Hvorfor «MLM»?

Forfatteren av denne artikkelen argumenterer for hvorfor «MLM» (marxismen-leninismen-maoismen) bør brukes som benevnelse for dagens marxister, og kritiserer Oppsummering av interne diskusjoner og kritikk utenfra.

Dette er en signert artikkel. Vi holder nettsidene våre åpne for revolusjonær marxistisk debatt. Signerte artikler uttrykker forfatterens eget synspunkt. Dette kan avvike noe fra synspunktene til RK eller redaksjonen.

Av Reidar Knutsen.

RK skriver i sitt dokument: «Oppsummering av interne diskusjoner og kritikk utenfra«;

… Vi håper at plattformen dermed vil kunne få tilslutning fra revolusjonære som ikke regner seg som maoister.

og senere:

Landsmøtet vedtok følgende endring av paragrafen i vedtektene som definerer vårt politiske grunnsyn:
Forbundet baserer sin politikk på den revolusjonære kommunismen. RK er videre en marxistisk organisasjon, som står i den maoistiske tradisjonen.

Paragrafen lød tidligere slik: «Forbundets ledende ideologi er revolusjonær kommunisme, altså marxismen-leninismen-maoismen».

Denne endringen betyr at vi ikke eksplisitt slutter oss til formuleringen «marxismen-leninismen-maoismen». Den nye formuleringen åpner opp for at ulike oppfatninger av maoismen kan sameksistere i organisasjonen, samtidig som den slår fast «den revolusjonære kommunismen» som vårt felles grunnsyn.^[1]https://www.kommunisten.no/2025/02/oppsummering-av-interne-diskusjoner-og-kritikk-utenfra/

Målet er altså å gjøre plattformen spiselig for flere. I tråd med dette gjøres det ideologiske grunnlaget bredere ved å fjerne «MLM» og tone ned maoismen og åpner opp for at ulike linjer kan «sameksistere i organisasjonen». Det vil alltid oppstå ulike linjer i kommunistiske organisasjoner, og dette er ikke en dårlig ting, men en god ting, så lenge motsigelsene løses ved at den proletære linjen styrker seg i kampen mot den borgerlige/småborgerlige. Men hvis målet er å at flere linjer skal «sameksistere», så snur en det hele på hodet. Da er ikke lenger målet å utvikle en felles korrekt maoistisk linje, og bruke motsigelser som verktøy for dette målet. I stedet er forskjellige linjer blitt et selvstendig mål, og følgelig forsvinner kampen mellom korrekte og feilaktige linjer. Implisitt kommuniseres det at det ikke finnes en rett linje, men flere. På denne måten erstattes det marxistiske dialektiske synet på linjekamp, og erstattes med en opportunistisk linje hvor en søker prinsippløs enhet hvor ulike linjer aksepteres uten at en prøver å bekjempe de feilaktige linjene. Det er viktig at en klarer å se den helt vesentlige nyanseforskjellen på å se på motsigelser mellom linjer som positivt som ledd i en dialektisk prosess hvor den korrekte linjen styrker seg i kamp mot den feilaktige. Og å se på eksistensen av forskjellige linjer som et mål i seg selv. I virkeligheten ligger forskjellen mellom marxisme og opportunisme i denne nyansen.

Oppsummeringsteksten forklarer ikke hvorfor det er bedre å gjøre organisasjonen bredere. Jeg er uenig at det er et selvstendig poeng å gjøre organisasjonen bredere, ved å endre på det ideologiske grunnlaget. Jeg vil i denne artikkelen starte med å forklare hvorfor kommunister må være kompromissløse og skarpe på ideologien.  Jeg vil argumentere for hvorfor ideologisk og politisk klarhet er avgjørende viktig, før jeg til slutt vil argumentere for hvorfor “MLM” er vitenskapelig korrekt betegnelse på vår tids revolusjonære kommunisme.

Kommunister må være kompromissløse på det ideologiske grunnlaget

«En opportunist, av sin natur, har en tendens til å unngå klare og endelige løsninger; han søker alltid alternativer, han vrir seg som en ål mellom gjensidig utelukkende synspunkter; han prøver å ‘være enig’ med alle sider, men uttrykker sine uenigheter i form av endringer, tvil, fromme og uskyldige ønsker osv.»

Lenin, Vladimir. (1904) Ett skritt frem, to skritt tilbake. espressostalinist.com. Henta 01. juli 2025 fra: https://espressostalinist.com/2012/02/14/lenin-on-opportunism/

“Kommunisme” er et begrep med flere innhold:

1. Det beskriver et framtidig klasseløst samfunn
2. Det brukes synonymt med begrepet “vitenskapelig sosialisme”/marxisme
3. Det brukes som benevnelse på den bevegelsen som kjemper for det kommunistiske samfunnet

Marxismen hevder at praksis er eneste kilde til kunnskap.^[2]Se f.eks.: https://www.kommunisten.no/2021/08/om-praksis/. Praksis oppsummeres i teori som gir veiledning for ny praksis som igjen må oppsummeres i ny teori. Mao sa det slik:

Praksis, kunnskap, praksis igjen og kunnskap igjen. Dette gjentar seg sjøl i en endeløs syklus, og for hver syklus kommer innholdet av praksisen og kunnskapen opp på et høyere nivå. Det er hele den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien, og det er den dialektisk-materialistiske teorien om enheten mellom viten og handling.

Tsetung, Mao. 1927 «Om praksis». Maoisme.no. Henta 01. juli 2025 fra: https://www.kommunisten.no/2021/08/om-praksis/

Mao skrev videre:

Idealisme og mekanisk materialisme, opportunisme og eventyrpolitikk er alt sammen kjennetegna av at det er ei kløft mellom det subjektive og det objektive, av at kunnskap er skilt fra praksis.

Tsetung, Mao. 1927 «Om praksis». Maoisme.no. Henta 01. juli 2025 fra: https://www.kommunisten.no/2021/08/om-praksis/

Hvis kunnskap er skilt fra praksis, så betyr det at vi har feil teori. Dvs. teori som ikke er sann. Det er teori som vil peke ut feil retning for vår praksis. Går vi i den retningen så kommer vi ikke til målet: Det kommunistiske samfunnet. Med andre ord er det avgjørende viktig at vi har en teori som er korrekt. Alt kommunister driver med springer ut av dette vitenskapelige grunnlaget. Alt er underlagt dette vitenskapelige grunnlaget. Ingenting trumfer den. Når vi kommer til det ideologiske er dette spesielt viktig og det finnes ikke noe skarpt skille mellom kommunismen som vitenskap og kommunismen som ideologi. Marxismen er en ideologisk vitenskap. Dvs. den er en vitenskap som eksisterer med det formål at det skal være veiledning for å endre samfunnet ved å avskaffe klassesamfunnet og skape det kommunistiske samfunnet. Slik sett er marxismen som vitenskap også marxismen som ideologi.

Når RK  “åpner opp for at ulike oppfatninger av maoismen kan sameksistere i organisasjonen”, så er spørsmålet om dette er en bieffekt av vitenskapelig utvikling i marxismen^[3]jeg bruker “maoisme” og “marxisme” synonymt. Etter min mening er “maoisme” bare et annet begrep for vår tids marxisme. Dvs. en kan ikke være marxist i dag uten å samtidig være maoist. Så langt klarer jeg ikke å se hva det er av vitenskapelig utvikling som har medført denne bieffekten. Dersom det var tilfellet burde en i oppsummeringsteksten startet med å forklare dette. Det skjer ikke, i stedet så starter en med å beskrive at dette har skjedd, og senere i dokumentet står det:

Den nye formuleringen gir, kort sagt, rom for en åpen, grundig og fordomsfri diskusjon om innholdet i maoismen, hvordan vi skal forstå begreper som «vitenskap», «ideologi» og «teori», og det kunnskapsteoretiske grunnlaget for en vitenskapelig sosialisme.

I stedet for en prosess med vitenskapelig og ideologisk utvikling som har gitt større klarhet, så har man gjort det stikk motsatte: En har forkastet klarheter en tidligere hadde (og som den moderne marxismen har gitt klarhet på), og tatt et skritt tilbake til mer uklarhet og åpnet opp for at feilaktige teorier skal blomstre i organisasjonen. Riktignok vil det alltid være behov for “fordomsfri diskusjon om innholdet i maoismen”, men når en ikke forholder seg til det  kunnskapsteoretisk grunnlag for den vitenskapelige sosialismen som faktisk eksisterer (og ikke nevner det med et ord), så viser dette at en tar et skritt tilbake og ikke framover. Det avslører enten manglende kunnskap eller at en i praksis fjerner vitenskapelige marxistiske prinsipper for å “breie ut” organisasjonen, med andre ord gir konsesjon til opportunismen. Uansett om det er bevist eller ikke, er resultatet av å fjerne “mlm” og å tone ned maoismen (som erstatning for det langt mer diffuse “revolusjonære kommunisme” som selv trotskister bruker for å benevne seg selv) at ideologisk klarhet erstattes med uklarhet – dette er i praksis å åpne døra for opportunismen.

Hvorfor ideologisk klarhet?

Kommunistene forakter å hemmeligholde sine meninger og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den hittil gjeldende samfunnsordning styrtes med makt.

Marx, Karl og Engels, Friedrich. 1848. Det kommunistiske manifest. Henta 01. Juli 2025 fra: https://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1848/01/manifestet/mani4.htm

Kommunistpartiet er ikke et separat parti overfor arbeiderklassen, men dens mest avanserte og besluttsomme del, som forstår samfunnsutviklingens lover og kan lede kampen mot kapitalismen. ^[4]I det kommunistiske manifest står det: Kommunistene er altså i praksis den mest målbevisste og pådrivende delen av arbeiderpartiene i alle land; de har framfor den øvrige massen av … Continue reading

Kommunistpartiet må med andre ord fungere som proletariatets ledelse. Mange proletarer ser problemene med det kapitalistiske samfunnet, og ønsker endring, men hvordan samfunnet skal endres, har de vage eller feilaktige forestillinger om. Det er ikke slik at det er åpenbart og intuitivt hvordan en forandrer noe så komplekst som det menneskelige samfunnet. Det er nettopp derfor vi trenger vitenskapelige studier og kollektive teoretiske kraftanstrengelser fra en rekke individer for å kunne skape innsikt, forklaringer og klarhet på hva som må gjøres.

Det er kommunistpartiets viktigste oppgaver å analysere samfunnet og lage en plan for hvordan kapitalismen kan styrtes og kommunismen kan innføres, og deretter spre denne innsikten og klarheten til proletariatet. Om kommunistpartiet ikke makter å skape teoretisk og ideologisk klarhet hos seg selv, kan det heller ikke spre slik klarhet til massene. Et parti, eller organisasjon som kaller seg kommunistisk, men som ikke har noe teoretisk og ideologisk klarhet det makter å spre til massene ender opp med å bli et opportunistisk halehengsparti som dilter etter massene, og aper etter deres krav uten å tilføre den ledelsen og klarheten som kreves for at en kommunistisk revolusjon faktisk skal kunne finne sted og ha sjanse til å lykkes med sitt mål.

Det er følgelig bekymringsfullt når Revolusjonære Kommunister blir mer uklare og usikre på hva som er veien til målet. Om slik teoretisk og ideologisk degenerering fortsetter vil det ikke hjelpe om endringen fører til kvantitativ vekst i organisasjonen. En kommunistisk organisasjon som vokser ved økende uklarhet vil til slutt bukke under for opportunismen og degenererer til et halehengsparti uten evne til å lede noen revolusjon. Organisatorisk vekst må aldri gå på bekostning av kvalitativ vekst, men tvert imot komme i kjølvannet av den kvalitative veksten. Med en gang en åpner døra på gløtt for slik opportunisme, blir det gradvis vanskeligere å lukke den, det er derfor svært viktig å aldri åpne den. Når man likevel har åpnet en liten gløtt er det avgjørende viktig å stenge den så fort som mulig.

Hvorfor er “MLM” en vitenskapelig korrekt benevnelse på vår tids kommunisme?

Endelig gjelder Hegels lov ikke bare for sammensatte legemer, men for de kjemiske grunnstoffene selv. Vi vet nå at grunnstoffenes kjemiske egenskaper er en periodisk funksjon av deres atomvekt, og at deres kvalitet følgelig er bestemt av mengden av deres atomvekt (eller, som vi nå ville si, av deres atomnummer), og beviset for dette er blitt ført på en meget slående måte. . . . Ved hjelp av den – ukjente – anvendelsen av Hegels lov om kvantitetens forvandling til kvalitet har Mendelejeff utført en vitenskapelig bragd som godt tåler sammenligning med Leverriers beregning av banen til den ennå ukjente planeten Neptun. . . . Kanskje de herrer som hittil har behandlet forvandlingen av kvantitet til kvalitet som mystikk og uforståelig transcendentalisme, nå vil forklare at det hele er helt selvsagt, trivielt og banalt, at det lenge har vært kjent for dem, og at vi ikke har noe nytt å lære dem. Å for første gang ha fremsatt en generell natur- og tankelov, i sin mest allmenngyldige form, det vil alltid forbli som en historisk bragd av første klasse, og hvis disse herrer i så mange år har latt kvantitet og kvalitet gå over i hverandre uten å vite hva de gjorde, må de trøste seg med Molières Monsieur Jourdain, som hele sitt liv hadde talt prosa uten å vite det.

Engels, Friedrich. Dialekt og natur. Henta 01. juli 2025 fra: https://www.marxists.org/archive/bernal/works/1930s/engels.htm. Oversatt med DeepL.

Marxistisk filosofi lærer oss at kvantitet slår over i kvalitet. Med dette menes at en kan over en viss tid ha gradvis kvalitativ økning av en tings vesen, men på et visst nivå, slår den kvalitative økningen ut i et kvalitativt sprang, hvor tingens vesen endres fundamentalt. Vi finner flere eksempler både fra naturvitenskapen og samfunnsvitenskap på eksempler hvor en kvantitativ utvikling slår ut i kvalitativ utvikling:

1. Is smelter til vann:  Ved en viss temperatur, og et visst lufttrykk smelter is til vann. Ved vannoverflaten er dette ca. 0 grader Celcius. Dette betyr at dersom vi tenker oss at vi har is som har en temperatur på -60 grader, så er dette fast is. Ved -50 grader er det fortsatt fast is, og det er vanskelig å se noen forskjell, selv om isen kanskje har ekspandert litt. Det samme ved -40 grader, -30 grader osv. helt fram til vi kommer til ca. 0 grader, hvor det skjer en fundamental endring hvor isen går over fra fast til flytende form (fra is til vann).
2. Vann blir til damp: Fra ca. 0 grader – ca. 100 grader celsius med lufttrykk tilsvarende havoverflaten vil vann gå over til damp: Isen i vårt forrige eksempel smeltet til vann ved ca. 0 grader. Om vi fortsetter oppvarmingen vil det gå fra 0+ grader til 10 grader, så ser vi ingen vesentlig forskjell. Formen er den samme, selv om vannet kanskje ekspanderer litt i omfang. Det samme ser vi ved 20 grader, 30 grader, 40 grader osv. helt til vi når ca. 100 grader, hvor vannet går over til gassform (damp).
3. Kapitalisme blir til sosialisme: Fra samfunnsvitenskapen/ marxismen vet vi at klassekampen ved et visst nivå av klassekonflikt fører til revolusjon. Økt klasseundertrykking og forverra livsvilkår for proletariatet under kapitalismen fører gradvis til litt mer protester, men kapitalismen vil fortsette å bestå. Når motsigelsen kommer til et visst nivå vil det utløse en revolusjon^[5]dette er litt forenklet forklart, da en revolusjon også forutsetter det subjektive elementet – dvs. at det finnes et kommunistparti som har klart å få oppslutning og fungerer som ledelse for … Continue reading)

Dette er altså tre eksempler hvor gradvis kvantitativ endring på et gitt punkt slår over til kvalitativ endring, dvs. et kvalitativt sprang. Revolusjon (som i det siste eksemplet) er et eksempel på et kvalitativt sprang. Kvalitative sprang finnes ikke bare i disse eksemplene, men overalt i naturen og samfunnet. Heller ikke marxismen selv er unntatt fra loven om at utvikling skjer gjennom kvalitative sprang. Det har i realiteten skjedd tre slike sprang i marxismen:

1. Etableringen av den vitenskapelige sosialismen (marxismen): Det første spranget i marxismen var etableringen av den. Før marxismen fantes det en utopisk og uvitenskapelig sosialisme, som med begrensede analyser og visjoner så for seg hvordan en kunne ha et bedre samfunn uten klasseundertrykking. Flere ganger i historien ble det prøvd å skape slike sosialistiske samfunn, og like mange ganger har det feilet. Etter tilstrekkelige erfaringer med mislykkede forsøk på å etablere sosialisme, og erfaringer fra Pariserkommunen og andre opprør, kombinert med analyse av tidligere revolusjoner, studier av dagens kapitalistiske samfunn osv.  ble marxismen etablert ved at først og fremst Marx og Engels systematiserte og teoretiserte de praktiske erfaringene og laget en vitenskapelig analyse av hva som måtte gjøres.
2. Den russiske revolusjonen: Erfaringene med å gjøre sosialistisk revolusjon var svært begrenset før revolusjonen i Russland i 1917, I forkant av revolusjonen hadde bolsjevikene ført en hard kamp mot opportunismen og revisjonismen i arbeiderbevegelsen, samt forsvart og videreutviklet marxismen. Gjennom revolusjonen i Russland i 1917 ble teorien testet i praksis og et hav av nye erfaringer ble etablert og systematisert i ny teori. Dette førte til en voldsom utvikling – et sprang – i marxismen, og akkurat som isen ble til vann ved 0 grader, ble marxismen til marxisme-leninisme ved den russiske revolusjonen.
3. Den kinesiske revolusjonen: På samme måte som den russiske revolusjonen tilførte et hav av nye erfaringer og ny teori, tilførte revolusjonen i Kina det samme. Revolusjonen i Kina ble gjennomført i et mindre industrialisert land. Mao og andre kommunister i KKP tilpasset marxismen til sine forhold og laget teori for hvordan en sosialistisk revolusjon kunne gjennomføres her, som i stor grad brøt med tidligere revolusjonsteori. De nye teorienes gyldighet ble bevist i praksis gjennom suksessen til den kinesiske revolusjonen. I tillegg til dette kritiserte Mao og de kinesiske kommunistene en rekke feil og mangler i den russiske revolusjonen, som til slutt førte til dens degenerering. Til tross for at revolusjonen til slutt feilet også i Kina, så er det et hav av teori og erfaringer herfra som tildels har bevist sin gyldighet i praksis og som gjør at marxismen-leninismen – akkurat som i tilfellet hvor vann ble til damp –  tok et sprang, hvor den tilførte marxismen vesentlige nye teoretiske bidrag,  brøt med feil og mangler i marxismen-leninismen og ble til noe nytt: marxismen-leninismen-maoismen(mlm).

Marxismen er kommunismens vitenskap. Akkurat som all annen vitenskap er den ikke et sett med uforanderlige dogmer, men en vitenskap som er i utvikling. Som all annen vitenskap er den preget av perioder med langsom gradvis utvikling, og perioder med revolusjonære sprang. Fra naturvitenskapen har vi noen eksempler på kvalitative sprang:

1. Newton og tyngdekraften: Newton samlede bevegelseslovene og tyngdekraften i Principia, som kuttet tvers gjennom Aristoteles’ eller middelalderens syn – alt fra planetbaner til fallende epler ble forstått via én universell teori . Dette var et klassisk eksempel på et brytpunkt hvor nye makronivå-lover dukket opp fra kvantitative målinger (av planetbaner, akselerasjon osv.).
2. Relativitetsteori – fra Newton til Einstein (1905/1915): Einsteins spesielle og generelle relativitet representerte et fundamentelt brudd med Newtons mekanikk når det gjelder høy hastighet og sterke tyngdefelt – ikke bare en forbedring, men en ny måte å forstå tid, rom og gravitasjon på . Dette er et tydelig kvalitativt sprang – en ny virkelighetsforståelse med helt andre regler enn tidligere.
3. Kvantemekanikk: Klassisk mekanikk slo fullstendig feil på atomnivå, og kvantemekanikk introduserte diskrete energikvanta, dualiteten bølge-partikkel og fundamentalt probabilistiske^[6]Probabilisme er en oppfatning om at man ikke kan nå sikkerhet i vitenskap og filosofi, men at man må nøye seg med sannsynlige overbevisninger. lover – i motsetning til determinismen^[7]Determinisme er læren om at alt som skjer er strengt årsaksbestemt (determinert). Eksempelvis: “vann koker alltid ved 100 grader celcius” er en deterministisk uttalelse. Marxismen er ikke … Continue reading i klassisk fysikk.

På samme måte har vi ovennevnte sprang i marxismen. Siden marxismen er en vitenskap, er den nødt til å korrigere og forbedre seg i takt med nye oppdagelser og nye erfaringer. Den kan aldri bli stående som et uforanderlig sett med dogmer. Samtidig vil dens utvikling som all annen vitenskap og utvikling forøvrig være preget av lange perioder med gradvis øking, fram til plutselig kvalitative sprang hvor marxismen bare kan fortsette å være marxismen, gjennom at den gjør et sprang vekk fra det gamle og opp til et nytt og høyere nivå. Altså: Marxismen kan i slike tilfeller bare fortsette å være marxismen gjennom et sprang som gjør at den slutter å være lik marxismen slik den til da var kjent som. – Kun ved å bryte med den gamle marxismen kan den fortsette (ha kontinuitet) med marxismen som vitenskap. Uavhengig av vår tro og tanker er det slik at marxismen i virkeligheten har gjennomgått tre slike sprang som beskrevet over. De som ikke forstår at marxismen er en vitenskap i utvikling, men henger fast ved en gammel forsteinet versjon av marxismen, forholder seg til marxismen som et sett med uforanderlige dogmer. Som konsekvens behandler de ikke marxismen som en vitenskap, men som noe som har mer til felles med religion. Ved dette så bryter de med hele poenget med marxismen: Med marxismens essens, og dermed marxismen som sådan. Kun ved å forstå og anerkjenne marxismens utvikling, og forstå marxismen vitenskapelig kan en være marxist. “Marxisme-Leninisme-Maosime” (MLM) er en benevnelse som er vitenskapelig korrekt, fordi den beskriver marxismen som en vitenskap som har gjennomgått tre fundamentale kvalitative forvandlinger. Betegnelsen er vitenskapelig korrekt, og skiller den sanne marxisme fra dogmatisk, opportunistisk og revisjonistisk kvasi marxisme. Av denne grunn er den ikke bare vitenskapelig korrekt, men pr. idag den benvevnelsen som (tross forvirring spredd av enkelte forvirrede organisasjoner og personer) er best i stand til å skille oss fra de kvasimarxistiske retningene, og gi mest klarhet om vårt ideologiske og teoretiske grunnlag. Ved å fjerne begrepet har RK skapt større uklarhet om sitt ideologiske og teoretiske grunnlag. Jeg har tidligere forklart hvorfor dette er feil, og skal ikke gjenta argumentasjonen her. Det viktige er at organisasjonen tar problemet på alvor, innser feilen, lærer av den og får skuta inn på rett kurs.