

Høyre har blitt suverent tatt igjen av FrP som det største partiet på høyresiden for andre gang – men denne gang kanskje for godt. Det tidligere regjeringspartiet kom på en nøktern tredjeplass i valget med 14.6% oppslutning. Nedgangen på 5.8% fra forrige valg markerer partiets laveste oppslutning siden 2009 og partiets tredje laveste noensinne. Partiet ble generelt oppfattet av eksperter som svakt under valget og klarte ikke å ta eierskap over viktige saker på samme måte som FrP gjorde. Kort etter kunngjorde tidligere statsminister Erna Solberg at hun trer av som leder for partiet. Hun innrømte at partiet mislykket å mobilisere velgerne sine, og vurderte at hun kanskje skulle ha trukket seg tidligere.

Senterpartiet (SP) opplevde en oppsiktsvekkende kollaps. Partiets oppslutning stupte fra solide 13.5% og 19 seter etter valget i 2021 til bare 5.6% og 9 seter denne gang – et sperregrenseparti. Nedgangen skyldes nok særlig det at partiet trakk seg fra AP-koalisjonen i januar tidligere i år. Årsak til konflikten den gang var uløselige meningsforskjeller angående energi- og EØS-problemstillinger med AP. Trekket kan ikke sies å ha inspirert tillitten til sin tradisjonelle velgerbase, den rurale befolkningen og bøndene, og heller ikke har partiet lagt inn mye innsats for å stille med et attraktivt program i forkant av valget. Lignende som i Høyre, bekjente Trygve Slagsvold Vedum valget nøkternt som et nederlag.

SV droppet nesten hele 2% og fikk 5.6% oppslutning, og begynner dessuten å bli tatt igjen av et Rødt som stiller med et lignende program, men med mer sympatiske ansikt. Nedgangen i oppslutning på nesten 2% kan altså skyldes at partiet har mislykket å skille seg ut som et attraktivt alternativ på venstresiden, særlig etter at samarbeidet med AP i tidligere koalisjoner har ha hatt en dempende virkning på SVs ambisjoner. Flere kritiserer partiet for å ikke lenger skille seg betydelig fra AP når det gjelder klima-, økonomisk-, og sosial politikk. Uten særegne kampsaker gir det mening at mange stemmer som kunne gått til SV ble i AP eller gikk til Rødt.

Partiet har dessuten gjennomgått en betydelig høyredreining gjennom årene, fra å være det antikrigspartiet på Stortinget til å stille seg bak NATO-aggresjonene mot Jugoslavia og Libya. Det er altså sannsynlig at SV har mistet en del av sitt yngre og mer radikale tilhengerskap. Rødt, ubelastet av en historie i koalisjon med Arbeiderpartiet, virker i direkte sammenligning som et «ferskere» alternativ. Særlig i byene Oslo, Bergen og Trondheim kan vi se at Rødt og MDG har vokst – sannsynligvis på bekostning av SV.

Venstre havnet under sperregrensen med magre 3.7%. Partiet, hvilket sine hjertesaker omfatter EU-medlemskap, den lille entreprenøren og legalisering av cannabis, appellerte ikke til et bredt spekter av velgere. Partiets tradisjonelle velgerbase har siden 70-tallet andre parti som SV, SP og KrF forsynt seg blant, hvormed også i 2025 nedoverturen til Venstre fortsetter, sakte, men sikkert på vei til irrelevans.

«Småpartiene»

Norges Kommunistiske Parti ble utelukket fra stortingsvalget etter at en ny valglov fra 2024 stilte krav om at småpartier trenger å hente inn 1% av underskriftene til stemmeberettigede i valgkretsen sin, som tilsvarer 40 000 underskrifter for å stille til stortingsvalg. Den strenge lovgivningen kom som et hardt slag mot partiet. Tilsvarende endte NKP opp med 50 stemmer fra Vest-Agder, hvor de klarte å samle tilstrekkelig med underskrifter for å stille den erfarne kandidaten Runa Evensen.

Det nydannede partiet Fred og Rettferdighet (FOR) fikk 0.3% av stemmene. Partiet er ledet av Marielle Leraand, tidligere nesteleder i Rødt fram til 2022. Hun brøt med Rødt angående spørsmål om våpenstøtte til Ukraina og norsk NATO-medlemskap. Partiet representerer en politikk som ligner NKP sin, med et multipolaristisk preg men uten det konkret kommunistiske innholdet. Partiet profitterte muligens av mini-skandalen som ble TV-avsløringen at det hadde mottatt millionspons fra den russisk-bosatte norske næringsdriveren Atle Berge som åpent støtter Putin sin regjering. Partiet har siden blitt subjekt for mistenkeliggjæring og hets, som borgerskapet naturligvis utvidet til alle som deler deres antiimperialistiske holdninger.

Lederen til FORs ungdomsparti, «Ung anti-imperialisme», Mulonda «Maven» Rashidi havnet på forsiden til VG for å hylle Nord-Korea som et av verdens frieste og demokratiske land. Midlertidig er Maven blitt avslørt som sexpest og reaksjonær på TikTok, hvor en på brukeren hans, blant mye annet, kan finne åpen støtte og hyllest for Russland og Putin, anti-LHBT konspirasjoner og påstander om at kommunisme er en konservativ ideologi og ikke har noe med arbeidervelde å gjøre.

Det høyreradikale partiet Norgesdemokratene (ND) fikk i sitt første stortingsvalg en oppslutning på 0.7%. Etter sitt eget beste valgresultat noensinne er Norgesdemokratene garantert statlige pengetildelinger per tilskuddsordning som til 2029 vil ha hopet seg opp til over 10 millioner kroner. Vi kan altså forvente et oppsving i høyreradikal ND-propaganda og enda høyere oppslutning ved neste valg. Tidligere tiltrakk partiet seg kontrovers etter de inviterte en tysk AfD-politiker til Norge for å befare Grønland i Oslo og observere «demografiske endringer». Disse ble oppdaget av antifascistiske demonstranter ved en moské og jaget bort.

Partiet Konservativt, som stiller med ND-lignende program men med et mer «judeokristent» preg, havnet rett under ND med 0.5%. Partiet består hovedsakelig av eks-KrFere som ikke mente partiet var høyre nok.

Generasjonspartiet klarte å skape noen overskrifter i borgerlige media med lederen Gyda Oddekalv sin konfrontativ holdning i møte med politiske motstandere. I én komisk sammenkomst på YouTube-kanalen «GUTTA» påsto Oddekalv i debatt med statsministeren at hun var stemmen til folket. Partiets mest sentrale sak er «direkte demokrati», dvs. krav om hyppigere bruk av folkeavstemninger. Ellers er selvforsyning, totalt forsvar og avskaffing av formuesktt og skatt på lave inntekter. Generasjonspartiet fremstår som et nytt populistisk parti, og endte opp med en oppslutning på 0.7%.

Det at det oppstår nye parti er en tendens som antyder litt forskjellig. Mest åpenbart viser det desillusjoneringen med de «gamle» partiene. Mange av partiene som har vært i regjering har mislykket i å levere på programmene sine, og tilsvarende ser eroderer velgernes lojalitet. Når dette forekommer, så styrker det høyresiden med sine enkle og populistiske løsningsforslag, og 2) fragmenterer det det politiske landskapet. Det som tidligere var «AP-velgerbasen» er nå i større grad fordelt mellom AP, MDG, SV og Rødt.

Grunnen til at høyresiden spesifikt blir styrket henger sammen med den prekære situasjonen til «middelklassen». Denne tosidige klassen står et sted mellom arbeidere og borgerskapet, og består i Norge hovedsakelig av sjølvstendig næringsdrivende, bønder, funksjonærer og mellomledere uten egen kapital, og folk med stabil inntekt og gjerne noe eiendom, men generelt uten kontroll over produksjonsmidlene. På grunn av dette vil disse lettere la seg rive med at populistiske og reaksjonære parti, som på tvers av forskjellige program ofte har til felles at de garanterer «stabilitet» (lov og orden), stiller seg spektisk til globalisering og immigrasjon, og yter motstand til skatt og regulering. Nettopp denne retorikken kan kjennes igjen i programmene til FrP og ND.

Til og med den borgerlige venstresiden prøver å appellere til deler av den truede middelklassen ved å forsøke å reise i tid. Vi kan observere en generell romantisering på den borgerlige venstresiden av sosialdemokratiets gullalder i etterkrigstids-Norge. Rødts Kristjánsson har flere ganger fremstilt Einar Gerhardsens (AP) 70-talls Norge som et ideal. Santnok står denne perioden for sterk fagorganisering, statlig styring av økonomi, stor sosial mobilitet og økende velferd. Men politisk nostalgi er en farlig ting, for den takler ikke nåtiden på dens egne premisser: nostalgien er bundet til et samfunnsgrunnlag som ikke lenger er virkeligheten. Fra 70-tallet til i dag er Norge blitt en fragmentert «tjenestesøkonomi» som henter inn mye av velstanden sin gjennom Oljefond-utbytting av utviklingsland.

En ytterligere risiko ligger i det å binde seg til den samme lengselen etter «stabilitet» og «orden» og forsvaret av den fundamentalt samme orden som høyresiden står for, bare «vennligere» og mer regulert. Det dette gjør i praksis er lite annet å bekrefte høyresidens verdensbilde, og ser etter løsninger i fortiden hvor det er ingen. På dette veiskillet møter en følgende problem: kun programmet til høyresiden lar seg virkeliggjøre. Tidsreise til 70-tallet er umulig.

Konklusjon

Til tross for Arbeiderpartiets og «venstresidens» knappe valgseier, er de hovedsakelige tendensene som valgresultatene demonstrerer 1) Arbeiderpartiets trinnvise nedgang og historiske upopularitet, 2) den borgerlige «venstresidens» fragmentering og høyredreining, og 3) middelklassens livsfare og høyrepopulismens fremvekst i form av et dominant FrP. I den forstand skiller seg Norge ikke så mye fra resten av Europa, men unntak i timing. At trusselen om FrP-dominans på Stortinget midlertidig bare ligger i horisonten betyr derimot på ingen måte at «alt er vel» frem til 2029. Til neste stortingsvalg i 2029 er det godt tenkelig at vi vil ende opp med en FrP-ledet regjering som har styrket seg på enda en svak AP-regjering, med Sylvi Listhaug som statsminister.

Vi vet allerede for faktum at den nye AP-regjeringen vil fortsette medvirkningen sin i folkemordet mot palestinerne, vil fortsette å drive foran opprustningsvanviddet og krigshissingen, og vil fortsette å blamere seg i møte med uhandterlige krisesituasjoner. I juni tidligere i år kunngjorde AP en planlagt økning av forsvarsbudsjettet til hele 5%. (Dette etter at Trump skal ha truet Stoltenberg med å hive Norge ut av NATO fordi landet ikke brukte nok på forsvar.) Det er ikke slik at pengene for dette har vokst på trær – de skjæres fra arbeiderklassens velferd, sosiale tjenester og andre intensifieringer som verdens undertrykte må bøte for. Den samme politikken bak APs 15%-oppslutninger under målinger tidligere i år vil fortsette, og i andre omgang ikke fortjene så mye 15% ein gang.

Økende levekostnader, boligkrisen, og usikkerheten på arbeidsmarkedet er en ideal grobunn for høyreekstremisme – og slik den kunngjorde oppskaleringen av forsvarsbudsjettet signaliserer, har ikke Arbeiderpartiet og resten av venstesiden interessen å motvirke dette. Imperialismen vil fortsette å forråtne og den internasjonale situasjonen vil bli enda mer preget av krisetilstander enn den allerede er, og FrP vil kunne fremtre som partiet med løsningen og skylde alle nordmenns uhell på venstresiden, muslimer, utlendinger, skeive, «globale eliter», og hvem enn ellers som ikke er borgerskapets oligarki.

Partiene til venstre for AP er heller ingen motstandskrefter i denne forstand, ettersom også resten av «tuttifrutti-gjengen» stiller seg forsvarsforliket, begrenser forbeholdninger om oppskaleringen av forsvarsbudsjettet til ren kritikk. Utover dette faktum, har oppskaleringen støtte fra resten av høyresiden på Stortinget – den er langt ut av rekkevidde for teoretisk utfordring fra den borgerlige venstresiden, og Stortinget er fortapt som kamparena mot militariseringen. Ytterligere mangler Stortingets venstreside noen som helst virkelige alternativ og fundamentalt stiller seg bak den samme ordenen som brakte oss hit til å begynne med.

Ligger løsningen i forsterket mobilisering til å stemme på venstresiden ved neste valg? Nei, og borgerskapet ønsker veldig gjerne at vi skal fortsette å tenke dette, ettersom det hjelper høyrepopulismen vinne frem. Så lenge vi ser bakover ser vi ikke mulighetene foran oss. Det som trengs, er revolusjonær politisk mobilisering og organisering av arbeiderklassen, undertrykte grupper, og deres solidariske allierte. Denne trenger ikke begrense seg til de borgerlige rammene til Stortinget. Historien viser at arbeiderklassens reelle seire er blitt vunnet gjennom selvstendig og organisert kamp, og ikke parlamentarisk klassekompromiss.

Borgerlige institusjoner som Stortinget har ikke forutsetningene til kamp mot imperialisme, militarisering og fremveksten av fascismen. Vi må bryte med den passiviserende reformismen og tilrettelegge for arbeiderklassens kollektive og revolusjonære styrke for å bringe frem den omfattende endringen som tjener interessene våre, og slutte oss til de mange revolusjonære kampene som allerede finner sted i verden i dag. Dette er ikke abstrakt teori, men noe massene rundt verden allerede er i ferd med å oppdage, og som kan virkeliggjøres på konkrete måter – først og fremst gjennom byggingen av det revolusjonære kommunistiske partiet.