Vestlig koalisjon anerkjenner Palestina, Generalstreik mot Israel i Italia

Dette er en signert artikkel. Vi holder nettsidene våre åpne for revolusjonær marxistisk debatt. Signerte artikler uttrykker forfatterens eget synspunkt. Dette kan avvike noe fra synspunktene til RK eller redaksjonen.

av Karl Johan

I løpet av 21. og 22. september samkjørte landene Storbritannia, Canada, Australia, Frankrike, Portugal, Belgia, Luxemburg og Malta en forberedt anerkjennelse av den palestinske staten. I motsetning til hvordan en kanskje instinktivt kunne reagert, er dette ikke en anledning til å feire for den palestinske motstanden eller den globale solidaritetsrørslen. I virkeligheten er anerkjennelsen ikke solidaritet med palestinerne, men et kynisk og kalkulert, billig politisk manøver for å redde ansikt nå som det meste av skaden allerede er gjort og Gaza aldri vil være det samme igjen. I all hovedsak handler anerkjennelsene om hvitvasking av forbrytelsene disse statene fortsatt er medskyldige i.

Å anerkjenne en stat koster disse landene ingenting. Det setter ingen stopp på deres våpensalg til Israel, det setter ingen stopp på okkupasjonen og folkemordet, det forandrer ikke på forholdet mellom hegemonen USA og den sionistiske kolonien, og det forandrer ikke maktforholdene på bakken. Ytterligere, i tillegg til at det koster de ingenting, vil statene med anerkjennelsene bak seg forsøke å posere som progressive og fredsorientert til tross for at de samme statene tilrettela og fosvarte hele folkemordet fra dag én, og trolig vil fortsette å tilrettelegge for folkemordet. Storbritannia fengsler fortsatt fredsaktivister i alle aldersgrupper for vilkårlige uttrykk til støtte for hva som helst som har med Palestina å gjøre – anerkjennelsen endrer ingenting.

I tillegg til å hvitvaske statenes medvirkning til folkemordet, skal anerkjennelsene tjene å det å redde «tostatsløsningen». Tostatsløsningen er derimot ikke et håp for fremtiden, men har på en måte allerede vært realiteten på bakken i okkuperte Palestina. Det finnes Israel og det finnes den sionistiske kollaboratøren kalt den palestinske selvstyremyndigheten, som ble opprettet med norsk fasilitering under Oslo-avtalene, og som er det mest nærliggende en stat palestinerne vil kunne få så lenge den må sameksistere med okkupasjonen. En faktisk suveren palestinsk stat ble tidligere stemt ned av israelske Knesset. Den virkelige løsningen er en enstatsløsning med et fritt Palestina, med full rett til retur for alle fordrevne gjennom årene, og uten en israelsk stat.

Den palestinske selvstyremyndigheten, som er den som blir anerkjent når «Palestina blir anerkjent», bruker det lille den har av ressurser til å slå ned på den berettigede og ærefulle motstanden som dukker opp på Vestbredden. På folkemordet mot sitt eget folk i Gaza har myndigheten lite mer enn fordømmelser mot de eneste som har gjort motstand til overs. Presidenten Abbas oppfordrer PA-styre over Gaza, og at motstanden leverer inn sine våpen til myndighetene.

Denne smakløse grafikken ble vist fra Eiffeltårnet i Paris etter at Macron kunngjorde Frankrikes anerkjennelse av Palestina. Bilde hentet fra BBC: https://www.bbc.com/news/articles/c1jz8rdypw4o

Anerkjennelsene kan ytterligere forstås som forsøk å omdirigere den palestinske motstandskampen til diplomatiske og lovlige kanaler istedenfor revolusjonært masseopprør, i et desperat forsøk å legitimere de samme borgerlige institusjonene som tillot og endå tillater folkemordet å skje. Desperasjonen stammer fra faktumet at motstanden, til tross for de daglige massemordene i Gaza, klarer å påføre okkupasjonskreftene betydelige skader, og at solidaritetsrørslen i løpet av 2 år fortsatt står i politisk fokus og uforminsket, tvert imot øket militans. Mange er desillusjonerte med lovlige og diplomatiske forsøk å stoppe folkemordet, og tyr istedenfor til masseprotest, disrupsjon, streik, direkte aksjon – og revolusjonær organisering. Dette frykter det internasjonale borgerskapet, for de vet like godt som oss at det er kun de undertrykte og utbyttede massenes revolusjonære kamp som kan oppnå sann frigjøring, som nødvendigvis innebærer en framtid uten seg selv.

Del av denne revolusjonære kampen er det solidariske opprøret og klassekampen til de utbyttede massene i selve de imperialistiske landene, slik den kommunistiske palestinske motstandsgruppen PFLP lenge og ofte har oppfordret til, og slik vi aktuelt kan observere i Italia. I Italia utfaldet det seg den 22. september en fagforbund- og student-organisert generalstreik som omfatter 75 byer og porter, med millioner av arbeidere og studenter på gatene, kjempende mot politiet med flasker, pinner og steiner. Lokale kilder oppgir at over 300,000 demonstranter tok til gatene i hovedstaden Roma, og også i Milano, Napoli og Bologna har opprørene fylt gatene.

Streiken kom i reaksjon mot den Trump-vennlige Meloni-regjeringens avvisning av muligheten å anerkjenne Palestina så langt, samt angrepene mot Global Sumud Flotilla-båten som på vei til Gaza av israelske okkupasjonsstyrker utenfor Hellas. Italienske arbeidere varslet i forvei at de ville streike viss den blir angrepet. Italia og Spania har siden sendt ut marineskip for å beskytte og hjelpe Flotilla-båten.

Initiativet er en viktig manifestering av lokal klassekamp, som er det eneste som direkte kan hjelpe palestinerne. Vi i Norge kan ta inspirasjon fra våre italienske kamerater og vurdere alternativ til det å vente på LO-lederskapet, Stortinget, regjeringen, og eventuelle forhandlinger med EU – til det er for sent å gjøre noe meningsfullt. Men inspirasjon til hva konkret? Til at hele alle i Norge spontant bestemmer seg for å legge ned landet? Av Italia sin «protestkultur»? Nei. Det vi ser i Italia bygger på mange ti år med fagforbund- og revolusjonær organisering. I nyhetene ser vi kun toppen av isfjellet – en flott topp – og ikke de mange år, fulle med slitsomme og hverdagslige oppgaver som har gått inn i det å tilrettelegge infrastrukturen for slik handling. Inspirasjonen vi kan ta fra Italia at vi med tålmod og besluttsomhet må organisere og myndiggjøre arbeiderklassen, og inkorporere slike opprør i en langsiktig og strategisk revolusjonær bevegelse.

Ved tidligere anledninger har også havnarbeidere i Sverige, Frankrike, Hellas, Belgia og Marokko etter selvstendige organiserte initiativ nektet å laste varer som skulle sendes til Israel.

Italienske havnarbeidere blokkerer havnen i Genoa. Bilde hentet fra The Guardian: https://www.theguardian.com/world/2025/sep/22/disruption-across-italy-as-tens-of-thousands-protest-against-gaza-war

LO vedtok i mai i år at fagforbundet ville arbeide for å samarbeide om å koordinere en internasjonal økonomisk boikott mot Israel om ikke dens okkupasjon av Palestina opphørte innen den 13. september 2025. Kvelden den 22. september kunngjorde LO krav på nettorganet sitt om at regjeringen skulle lede an i økonomisk boikott mot Israel, så vel som at den planlagte fotballkampen mot det israelske landslaget i oktober boikottes. LO-ledelsen påpeker EUs økende vilje å legge press på Israel, og sikter på forhandlinger med EU og EU-landene som en realistisk vei videre. Dagen etterpå kunngjorde LO i Oslo på facebook at forbundet ville organisere en stor markering for Palestina og setter i gang arbeidet om å organisere, koordinere og støtte politisk streik i solidaritet med Palestina. Dette er en viktig og nødvendig utvikling bort fra diplomati og til arbeidernes direkte handling og solidaritet.