Dette innlegget er ein nyhetsartikkel. Redaksjonen står ansvarleg for innhaldet, men eventuelle synspunkt er skribenten sine eigne.
av Karl Johan
Etterkrigstiden er full av historier til revolusjonære pionerer som er både symbolske for en tid hvor kommunistiske bevegelser oppnådde stor fremgang, men også ofte ble tragiske martyrer. Et slikt tilfelle er Thomas Sankara (1949-1987). Han var en burkinsk militæroffiser, pan-afrikansk revolusjonær, marxist-leninist og presidenten til Burkina Faso frå 1983 og fram til mordet mot han denne dagen i 1987.
Under hans lederskap gikk Burkina Faso viktige skritt bort fra nykolonial fransk og amerikansk dominanse og mot sosialistisk selvstendighet og suverenitet. I dag er minnet hans en inspirasjon for mange revolusjonære rundt verden, særlig i Afrika og for panafrikanere i diaspora, og et viktig stykke marxistisk historie som demonstrerer lengdene imperialismen går for å sikre sine interesser.
Under fransk okkupasjon hetet Burkina Faso enda Øvre Volta og var en av kontinentets mest underutviklede kolonier, bevisst nektet utbygging av industri og infrastuktur under fransk administrasjon. Mens verdens kolonier en etter en oppnådde formell uavhengighet etter andre verdenskrig, deriblant Øvre Volta i 1960, konsoliderte særlig den franske og amerikanske imperialismen sine økonomiske kvelertak på kontinentet.
Tilsvarende forble Øvre Volta, til tross for formell uavhengighet, bundet til den franske valutaen og svært avhengig av fransk «støtte» og import. Det sentrale vilkåret for fransk «støtte» var at Øvre Volta lot franske selskaper beholde eiendomsrett over naturressurser, hvormed kolonimakten kunne fortsette å plyndre landet.
Det herjet med ustabilitet, korrupsjon og statskupp i Øvre Volta, på lik linje med resten av tidligere Franske Vest-Afrika, deriblant nabolanda Mali og Niger i tiårene etter andre verdenskrig. I det kolonimaktene måtte gi opp sin formelle kontroll over afrikanske territorier, blandet de seg i den lokale politikken til territoriene for å forsikre at de nye uavhengige lederne og regjeringene ikke stengte dørene til multinasjonale selskaper. Ofte inkluderte dette direkte drap mot statsledere, som mot Patrice Lumumba i 1961.
Den første «uavhengige» regjeringen i Øvre Volta, under Maurice Yaméogo varte i bare 6 år før den kollapset blant massiv protest og opprør. Yaméogo sin regjering var for Paris-vennlig, på bekostning av levevilkårene til de burkinske massene. Etter Yaméogo regjerte Sangoulé Lamizana i 14 år etter et militærkupp i 1966. Hans regjering ble ikke mye mer populær enn den forrige, ettersom også denne underordnet seg en politikk dominert av IMF-lån. Også Lamizana ble avsatt av et nytt militærkupp i 1980 ledet av Saye Zerbo, men også under denne nye regjeringen forandret seg lite annet enn navnet til statslederen og de nye mottakerne av imperialistisk kapitaleksport.
Kun to år senere ble også Zerbo absatt av en ny regjering ledet av Jean-Baptiste Ouéadrogo i 1982. Det var Ouéadrogo-regjeringen som ansatte Sankara som informasjonsminister. Populariteten til Sankara blant massene bekymret konservative og pro-franske grupperinger i makta, og i 1983 ble han plassert i husarrest av sin egen regjering. Arresteringen hans forarget mange og ble årsaken til store protester blant de mange som støttet Sankara – deriblant ikke minst en radikal fløy av den burkinske hæren.
Som protest mot arresteringen til Sankara ledet progressive elementer av den burkinske hæren ledet av Blaise Compaoré et nytt kupp mot Ouéadrogo-regjeringen, for å denne gang erstatte den med en militærjunta. Etter kuppet ble Sankara, som var populær blant massene for sin ydmykhet, ansatt som statsminister. Sankara bevitnet under tidligere militær trening i Madagaskar populære opprør mot den datidige regjeringen, og ble kjent med marxistisk litteratur under oppholdet sitt på øya.
Under ny og anti-imperialistisk regjering fikk landet for det første et nytt navn: Burkina Faso. Øvre Volta var navnet gitt av de franske koloniherrene, og det nye navnet skulle styrke burkinernes nasjonale selvbevissthet. Navnet er en sammensetning av mooré- og dyula-språkene: talemålene til to av landets etnisiteter. «Burkina» er fra mooré og betyr «oppreist», mens «faso» betyr «fedreland». I samme sleng vedtok regjeringen flagget landet enda bruker i dag, som inneholder de panafrikanske fargene rødt, grønt og gult.
I løpet av fire imponerende år opplevde Burkina Faso styrkingen av lokal produksjon og øke i landets evne til selvforsyning, omfordeling av land, inkluderingen av kvinner i arbeidet og utnevnelsen av kvinner i ledende politiske stillinger, landsomfattende alfabetiserings- og vaksineringskampanjer (det siste med hjelp fra cubanske frivillige), opprettingen av offentlige skoler og sykehus, plantingen av millioner av trær for å forebygge ørkenspredning, og betydelige kutt i lønn til funksjonære.
Mest kjent var Sankara-regjeringen for å konsekvent nekte å ta imot betingede lån. Tvert imot fordømte han IMF og World Bank som imperialismens verktøy, og satset på selvforsyning som sentral for Burkina Faso sin fremtid.
Etter knappe 4 år i ledelse, den 15. oktober 1987, ble Thomas Sankara og 12 flere drept under et kupp ledet av førræderen og tidligere kamerat Blaise Compaoré – samme Compaoré som var med på å sette Sankara i makt etter kuppet i 1983. En autopsi, samt vitnesbyrd fra én som overlevde kuppet fortalte at Sankara ble skutt over i ryggen over 12 ganger.
Ett av Compaoré sine motiv for drapet var at Sankara ødela forholdet til Frankrike. Mens Compaoré mente å «rektifisere revolusjonen», som i følge han skal ha blitt «autoritær» under Sankara, reverserte han i realiteten umiddelbart nesten alt av den progressive Sankara-politikken, ble med i IMF igjen og tok imot store mengder med lån, og gjenforente landet med den vestlige blokken og fransk-amerikanske imperialistiske interesser i landet.
Til sammen regjerte Compaoré i 27 nyliberale år til han selv ble avsatt etter masseopprør i 2014. Siden den gang har han oppholdt seg i eksil i Frankrike. Det er ingen historisk konsensus om at utenlandske krefter var involvert i selve kuppet mot Sankara, men likevel er det åpenbart at kuppet tjente hensikten å gjenforene landet med den vestlige imperialismen, til gunst for det burkinske kompradorborgerskapet og multinasjonale selskaper med interesse i burkinske naturressurser og arbeidskraft.
Sankaras regjering var en periode som styrket og etterlot tydelige spor i den burkinske nasjonalbevisstheten. Eksempelet hans viste hvor mye som var mulig med lite midler men rett målsetting. I dag er Sankara et av de fremste ansikt for pan-afrikanismen, og en viktig inspirasjon for de mange unge revolusjonære særlig i Afrika, men også rundt verden ellers. Minnet hans inngår i den lange rekken av martyrer som ga alt for frigjøringen av sine land.
Den burkinske Traoré-regjeringen i dag hevder å følge fotsporene til Sankara og påkaller navnet hans i det den introduserer en progressiv økonomisk politikk og langer ut mot imperialismen. Siden maktovertakelsen hans er franske tropper som skulle sikre fransk plyndring av landet bannlyst, viktige naturressurser nasjonalisert, og deler av massene væpnet og organisert i folkemilitser. Samtidig knytter Traoré tettere bånd til den russiske imperialismen.
Det blir å se hvordan de burkinske massene navigerer sitt revolusjonære potensiale gjennom disse historiske tidene, men det er godt mulig at Traoré sin progressive politikk langsiktig kan bli proletariatet og fattigbøndene i landet til nytte.