Dette er en signert artikkel. Vi holder nettsidene våre åpne for revolusjonær marxistisk debatt. Signerte artikler uttrykker forfatterens eget synspunkt. Dette kan avvike noe fra synspunktene til RK eller redaksjonen.
Av Karl Johan
Den høyreradikale brasilianske ekspresidenten Jair Bolsonaro (70) ble den 12. september dømt til 27 år i fengsel for å ha planlagt et militært statskupp. Dommene gjaldt fem forbrytelser: deltagelse i væpnede kriminelle organisasjoner, forsøk å voldelig avskaffe demokratiet, organisering av statskupp, og skade mot statseiendom og beskyttede kulturelle eiendeler. Dommen ble vedtatt med 4 dommere for og 1 mot.1
Ytterligere seks stykk, blant noen andre lavrangede samarbeidere, ble også funnet skyldig i konspirasjonen og dømt til fengselstraff varierende mellom 19 og 26 år: Bolsonaros visekandidat Walter Braga Netto; tidligere forsvarminister Paulo Sergio Nogueira; oberstløytnant i den brasilianske hæren Mauro Cid; Bolsonaros militære rådgiver Augusto Heleno Ribeiro; tidligere justisminister Anderson Torres; tidligere marinekommandant Almir Garnier og tidligere leder for den brasilianske etterretningstjenesten Alexandre Ramagem.2
Bolsonaro er tidligere militærkaptein og selverklært tilhenger av den tidligere militærdiktaturet som hersket i Brasil etter et US-støttet statskupp mot João Goulart, en venstreorientert president, i 1964. Militærdiktaturet, som varte i 21 år til 1985, undertrykket sosialistiske og kommunistiske grupperinger, angrep sivilrettigheter, og begikk mediesensur, tortur og drap. I denne sammenheng har Bolsonaro uttalt seg til støtte for massedrap mot politisk opposisjon, hovedsakelig venstresiden, og at kun døden eller arrest kunne stoppet han.
Diktaturet opphørte formelt i 1985, men det er ikke slik at den etterfølgende staten brøt fullstendig med diktaturet. Militæret forble veldig innflytelsesrikt, økonomien fortsatte å være avhengig av utenlandsk imperialistisk kapital, og nyliberalismen fortsatte å penetrerte den brasilianske økonomien – borgerskapets klasseherredøme fortsatte mer eller mindre uforstyrret.
Siden den gang har Brasil vært plaget av politiske kriser. Landet opplever vedvarende innsnevring av og angrep mot det parliamentariske demokratiet; store korrupsjonsskandaler; inflasjon og økonomisk krise; økologiske nedbryting; undertrykking av nasjonale urfolk og fattigbønder; organisert kriminalitet og høye mordrater i deler av landet. Regjeringen til Luiz Inácio Lula da Silva har til tider innført milde reformer, men vært begrenset av kapitalens dominans og hindret av egen korrupsjon og klasseinteresse.
Bolsonaro finner mye av sin støtte blant de mest reaksjonære delene av staten som militæret og politiet, i den evangelske kirken, oligarker og landeiere, og konservative deler av befolkningen, deriblant særlig «middelklasses» småborgere som frykter fremveksten av venstreorienterte rørsler. Gjennom å appellere til disse, samt korrupsjonsskandalen i den forrige Lula-regjeringen som eroderte massenes tilitt i regjeringen, klatret Bolsonaro til makt mellom 2019 og 2023.
Fengelsdommen mot Bolsonaro forventes anket i løpet av de kommende ukene. Den slutter seg til en rekke av borgerlig legal sanksjon mot høyreradikale politikere. Korrupsjonsdommen og den følgende utestengingen fra valgpolitikken til 2027 mot franske Marine Le Pen, og fengslingen av filippinske Rodrigo Duterte for forbrytelser mot menneskeheten, er to andre, relativt aktuelle og lignende eksempeler.
At disse høyreekstreme figurene møter legale sanksjoner kan forstås i sammenheng med at det eksisterer motsigende interesser også i borgerskapet. Selv om Bolsonaro, på samme vis som Le Pen eller Duterte ikkje avviker fra borgerskapets økonomiske interesser – tvert imot vokser de i det hele frem fordi de representerer disse best – risikerer de med sin ekstremitet å betenne klassekonflikten mer enn som er nyttig. Et mer stabilt borgerlig diktatur kan nøye seg med mindre ekstreme og polariserende funksjonære for å sikre seg et mer langsiktig klasseherredøme så lenge det er mulig. I mellomtiden har den borgerlige brasilianske staten overgjennomsnittlig mange andre utfordringer å sjonglere.
I dette tilfellet med Bolsonaro finnes det åpenbart ambisjoner om å installere et militært diktatur, noe som ville innebært å avskaffe eller betydelig endre den brasilianske statens grunnlov. En slik destabilisering av den eksisterende orden er ikke selvfølgelig til gunst for borgerskapet, ettersom «umodne» og for drastiske høyredreininger raskt kan betenne stor klassekonflikt og dermed true hele grunnlaget for den borgerlige staten. Slik kan man også forstå fengslingen til Hitler for Ølkjellerkuppet i 1923. Hitler brøt ikke med det store borgerskapets økonomiske interesser, men var erratisk og politisk noe utforutsigbar. Først etter at det store borgerskapet fikk sikret seg passelig innflytelse i NSDAP stilte de seg bak nazismen. Lik som den gang, handler det i tilfellet om Bolsonaro hovedsakelig om timing.
På samme måte er det også mulig at fengselsdommen kan bli anket og redusert, og at de dømte ikke sitter hele de kjevefallende 19-27 årene som står øverst i de borgerlige mediene sine avisoverskrifter nå. Det store tallet kan ha en midlertidig legitimerende effekt for den brasilianske borgerlige diktaturet á la «ingen står over loven», og dermed dels motarbeide nettopp den unyttige «polariseringen» som nettopp Bolsonaro har kjempet for. Fengselsdommen er positiv, men ingen løsning på problemet som er kuppkonspirasjonane på den brasilianske høgresida. Sjølv om Bolsonaro vert fengsla, vil den brasilianske staten nødvendigvis produsere fleire av hans art