Vulgær materialisme og transfobi – Kritikk av KPml

Dette er en signert artikkel. Vi holder nettsidene våre åpne for revolusjonær marxistisk debatt. Signerte artikler uttrykker forfatterens eget synspunkt. Dette kan avvike noe fra synspunktene til RK eller redaksjonen.

---

Av Oscar B.

7. august 2020 publiserte KPml (Kommunistisk Plattform – Marxist-Leninistene) en artikkel med tittelen “Kjønn er biologi, det er kjønnsroller som må utfordres” der de forsøker å engasjere seg i den yrende “transdebatten”.^[1]Kommunistisk Plattform – Marxist-Leninistene. 7. august 2020. «Kjønn er biologi, det er kjønnsroller som må utfordres». Revolusjon.no. Hentet 8. juni 2025 fra: … Continue reading Artikkelen ble også publisert på Steigan.no uken etterpå.^[2]Revolusjon. 14. august 2020. «Kjønn er biologi, det er kjønnsroller som må utfordres». Steigan.no. Hentet 8. juni 2025 fra: … Continue reading I 2022 ble den også delt på Revolusjon sin facebook-side, hvilket gjør det desto mer relevant å undersøke og kritisere dens innhold.^[3]Revolusjon. 23. juni 2022. «Kjønn er biologi, det er kjønnsroller som må utfordres». Facebook.com. Hentet 8. juni 2025 fra: … Continue reading Det er avgjørende at kommunister er kritiske i møte med sjåvinisme og diskriminering. KPmls transfobi, kledd i kvasi-marxistisk retorikk, vil ha til hensikt kun å svekke marxismens legitimitet. Det er viktig å ta tydelig avstand fra denne linjen og understreke at marxismen er et redskap mot all undertrykking, ikke mot dårlig informerte fiendebilder.

KPml starter artikkelen med å argumentere mot noe som stort sett ingen er uenige i, at det er en forskjell mellom kjønn og kjønnsroller. Det kan hende forfatteren var forvirret over begreper, for svært få er ute etter å utfordre dette. Å utvide kjønnsrollene er viktig spesielt for transfolk (herunder også ikke-binære). Å utvide toleransen for hva et menneske kan være i samfunnet er nyttig for alle, ikke bare ciskjønnede menn og kvinner. Det er ingen som benekter eksistensen av kjønnsceller (selv om deres relevans diskuteres i biologien), og ingen hevder at vi kan velge våre kjønnsceller bare ved å forestille oss det. Forfatteren går tilsynelatende til kamp mot argumenter som ingen har kommet med. Det hindrer dem likevel ikke fra å gå til blind kamp mot transfolk.  

Videre hinter KPml til en klassisk myte som er populær hos reaksjonære verden over: “En slik «undertrykt minoritet» er personer med mannlige kjønnsorganer som insisterer på at de mentalt er kvinner. Derfor krever de fri tilgang på dametoaletter og i kvinnegarderoben, og de blir fortørna over kvinner som vil nekte dem det.”.^[4]Kommunistisk Plattform – Marxist-Leninistene. 7. august 2020. «Kjønn er biologi, det er kjønnsroller som må utfordres». Revolusjon.no. Hentet 8. juni 2025 fra: … Continue reading

Den fullstendige myten (som KPml ikke oppgir) sier at ciskvinner er mer utsatt for voldtekt dersom transkvinner (da menes det ofte transkvinner som har penis) får lov til å gå på deres toaletter. For det første baserer dette seg på en banal antagelse om at transkvinner kun har til hensikt å se ut som kvinner for å lure seg inn på kvinnetoalettet for å voldta. Denne linjen gjør også en annen, påfallende naiv antagelse om hvordan voldtekt som regel oppstår. I statistikken ser en tydelig at voldtekt stort sett skjer mellom folk som kjenner hverandre, som regel i nære relasjoner og som oftest i hjemmet. Overfallsvoldtekt utgjør også en andel, men er betydelig mindre.^[5]Kripos. Oktober 2020. «Voldtektssituasjonen i Norge 2019». Politiet.no. Hentet 8. juni 2025 fra: … Continue reading Det finnes heller ingen overveldende bevismengde for tilsi at det ofte skjer på offentlige toaletter, og enda sjeldnere kan man anta at det ville vært unngått ved et skilt på døra. Slike overdrevne antagelser er med på å ødelegge kampen for bevissthet rundt hvordan voldtekt faktisk oppstår og hvordan det kan stoppes. Det er en beleilig avledning for å unngå å snakke om patriarkatet, og er anti-feministisk propaganda.

Denne feilinformerte paranoiaen er også synlig i artikkelens åpning, der de hevder at «I lengre tid har ekstreme transaktivister nærmest tyrannisert dem som fastholder at det bare finnes to biologiske kjønn. Aggresjonen retter seg i hovedsak mot kvinner – og mot rettigheter som har vært viktige i kvinnekampen». Når KPml kommer med slike grove anklager forventes det bevis eller konkrete eksempler, hvorav ingen er gitt. For de som deltar i kvinnebevegelsen er det åpenbart at det ikke finnes noen uløselige motsetninger mellom rettighetene for kvinner og transpersoner. Det finnes riktignok enkeltmennesker som har latt seg hisse opp over at transpersoner taler for sin rett i det hele tatt, og tolker det som et angrep på kvinnekampen eller tradisjonelle verdier. Det er ikke overraskende at flere transekskluderende feminister har vist seg å gå over til konservatisme den siste tiden. Det rettes lite fokus mot hvor tynn argumentasjonen som brukes mot transpersoner er, hvor forrige avsnitt er et eksempel som gjentar seg hyppig og stadig. De andre argumentene føres ofte av evolusjonsbiologer eller andre akademikere som i den offentlige debatten framstilles som de øvrige autoritetene på feltet, og brukes som et (psuedo)vitenskapelig forsvar til å benekte eksistensen av transpersoner.

KPml mener de snakker om evolusjonsbiologi, men det de egentlig fronter er kjønnsessensialisme.^[6]Heyman, G. D., & Giles, J. W.. 2006. «Gender and Psychological Essentialism». Enfance; psychologie, pedagogie, neuropsychiatrie, sociologie, 58(3), 293–310. Hentet 8. juni 2025 fra: … Continue reading De er bastante på at det er genene dine som bestemmer kjønnet, og at det ikke på noen måte er informert av vår subjektive opplevelse. Dette argumenterer de altså for ved siden av støtten til «utvidelse av kjønnsrollene». For det finnes folk, som KPml til en viss grad innrømmer, som verken har kjønnsorganer eller kromosomer som tilsvarer noen allmenngodkjent kategori. Det kan være variasjoner i kjønnsutvikling som ikke gjør seg synlig før i puberteten, eller det kan være variasjoner som fanges opp allerede på fødestuen. Da er det opp til en lege, eller oftere i dag til et DSD-team (“Disorders of Sex Development”) å utføre en rekke undersøkelser for å bestemme hvilken side av kjønnsgjerdet personen skal falle på. Dette konstateres da juridisk, og utifra det skal DSD-teamet styre kjønnsutviklingen i det de mener er den riktige retning. Dataene fra omtrent 30 år med DSD-utredning i Norge tyder på at denne prosessen er langt fra rett fram, og at beslutningene ofte er svært vanskelige å ta. En person med variasjoner i kjønnskromosomer både kan og kan ikke ha et varierende kjønnsuttrykk, hvilket fører til at teamet må ta vanskelige og tidvis dårlige informerte beslutninger.^[7]Helsedirektoratet, Flerregional behandlingstjeneste for usikker somatisk kjønnsutvikling. 11. april 2023. «Uavklart kjønn ved fødsel». Hentet 8. juni 2025 fra: … Continue reading Derfor kan vi si gjennom det faktum at det eksisterer genetiske variasjoner utenfor den etablerte todelingen (hvilket inkluderer intersex), som må bestemmes gjennom en subjektiv vurdering, at vi ikke kan snakke om essensielle biologiske kjønn.

Det er nettopp det som er poenget med utvidelsen av kjønnsrollene. Det er anerkjennelsen av kjønn som et sosialt fenomen, og at vi derfor har spillerommet til å tolke vår egen identitet. Dette er helt i tråd med hva som tradisjonelt menes med utvidelse av kjønnsrollene, at for eksempel menn får aksept for å ta vare på barn og være sykepleiere. Eller at kvinner skal respekteres som fullverdige kvinner selv om de ikke ønsker (eller kan) få barn eller ønsker å bli snekkere. Ingen feminister ville i dag hevdet at det er å benekte biologien, så hvorfor starte nå? Vi har åpenbart et stort spillerom for tolkning utover de etablerte biologiske fakta. Historisk vet vi det at både tolkninger av kjønn og våre gener alltid har vært i endring.^[8]Xavier, V., Zancarini-Fournel, M. og Reynolds, S.. 2013. “Gender History and Labour History: Intersections”. Clio. Women, Gender, History, 38, 176–203. Editions Belin. Hentet 8. juni 2025 fra: … Continue reading Det som også har endret seg er blant annet vårt forhold til produksjonsmidlene. Denne kunnskapen om at alt er i endring er selve kjernen i historisk og dialektisk materialisme.

Oppgjøret og bruddet med den mekaniske materialismen var en viktig del av utviklingen av den dialektisk materialistiske teori.^[9]Lenin, V. I. 1908. «Materialism and Empirio-Criticism». Marxist Internet Archive. Hentet 8. juni 2025 fra: https://www.marxists.org/archive/lenin/works/1908/mec/four7.htm. Vår metode anerkjenner subjektet som en del av den dialektiske prosessen. Faktisk ville det å ekskludere noe fra den dialektiske prosessen få modellen til å rase sammen, for det er en altomfattende teori om bevegelse og endring. I deres vulgære materialisme (basert i fysikalisme)^[10]Hansen, Mette Kristine. 26. januar 2023. «Fysikalisme». Store Norske Leksikon. Hentet 8. juni 2025 fra: https://snl.no/fysikalisme. «Påstanden om at “alt er fysisk” (…) Dersom en … Continue reading utelukker KPml enhver form for subjektivitet gjennom å lage arbitrære skiller mellom hva som får være en del av analysen og ikke.^[11]Lenin, V. I. 1902. «Vulgar Socialism and Narodism as Ressurected by the Socialist-Revolutionaries». Marxist Internet Archive. Hentet 8. juni 2025 fra: … Continue reading Tilsynelatende er det kun det rent fysiske og observerbare som er ekte, og derfor er det det eneste vi kan forholde oss til. En kan lure på om KPml ville tatt til orde for et toalettsystem der en får en prikk i fingeren og en maskin finner ut om du er mann eller kvinne, eller at den kaster terning hvis den er i tvil. Deretter åpner en av to kjønnede toalettdører seg. Kanskje de til og med ønsker seg at vi bare skal omtale hverandre som «XX» og «XY» (eller til KPmls store forferdelse XXY, XYY og alle de andre som de mener visstnok ikke eksisterer), siden subjektet tilsynelatende ikke er relevant.^[12]Knutsen, R. 11. august 2024. «Om idrett, kvinneklasse og hormoner». Kommunisten.no. Hentet 8. juni 2025 fra: https://www.kommunisten.no/2024/08/om-idrett-kvinneklasse-og-hormoner/. Denne artikkelen … Continue reading I verste fall kan en tolke de slik at de ser på subjektets trang til eksistens som en forstyrrende kraft som må overvinnes. Såfall ikke så ulikt deres reaksjonære meningsfeller.

KPml kan godt, selv med anerkjennelse av variasjonene nevnt over, stå fast ved at det kun finnes de og de kjønnskromosomene på lik linje med at sola er laget av hydrogen. Men en slik ligning sier ingenting om hvordan vi tolker de som mennesker. Sola er laget av hydrogen men omtales forskjellig omkring i verden. For inuittene i nord er den liten, kald og hvit. For amazighene i Sahara er den stor, rødgul og glodhet, og den bitende kulden kommer først når den går ned. For en mekanisk materialist er det en kule av hydrogen som stråler oss med fotoner og andre partikler uavhengig om den oppleves varm eller kald, og må aldri kalles noe annet – det er idealisme i deres øyne. På lik linje med solen er kjønn noe som har vært tolket forskjellig gjennom tidene på tvers av kloden, ofte bestemt av forholdet til eiendom, arbeid og samfunnet. På Sulawesi i Indonesia betegner de fire kjønn og ett «metakjønn», Hijraene i India har et tredje kjønn som har mange av de samme rollene som kvinner, men har en unik posisjon som et tredje kjønn med egne spesifikke roller.^[13]Peletz, Michael G. Sommer 2011. «Gender Pluralism: Muslim Southeast Asia since Early Modern Times». Social Research 78(2), 664. Hentet 8. juni 2025 fra: https://www.jstor.org/stable/23347194.Reddy, … Continue reading Det finnes tallrike eksempler fra verden over, og variasjonene i tolkninger og utøvelse av kjønn er svært mangfoldige. Dette beviser at alle fenomener, uansett deres substansielle opphav, tydes subjektivt øyeblikket de oppfattes. Dette inkluderer også vitenskapelige funn, slik vi ser i KPml sin tolkning av kjønn. Dette bringer dem framfor en ironisk treffende postmoderne problemstilling. Skal de avvise alt materiale som går imot deres forestilling, eller skal de være vitenskapelige sosialister som tar innover seg erfaringer fra hele menneskehetens historie? Å da sjåvinistisk erklære den vestlige patriarkalske tolkningen av kjønn som universell sannhet i møte med motstridende bevis (både av medisinsk og antropologisk art) vil være den sanne postmoderne posisjon.

KPml skal gjerne ha det til at vi direkte identifiserer oss med våre gener eller kjønnsorganer. Med dette mener de at et subjektivt kjønn ikke eksisterer og at vi er vår biologi. Identifisering blir derfor overfladisk. Dette er en anti-feministisk linje som nettopp reduserer mennesket til et kjønnsorgan og dens underordnede funksjoner. Dette er et viktig virkemiddel for kapitalismen, å definere mennesket utifra dets tjeneste til kapitalen. Patriarkatet skal ha det til at kvinnens identitet er definert av hennes evne til reproduksjon og ekspansjon av produksjonskreftene. Som nyttig til reproduksjon gjennom barnefødsel, gratis arbeidskraft i husholdningen og til oppvartelse under barnas “uproduktive” år. Denne patriarkalske normativiteten presser et snevert bilde av hva kjønn skal få lov til å være for å bli akseptert som en del av samfunnet, hvilket berører alle kjønn. Dette igjen påvirker subjektiviteten og hvordan mennesket identifiserer seg med sin egen skapning. En feministisk kritikk bør gå ut på å belyse denne arbitrære urettferdigheten og nedkjempe den sammen med kapitalismen som rot til dens moderne form. Å nettopp motstille seg denne kjønnsessensialistiske holdningen og erklære at mennesket er langt mer enn bare dets kjønnsorgan. Dessverre har det skjedd at reaksjonære feminister har snudd det på hodet. De finner en protestantisk lidende stolthet i den strenge undertrykkelsen de lever under, og forsvarer det som gjør deres undertrykkelse unik i stedet for sprenge grensene for den patriarkalske definisjonsmaken. De spiller mange måter på lag med patriarkatet, og arbeider kun for frigjøring innenfor rammene skapt av forrige feministiske bølge. Det vitner om en feminisme i stagnasjon, som steiler i møte med tilsynelatende nye fenomener selv om nevnte fenomener påviselig ikke er nye i det hele tatt. I frustrasjon vender denne reaksjonære feminismen inn i seg selv og utestenger en ny generasjon av feminister som videreutvikler teorien. En hel gruppe mennesker som ser klart som dag at patriarkatet undertrykker dem flerfoldig og som blir møtt med stengte dører i deler av kvinnebevegelsen og en arbeiderbevegelse med et minefelt av reaksjonære holdninger.

Organisasjoner som KPml har et valg. Vil de ta innover seg den nye generasjonens krav om frihet, eller ønsker de å tviholde på reaksjonære teorier som ikke holder vann? Som kommunister ønsker vi enhet i kampen, men det må skje på riktig grunnlag. Og reaksjonær politikk uten bunn i vitenskap eller virkelighet må kritiseres og bekjempes.