Dette innlegget er ein nyhetsartikkel. Redaksjonen står ansvarleg for innhaldet, men eventuelle synspunkt er skribenten sine eigne.
av Karl Johan
Den 7. oktober 2023 – Al Aqsa flommen – er et betydelig historisk vendepunkt i historien om den sionistiske okkupasjonen av Palestina. Gjennom 77 år med folkemorderisk okkupasjon av sionistene har palestinerne brukt opp alle mulige måter for fredelig motstand. Diplomatiske forhandlinger med Israel har ikke satt noen stopper for utvidelsen av bosettinger, og fredelige palestinske protester er blitt voldelig undertrykket. Dette var på ingen måte en overraskelse, men noe man kunne forvente av en bosetterkoloni, hvis første ideologer før selve statens grunnleggelse argumenterte for bortvisningen av det palestinske urfolket.
Under Al Aqsa flommen, angrep den palestinske motstanden – bestående av de væpnede vingene til Hamas, Palestinsk islamsk jihad (PIJ), Palestinian Front for the Liberation of Palestine (PFLP), Democratic Front for the Liberation of Palestine (DFLP), Fatah-allierte grupperinger og andre uavhengig tilknyttede – svært strategisk og vellykket fire militærbaser og 21 bosettinger som omringet Gaza. Som del av operasjonen lyktes motstanden i å deaktiverte overvåkingsnettverket i området, bryte gjennom apartheidmuren med bulldosere, beseire hundrevis av IDF- og Shin Bet-soldater og bosettere i direkte konfrontasjoner, å plyndre militærleirenes våpen og utstyr, og å ta over 240 fanger for å forhandle om løslatelsen til tusenvis av palestinske fangede i israelske fengsler.
For mange av motstanderne ble den 7. oktober den første gang hvor de fikk se hjemlandet sitt. Den heltemodige aksjonen, med sine historiske paralleller til Nat Turner-slaveopprøret i 1831, eller opprørene i Warszawagettoen og Sobibor-konsentrasjonsleiren i 1943, har inspirert millioner til opprør, og vært et fyrtårn for revolusjonære anti-imperialister. Ikke minst demonstrerte den to gamle og viktige lærdommer: For det første at Goliat ble beseiret av David, og for det andre at imperialister er papirtigre. Motstanden, begrenset til enkle rifler, raketter, en god plan og ren besluttsomhet, klarte å overraske en av verdens mest teknologisk overlegne stater. I timevis brøt motstanden ut av konsentrasjonsleiren som er Gaza og brakte det israelske etterretningssystemet til sammenbrudd. Det som virker ubrytelig, kan rystes når de som lever under det nekter å leve med det.
Israel, som var i politisk krise fra før, ble grundig ydmyket, og fra å være glemt av verden satte den palestinske motstanden Palestina tydelig på kartet igjen. I månedene etter aksjonen dominerte oppdiktede grøsserhistorier om halshuggede og ovnsbrente babyer, tortur og massedrap mot sivile, og systematiske voldtekter av israelske kvinner nyhetsbildet. Ekte antiimperialister som har fulgt hendelsene i Palestina i mange år før den dagen, som ikke lot seg presse på defensiven av «atrocity propaganda» og «hasbara», så gjennom disse åpenbare løgnene. Men vi forsto også hva løgnene var ment til å rettferdiggjøre – løssluppet, folkemorderisk sionistisk psykopati.
Noen opportunister i solidaritetsbevegelsen har akseptert det sionistiske narrativet etter Al Aqsa flommen. De fordømmer Hamas i kor, mener å kunne fortelle palestinerne hvordan å yte motstand mot okkupasjon og folkemord, og mener å kunne fortelle palestinere hvordan de skal snakke om okkupantene sine. De prøver å begrense solidariteten med palestinerne til den parlamentariske reformismen mens motstanden på bakken kjemper for livet og nasjonen sin. Kort sagt: de bekrefter viktige deler av det sionistiske narrativet.
Solidaritet som ikke er på ofrenes premisser er ikke ekte solidaritet, men et klønete forsøk å forene ens moralske idealer med den ulike virkeligheten på bakken. En kan ikke støtte Palestina uten å støtte motstanden. En kan ikke stå i solidaritet med palestinerne på andre premisser enn deres egne. Å stå i solidaritet med Palestina på en måte som utelukker solidaritet med motstanden, fremmer i praksis den samme maktdynamikken som allerede er realiteten, men med progressiv retorikk, i progressive farger. Som slagordet går: «Den som er solidarisk med likene våres, men ikke rakettene våres, er en hykler og ikke en av oss».
For ekte revolusjonære, anti-imperialister og kommunister er det viktig å fullt ut benekte og bekjempe den borgerlige fortellermåten om hva som skjedde den 7. oktober; å bekjempe forsøkene å gjøre 7. oktober til den sørgedag. I motsetning til å sørge og gråte krokodilletårer over bosettere, hvem sine privilegier er bygget på gravene til palestinerne, skal vi hylle motstanden og feire denne dagen. Grunnen til at dette er så viktig er fordi sionistenes krig, blant Palestina og alle sine naboland, også er rettet mot sannheten – fascisters moralske grunnlag er basert på løgn. Tilsvarende må vår krig blant annet også være for sannheten, og intet mindre enn den hele.
Sannheten er at Al-Aqsa flommen den 7. oktober var den berettigede vreden til en nasjon som har vært offer for en over 77 år lang folkemorderisk okkupasjon. Den flommen er kontinueringen av den berettigede væpnede motstanden PLO gav opp under Oslo-avtalen i 1993. Den var de undertrykte som nekter å vende det andre kinnet til, som nekter å være «snille ofre», slik Yahya Sinwar sa det. Den var de undertrykte som avslørte til hele verden at den «regelbaserte verdensorden» ikke gjelder for dem.
Sannheten er at Nova-musikkfestivalen, rett utenfor konsentrasjonsleiren Gaza, ikke var «uskyldig», men et perverst instrument for normaliseringen av den folkemorderiske okkupasjonen; en musikkfestival på gravene til palestinere. Sannheten er at Israel aktiverte «Hannibal Directive» og godkjente timevise vilkårlige og intense rakettangrep mot alt som beveget seg ved grensen til Gaza. Det lille som har komt til overflaten av vitnesbyrd fra anonyme israelske soldater har bekreftet at egne sivile ble drept som følge av helikopterangrepene. Sannheten er at Israel ikke takler at de ble ydmyket av et folk de ser på som mindreverdig og ønsker utslettet.
Det gikk bare dager fra 7. oktober før dødstallet blant palestinere drept av Israels respons på dagen nådde raskt firesifrede tall. Tallene økte drastisk og stagnerte ikke mange måneder etter, nær 70.000 drepte. Israel bombet alle sykehus i Gaza, dreper fortsatt målrettet helsepersonell, og derfor kunne ingen holde tellingen og identifisere drepte lenger. Likeså blir Gazas journalister systematisk drept, slik at heller ikke bildene av de mange drepte kommer ut. I dag kan vi bare bruke matematiske modeller for å gjette, og disse har regnet ut mye mellom 186.000 og 680.000. Forsvarsminister Israel Katz har selv angitt at over 900.000 er forflyttet bare fra Gaza by, og dette midt i en alvorlig sultkatastrofe som Israel har forårsaket.
Israels folkemord mot palestinerne har fremkalt hele verdens avsky og solidariske handlinger blant vanlige mennesker verden over. Verden rundt har rekordstore demonstrasjoner og solidaritetsmarkeringer funnet sted i storbyene, direkte aksjoner mot våpenleverandører funnet sted, og ikke minst har Hezbollah og Houthi-bevegelsen grepet inn med våpen og blokade for å sette Israel på plass. På sitt mest rabiate har Israel angrepet hele seks land – Palestina, Libanon, Syria, Tunisia, Jemen og Qatar – innen tre dager, ytterligere angrepet mål i Irak, og nesten startet en krig med Iran. Israel blir stadig mer isolert på den internasjonale scenen, og deres internasjonale omdømme har kollapset.
Israels allierte i hovedsakelig Europa og Nord-Amerika har måttet gå langt i å undertrykke solidaritetsbevegelsene, som med sin voksende anti-sionisme undergraver viktige deler av grunnlaget for den imperialistiske verdensordenen siden andre verdenskrig, nemlig nykolonialismen. De borgerlige statene ser trusselen i vår solidaritet med palestinerne, hvis motstandskamp henger sammen med vår egen klassekamp, og forsøker febrilsk og klønete å balansere det å stoppe solidariteten vår uten å fullstendig delegitimere seg selv. I prosessen avslører de pinlig tydelig én dobbelstandard etter den andre.
I Storbritannia blir aktivister, deriblant jødiske overlevende fra Holocaust, arrestert for «terrorisme» og «antisemittisme»; nemlig å vise skilt som det står «I oppose genocide» på. Samtidig anerkjenner den britiske regjeringen nervøst den palestinske selvstyremyndigheten for å redde ansikt. I Israels nærmeste allierte land etter USA, Tyskland, banker politiet fortsatt brutalt opp og kidnapper aktivister, men i samme sleng kunngjør kansleren Friedrich Merz at våpensalg til Israel skal stanses for å redde ansikt. Norges statsminister Støre nekter å kalle angrepene mot Gaza for folkemord fordi det er opp til den internasjonale rettsdomstolen å bestemme, men kaller den palestinske motstanden uten å nøle for terrorister selv om ikke Hamas er terrorlistet i Norge. Samtidig kjøper regjeringen seg forsiktig ut av enkelte selskaper for å redde ansikt etter gjentatte skandaler.
7. oktober er ingenting å fordømme eller beklage for, og stadig flere innser det. Al-Aqsa flommen var en heltemodig og vellykket operasjon som har klart å slå frykt i okkupantenes hjerter og å få disse til å blamere seg internasjonalt. Verden har vendt ryggen mot Israel, og selv Israels nærmeste allierte befinner seg i knipen å måtte forsvare folkemordet og samtidig å beholde sin legitimitet. Det israelske propagandaapparatet viser seg som fullstendig inkompetent, men blir selv overskygget av militærets fullstendige inkompetens når det gjelder diskresjon om forbrytelsene sine. Israel forsøker å utslette palestinerne, men har i prosessen gjort hele verden til palestinere.
Massive demonstrasjoner rokker hovedstedene verden rundt, og hundrevis med aktivister har begynt å reise til Gaza i forsøk om å bryte blokaden og levere hjelpemidler. Selv når disse ble stoppet og fengslet av den kriminelle sionistiske hæren, har småskipene klart å kreve nok kapasitet av sjøforsvaret at menneskene i Gaza fikk fisket for første gang på mange måneder. Arbeidere i Sverige, Belgia, Hellas, Frankrike har ved flere anledninger streiket og nektet å laste transport til Israel. I Italia utfolder det seg ein omfattende generalstreik som er større enn de forrige kombinert, og som skaper en presedens for etterkommende arbeidersolidaritet med Palestina som får regjeringene tvers gjennom Europa å svette nervøst. Enda viktigere: den palestinske motstanden kjemper fortsatt, og påfører Israel stadig vekk ydmykende nederlag.
Den palestinske motstanden har forsvart æren til folket sitt, og vist alle at all verdens teknologi og våpen ikke beskytter en fra de undertryktes berettigede sinne og besluttsomhet å kjempe for sin frihet. Som spydspiss går den palestinske motstanden i dag foran i den anti-imperialistiske bevegelsen, og viser oss at «dekoloniseringen» er langt fra over, men først enda treng å skje. De har lært oss en viktig lekse om premissene til «fred». Før fred kommer rettferd og frihet, og disse er ikke oppnådd før de gjelder alle. Det er det som ligger i slagordet «ingen er fri til alle er fri» som demonstranter ekkoer gjennom gatene verden rundt.
Med grunnlag i dette skal vi hylle og hedre motstanden, og markere Al-Aqsa flommen som en viktig dag for den revolusjonære anti-imperialistiske bevegelsen. Dagen minner oss på at folkets forente besluttsomhet kan beseire hvem som helst, og at undertrykkerne alltid graver sine egne grav. Timeglasset renner for Israel, og likeså for USA og verdensimperialismen. Palestinerne har gjort sitt i kampen mot vår tids prinsipielle fiende – imperialismen. Nå er det opp til oss å gjøre vår del.