Hvorfor tollmur i USA?

Dette er en signert artikkel. Vi holder nettsidene våre åpne for revolusjonær marxistisk debatt. Signerte artikler uttrykker forfatterens eget synspunkt. Dette kan avvike noe fra synspunktene til RK eller redaksjonen.

Hva er problemene Trump ønsker å løse med toll? Hva er strategien bak? Hvordan har strategien virket så langt, og hva kan vi vente i fremtiden? Overskriften kunne like godt vært “verdensøkonomien på kanten av stupet?”. Det er nemlig fare for at vi i løpet av nåværende presidentperiode i USA vil oppleve en økonomisk krise som får selv krakket på Wall Street i 1929 til å blekne.^[1]For mer informasjon om dette krakket som ledet til “den store depresjonen” på -30 tallet, se: https://en.wikipedia.org/wiki/Wall_Street_crash_of_1929 og … Continue reading 

Av Reidar Knutsen

Hva er problemene Trump ønsker å løse?

Dollaren fungerer som verdens reservevaluta. Bakgrunnen finner vi i Bretton Woods systemet som ble opprettet på en konferanse i nettopp Bretton Woods i USA i 1944. På konferansen var det deltakere fra 44 land, inkludert de viktige frie landene i den vestlige imperialismen, men også Sovjetunionen. Sistnevnte avslo å undertegne den endelige avtalen siden de mente systemet var et middel for børshaiene og ikke for arbeiderklassen.

På denne tiden kontrolerte USA ⅔ deler av verdens gull, og de insisterte på at systemet skulle hvile på dollar og gull^[2]https://en.wikipedia.org/wiki/Bretton_Woods_system .

På denne bakgrunn og siden USA etter krigen har verdens største økonomi og dollar vært en stabil valuta har systemet med dollar som reservevaluta fungert frem til nå.  Dette betyr at 

• Dollaren fungerer ofte som betalingsmiddel mellom land, selv om ikke USA er involvert i handelen
• Verdens sentralbanker holder en betydelig andel av sine valutareserver i dollar. Dette gir dem muligheten til å intervenere i valutamarkedene og sikre stabilitet i egen økonomi
• Dollaren er sentral i globale finansmarkeder, inkludert obligasjonsmarkedet og banklån

Dette systemet gir USA en rekke fordeler, men også et par ulemper. Dette skal vi komme tilbake til, siden det Trump prøver på er å beholde fordelene, men fjerne ulempene.

Fordelene for USA med dollar som verdens reservevaluta

Dollarens rolle som verdens reservevaluta gir USA en rekke fordeler. Punktvis kan vi framstille det slik^[3]Denne punktvise framstillingen er hovedsakelig AI generert med DeepSeek. Andre steder under dette og neste kapittelet er også delvis AI generert:

1. Økonomiske fordeler

• Lavere lånekostnader: Global etterspørsel etter amerikanske statsobligasjoner (USTs) holder rentene lave, noe som reduserer finansieringskostnadene for staten og private aktører.
• Seigniorage-inntekter: USA kan «trykke» dollar for å finansiere import og investeringer uten umiddelbare konsekvenser, da verdens markedet absorberer valutaen.
• Stabil finansiering av underskudd: Store globale reserver av dollar gjør det enklere å finansiere handelsunderskudd og budsjettunderskudd.

2. Geopolitiske fordeler

• Finansiell makt: USA kan bruke dollar-dominerte systemer (som SWIFT) til å iverksette sanksjoner (f.eks. mot Russland eller Iran) og håndheve utenrikspolitikk.
• Sikkerhetsinnflytelse: Reservevalutastatus knyttes til amerikansk militærmakt, noe som styrker allianser (f.eks. NATO-land som holder dollar-reserver).

3. Handels- og markedsfordeler

• Redusert valutarisiko: Amerikanske bedrifter handler ofte i dollar, slik at de unngår vekslingsgebyrer og volatilitet.
• Likviditet og stabilitet: Globale markeder bruker dollar som referanse, noe som forenkler handel og investeringer.

4. Kriseresiliens

• Flykt til sikkerhet: I kriser søker investorer til dollar og amerikanske statsobligasjoner, noe som stabiliserer økonomien.
• Automatisk etterspørsel: Selv ved økonomiske sjokk opprettholdes etterspørselen etter dollar som sikker havn.

Kort oppsummert er det altså en rekke fordeler for USA ved at dollaren har denne statusen, men det er et par ulemper:

Ulempene for USA med dollaren som verdens reservevaluta

De to ulempene er følgende:

• Overvurdert valuta: At dollaren sees på som en “trygg havn”, samt andre lands kjøp av dollar som middel for å sikre egen økonomi gjør at dollaren har høy etterspørsel, og så lenge den amerikanske sentralbanken ikke trykker nye dollar, så blir prisen på den høy, målt mot andre valutater. Dollarsterkhet skader amerikansk eksport og industri (jf. «Triffin-dilemmaet» som vi kommer tilbake til).
• Avhengighet: USA må opprettholde global tillit, noe som begrenser politisk handlefrihet (f.eks. budsjettunderskudd må holdes i sjakk).

Spesielt den første av disse to ulempene er kritisk for USA. Triffin-dilemmaet er som følger:

Globalt behov for likviditet: For å støtte internasjonal handel og økonomisk vekst må det være tilstrekkelig tilgang på reservevaluta (dollar) globalt. Dette krever at landet som utsteder reservevalutaen, i dette tilfellet USA, leverer valuta til resten av verden, ofte gjennom handelsunderskudd.​

Konflikt med nasjonale interesser: Vedvarende handelsunderskudd kan undergrave tilliten til valutaens stabilitet og føre til økonomiske utfordringer for utstederlandet, som inflasjon eller svekket kredittverdighet.

Dermed står landet overfor et dilemma^[4]https://www.investopedia.com/financial-edge/1011/how-the-triffin-dilemma-affects-currencies.aspx :​

• Hvis det prioriterer global likviditet: Ved å tillate handelsunderskudd for å forsyne verden med valuta, risikerer det økonomisk ustabilitet hjemme.​
  
• Hvis det prioriterer nasjonal økonomisk stabilitet: Ved å begrense valutaens utstrømming for å unngå underskudd, kan det skape global likviditetsmangel og økonomisk uro internasjonalt.​
  

Dette blir kalt “Triffin-dilemmaet” og illustrerer dermed den strukturelle spenningen mellom nasjonale og internasjonale økonomiske mål når en enkelt valuta har en dominerende global rolle. En kan selvfølgelig løse dette dilemmaet ved å avskaffe dollar som verdens reservevaluta, og bytte til en annen valuta eller et annet system. Det ville iallfall fått USA ut av dette dilemmaet, men samtidig måtte USA gitt slipp på alle fordelene ved systemet. Enkelte økonomer i USA vurderer ulempene som større enn fordelene og ser det derfor som nødvendig at dette systemet avskaffes, men enn så lenge er den rådende linjen at en vil beholde dollaren som reservevaluta^[5]https://proletarianperspectives.org/neomercantilism-the-u-s-election-and-debates-among-the-bourgeoisie . Trump ønsker ikke å avskaffe systemet med dollar som verdens reservevaluta, og har faktisk truet land med repressalier om de slutter å bruke dollaren på denne måten^[6]https://www.wita.org/atp-research/restructuring-global-trading-system/. Samtidig som en del av “USA først” mottoet ønsker han å prioritere nasjonal økonomisk stabilitet og har gått til kamp for å bekjempe handelsunderskuddet. 

Trump later til å tro at han både kan få bukt med handelsunderskuddet og samtidig beholde dollar som verdens reservevaluta. I realiteten har han så langt prioritert kamp mot handelsunderskuddet ved bruk av høye tollsatser mot resten av verden. Troen på toll som virkemiddel er ikke noe nytt fra Trump sin side. I sin første presidentperiode økte han tollene, men den gang hovedsakelig mer begrenset mht. hvilke varer som ble rammet. Disse tollsatsene ble i all hovedsak videreført av Biden administrasjonen og det ble også vurdert økning av enkelte tollsatser^[7]https://www.motor.no/aktuelt/joe-biden-vurderer-okte-tollsatser-pa-kinesiske-elbiler/262223. 

Toll er et gammelt og effektivt virkemiddel for å beskytte innenlands industri fra konkurranse fra utlandet. Det har i de fleste tilfeller vært avgjørende for at land har vært i stand til å bygge opp en egen industri. Siden den andre verdenskrig har USA gått i spissen for å avskaffe toller internasjonalt og brukt både myke og harde virkemidler for å avskaffe tollsatser i andre land.^[8]F.eks. i Rambouillet avtalen som var en avtale laget av Nato for fred mellom Kosovo og Serbia var et kriterium at det skulle være åpen markedsøkonomi i Kosov: Se: … Continue reading.  

Globaliseringen

En sterk arbeiderbevegelse, kombinert med den kommunistiske trusselen gjorde at borgerskapet i de imperialistiske vestlige landene så seg nødt til å komme sin innenlandske arbeiderklasse i møte for å hindre revolusjon og sosial uro. Konsekvensen ble bedre levekår for arbeiderklassen i disse landene og økte lønnsutgifter for kapitalistene. Den evige jakten på maksimal profitt som er en grunnleggende komponent i kapitalismen, førte til at kapitalistene flyttet produksjon til såkalte “lavkostland”, dvs. land hvor lønningene var lave. På denne måten kunne de øke utbyttingen av arbeiderklassen ved å utbytte arbeider i andre land. Den herskende ideologien for borgerskapet på denne tiden var global frihandel. Borgerskapet ville fri seg fra skranker og hindringer mellom land og nasjoner, slik at de fritt kunne få tilgang til å utbytte arbeidere fra hele verden. Om arbeiderne i et land organiserte seg og krevde bedre lønn, ferie, kortere dager, vern mot arbeidsulykker osv. så kunne man flytte produksjonen til et annet land. Ofte var trusselen om dette tilstrekkelig til å dempe arbeidernes kampkraft, men i mange tilfeller ble også produksjonen flyttet rundt mellom land i Øst-Asia. I starten ble varer i stor grad produsert i Hong Kong, Taiwan, Japan og Sør-Korea, men senere ble mye produksjon flyttet til Kina. I dag foregår rundt 30% av verdens industriproduksjon i Kina ^[9]Se: https://www.ft.com/content/9aca35b4-b698-41ed-857d-ccb327abce94 og https://en.wikipedia.org/wiki/Manufacturing , noe som gjør Kina til verdens klart største industrinasjon. Fremover forventes Kinas andel å øke ytterligere. FNs industriprogram (UNIDO) har beregnet at Kina i 2030 vil stå for 45 % av verdens industriproduksjon, mens USA vil stå for kun 11 %^[10]https://www.dn.no/kronikk/dyrtiden-starter-na/2-1-1805250 .

Globaliseringen har vært en velsignelse for verdens største kapitalister, og for kapitalismen som system. Gjennom økt utenrikshandel har de store selskapene kunne fortsette å vokse. Markedene har ekspandert fra nasjonale og regionale markeder som EU (tidligere “EF” og “EEC”) til et globalt verdensmarked. Samtidig har tilgangen på billig arbeidskraft økt. Dette har skapt vekst og sikret profitt for kapitalistene. Men globaliseringen har ikke bare vært en velsignelse for kapitalistene, for mange har det også vært en forbandelse. For små og svake kapitalister i land med svak industriell utvikling har globaliseringen vært en katastrofe. Plutselig har de måttet konkurrere med større, mer mekaniserte og profesjonelt drevne kapitalister fra andre land, og har bukket under i konkurransen. For de store amerikanske og europeiske kapitalistene har globaliseringen vært en velsignelse, men samtidig en forbannelse. Fordelene ved globaliseringen for dem har ikke kommet uten en ulempe. En ulempe som etter hvert har vokst seg så stor at vi nå har kommet til et punkt hvor globaliseringen har kommet til sin endestasjon og vi er på vei tilbake til en ny form for merkantilisme.

Nymerkantilismen

Store Norske Leksikon (SNL) definerer merkantilismen slik:

Merkantilismen er den formen for økonomisk politikk som var fremherskende i Europa fra midten av 1500-tallet frem mot slutten av 1700-tallet. Begrepet brukes også om tenkningen som lå til grunn for politikken, som går ut på å prioritere handelsoverskudd over andre økonomiske parametre.^[11]https://snl.no/merkantilismen

Den mest kjente kritikeren av merkantilismen er Adam Smith som i sitt hovedverk “Nasjonenes velstand” fra 1776 hadde en omfattende kritikk av denne politiske linjen^[12]https://snl.no/merkantilismen. Kort oppsummert var hans kritikk av  Merkantilismen og argumentasjon for frihandel følgende:

Rikdom som penger vs. velferd: Merkantilistene så på gull og sølv (penger) som den viktigste rikdommen. Smith hevdet derimot at sann rikdom ligger i varer og tjenester som øker folkets velferd.

1. Frihandel vs. proteksjonisme: Smith argumenterte for frihandel og mente at merkantilismens proteksjonistiske tiltak (som tollbarrierer og eksportsubsidier) hemmer økonomisk vekst ved å forvride markedskreftene.
2. «Usynlige hånd»: Smith trodde på at individers egeninteresse, i et fritt marked, ville lede til samfunnsøkonomisk optimal utnyttelse av ressurser – uten behov for statlig styring.
3. Handel er ikke nullsum: Merkantilistene så handel som en konflikt der en part må tape. Smith viste at frivillig handel er gjensidig fordelaktig.
4. Produktivitet og arbeidsdeling: Smith understreket at den virkelige kilden til velstand er arbeidsdeling og produktivitetsøkning, ikke opphoping av edelmetaller.

Smiths kritikk la grunnlaget for klassisk liberal økonomisk tenkning og argumenter mot statlig inngripen i økonomien. Nymerkantilismen kan ses på som en blanding av Smiths frihandel og merkantilisme. I korte trekk skiller nymerkantilismen seg fra merkantilismen på følgende måte:

Målsetting: Nasjonal konkurranseevne, ikke bare gullreserver

• Klassisk merkantilisme: Fokuserte på å samle gull og sølv gjennom handelsoverskudd.
• Nymerkantilisme: Handler mer om å styrke nasjonal økonomisk makt, industriell kapasitet og teknologisk lederskap i en globalisert verden.

Bruk av markedskrefter, ikke bare statlig kontroll

• Smiths kritikk: Merkantilismen hemmer vekst ved å ignorere markedets effektivitet.
• Nymerkantilismens svar: Bruker en blanding av markedsmekanismer og strategisk statlig intervensjon (f.eks. subsidier til nøkkelindustrier, forskningsstøtte).

Handel som en konkurranse, men ikke nødvendigvis nullsum

• Klassisk merkantilisme: Så handel som en kamp der ett lands gevinst var et annets tap.
• Nymerkantilisme: Godtar at global handel kan være gjensidig fordelaktig, men legger vekt på å sikre at egen nasjon ikke blir avhengig eller sårbar.

Fokus på høyteknologisk industri, ikke bare råvarer

• Nymerkantilisme: Ønsker å dominere fremtidsindustrier (halvledere, AI, grønn teknologi) snarere enn bare å begrense import av varer.

Bruk av indirekte virkemidler, ikke bare tollbarrierer

• Klassisk merkantilisme: Brukte direkte toller og eksportrestriksjoner.
• Nymerkantilisme: Bruker mer sofistikerte virkemidler som:
  • Valutamanipulasjon (for å gjøre eksport mer konkurransedyktig).
  • Nasjonale sikkerhetsbegrunnelser for handelsrestriksjoner (f.eks. Huawei-forbud i USA).
  • Offentlig-privat samarbeid for å styrke nøkkelindustrier (f.eks. EUs satsing på batteriproduksjon).

Konklusjon

Nymerkantilismen er mer nyansert og fleksibel enn den gamle versjonen. Den tar til seg noe av Smiths kritikk ved å unngå ekstrem proteksjonisme, men beholder en statlig strategisk rolle for å sikre nasjonal økonomisk styrke i en global konkurranse. Land som Kina, USA (under «America First»-politikk) og EU (med industristøtte) praktiserer varianter av nymerkantilistisk tenkning. For en mer omfattende analyse av nymerkantiilismen vil jeg anbefale: Neomercantilism, the U.S. Election, and Debates Among the Bourgeoisie.

USAs galloperende gjeld

USA (i motsetning til f.eks. hovedkonkurrenten Kina) forbruker mer enn de produserer. En del av dette finansieres av resten av verden ved at de sitter på store mengder dollar som faller i verdi på grunn av inflasjonen. Likevel er ikke dette nok til å hindre at det årlige budsjettunderskuddet målt mot BNP stadig øker. I 1980 var gjelden på  34,56% av BNP, i år 2000 var den på 58,37%, og i dag er gjelden på 122,68% av BNP^[13]https://www.usdebtclock.org/ ^[14]https://www.thebalancemoney.com/us-deficit-by-year-3306306. Budsjettunderskuddet finansieres hovedsakelig gjennom lån (dvs. salg av statsobligasjoner). Som tidligere nevnt spiller de amerikanske statsobligasjonene en sentral rolle i verdensøkonomien, og det er nødvendig at det stadig kommer en større menge av disse i sirkulasjon, Men for at dette systemet skal fungere er en avhengig av at det er tillit til at statsobligasjonene kan innløses som avtalt. Dvs. at den amerikanske staten tilbaketaler gjelden som avtalt. Så langt har disse obligasjonene blitt sett på som blant de tryggeste investeringene en kan gjøre, og dermed har renten vært lav. Spesielt i økonomisk urolige tider har mange flyktet inn i dollar, og renten har dermed vært spesielt lav, akkurat når den amerikanske staten har trengt ekstra penger for å stimulere økonomien. Dersom tilliten til at den amerikanske staten vil betale gjelden sin minker, så vil renten på nye obligasjoner stige, siden kreditorer vil kreve risikopåslag på sine investeringer. Renten på den amerikanske gjelden har i senere tid økt, sammenlignet med tidligere tiår. Dette kombinert med at gjelden øker raskt har ført til at renteutgiftene stadig øker, og er i dag den nest største utgiftsposten for den amerikanske staten^[15]https://www.pgpf.org/programs-and-projects/fiscal-policy/monthly-interest-tracker-national-debt/. Selv en liten økning av renten får stor betydning.

Dagens rente er på 4,25–4,50 %. Selv om renten bare øker 2%, så vil det bety økte renteutgifter på 278 milliarder USD pr. år. Den høyeste renten USA har hatt var i Mars 1980, da var den på 20%. Dersom rente på nytt når dette nivået, vil årlige renteutgifter bli på 2,78 bilioner USD. Til sammenligning er det totale budsjettet for den amerikanske staten for 2025 på 7 – 7,3 billioner USD^[16]https://www.cbo.gov/publication/61172, mens inntektene kun er beregnet til 5,2 billioner^[17]https://democrats-budget.house.gov/resources/fact-sheet/president-bidens-2025-budget-builds-our-historic-progress-house-republicans. Med andre ord vil det fra før være et underskudd på ca. 1,9 billioner^[18]https://www.crfb.org/press-releases/treasury-11-trillion-deficit-first-five-months-fiscal-year-2025. Mesteparten (53,5%)  av statens inntekter ved 20% rente vil gå til å betale rentene på lånet. Om markedet etter hvert anser det som sannsynlig at staten USA ikke vil betale gjelden, vil dessuten renten stige langt over 20%. Det sier seg selv at dette ikke er en bærekraftig utvikling.

Trump 2.0

Det var forventet at Trump i sin andre periode ville være som en anabol versjon av hans første periode. På tross av dette ble nok de fleste overrasket over mengden steroider den nye administrasjonen hadde stappet i seg før de startet på å endre statens politikk og administrasjon. På det økonomiske området har Trump opprettet et økonomisk råd, som ledes av Stephen Miran. Kort tid før Miran ble oppnevnt som forman for rådet skrev han et essay med overskriften “A User’s Guide to Restructuring the Global Trading System”^[19]På norsk: “En brukerveiledning for restrukturering av det globale handelssystemet”. https://www.wita.org/atp-research/restructuring-global-trading-system/ . Essayet tar utgangspunkt i Trumps tidligere utsagn og kunnskap om hans standpunkter på det økonomiske området, og prøver å gi en veiledning for hvordan denne kan gjennomføres. Det er mange tvilsomme forutsetninger i dette dokumentet som neppe er mulig å realisere. Men i tillegg har heller ikke rådene blitt særlig godt fulgt så langt av Trump. Grovt sett har innføringen av toll skjedd for raskt, for voldsomt og for lite diplomatisk mot allierte sammenlignet med hva som var Mirans anbefalinger.

For rask innføring av høye tollsatser

Miran argumenterer mot plutselig innføring av høye tollsatser, siden dette vil bli et sjokk for markedet og føre til stor usikkerhet. For å motvirke sjokkeffekten argumenterer han for at tollen innføres gradvis, og etter at det har blitt kommunisert klart på forhånd til markedet slik at de har mulighet til å forberede seg. Dette blir spesielt viktig, sier han, om en går for 60% toll mot Kina og 10% globalt. Her anbefaler han at en f.eks. kan gradvis øke tollen mot Kina med 2% månedlig inntil Kina møter krav som har blitt stilt til dem. 60% toll mot Kina kan nås midtveis i presidentperioden, mener han. Han mener det er viktig at firmaene har klarhet på forhånd om veien for tollene, slik at de kan tilpasse seg. På denne måten vil en også kunne forhindre ustabilitet i markedet, ved å fjerne usikkerhet vedr. implementasjonen av tollene.

Diplomati med handelspartnere

Miran argumenterer også for at en må få handelspartnere med på å svekke dollaren. Miran viser til Plaza-avtalen i 1985, der USA, Frankrike, Tyskland, Japan og Storbritannia gikk sammen om å svekke dollaren, og Louvre-avtalen fra 1987, som satte en stopper for en slik svekkelse. Han mener imidlertid at slik som tingene er (eller var da han skrev dette essayet) så var det lite grunn for Kina og EU til å svekke sine valutaer. Han mener Japan, Mexico, Canada og England derimot vil være mer mottakelige for dette, men at de i dag ikke er store nok økonomier til å få ønsket resultat. Miran argumenterer derfor for at etter tollsatser er satt opp, så vil Kina og EU bli mer mottakelige for å forhandle om en styrking av dollaren.

En svekking av dollaren vil være en fordel for amerikansk eksportindustri, men den kommer på bekostning av industri i de andre landene som EU og Kina. Kinas økonomi er bygd i all hovedsak på eksport, mens EUs økonomiske vekst har vært på ca. 1% de siste tre årene^[20]https://www.wita.org/atp-research/restructuring-global-trading-system/. Det er følgelig grunn til å vente at både Kina og EU vil være svært lite interessert i en slik utvikling. Spesielt for EU’s del kan svekkede konkurransevilkår kunne bli katastrofalt, siden den kapitalistiske økonomien er avhengig av vekst, og med kun 1% vekst er det ikke mye å gå på.

Det har ikke hjulpet på situasjonen at den nye Trump 2.0 administrasjonen har vist forrakt og arroganse overfor tidligere nære allierte i Europa og Canada, truet med annektering av Grønland og lagt fram aggressivt og arrogant ønske om å innlemme Canada som en delstat i USA.

Endra vilkår på amerikanske statsobligasjoner

En svakere dollar vil føre til høyere rente for amerikanske statsobligasjoner. Dette er ugreit for USA med høy gjeld og stort handelsunderskudd. Miran foreslår som en del av løsningen på det problemet å “restrukturere” lånene. I stedet for dagens system som ligger i snitt på 6 års nedbetaling og rundt 4% rente, så foreslår han at de endres til 100 års nedbetaling og 0% rente. I praksis er dette å stjele andres penger. Amerikanske statsobligasjoner har fram til Trump 2.0 vært ansett som nærmest risikofritt og i følge borgerlige økonomiske eksperter er det ryggraden i verdensøkonomien^[21]https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/da-vil-hele-verdensokonomien-ga-i-dass/17634550/. At Trump har utnevnt en person som sjefsrådgiver som har anbefalt noe som i praksis er å ikke tilbakebetale lånene til den amerikanske staten er i seg selv nok til å sette verdensøkonomien i fare. Enn så lenge har markedet tatt denne trusselen fra Miran på alvor. Om de gjør det, vil rentene på de amerikanske statsobligasjonene skyte i været, siden alle vil selge før endringen trer i kraft.

Hva blir fortsettelsen?

Så langt har Trump 2.0 grunnleggende sett fulgt rådene fra Miran. På de stedene han ikke har fulgt rådene, så er det ved å være for rask og voldsom. Lite har gått etter planen etter at Trump lanserte tollsatsene på sin “frigjøringsdag” 2. april 2025.

• Miran mente dollaren i starten etter tollene ble innført ville stige, og at dette ville motvirke inflasjon, og at resultatet ville bli at de landene som fikk toll ville betale for de ekstra tollutgiftene, og ikke USA. Men dollaren har falt, og følgelig blir inflasjonen ekstra høy i USA
• Miran forutsatte forutsigbar og gradvis innføring av toll, som ville sørge for at uroligheten i markedet ble liten, men endringen har skjedd brått, voldsomt og uforutsigbart. F.eks. anbefalte Miran at tollen mot Kina kunne nå 60% midtveis i perioden, mens Trump nå helt i starten av sin presidentperiode har satt tollen til 145%. Det har dessuten vært mye frem og tilbake med tollen. Den har gått opp, så ned, så opp på nytt (for Mexico og Canada), så ned for en rekke land, men bare på 90 dagers pause. Kort sagt er det mye frustrasjon blant kapitalister i verden som ikke aner hvordan framtiden blir og hva slags tollsatser de har å forholde seg til. Konsekvensen er at investeringer blir satt på pause i håp om at ting roer seg og en får den nødvendige forutsigbarheten. 
• Renten på amerikanske statsobligasjoner begynte å stige, noe som fikk Trump til å sette tollene (bortsett fra for Kina, og for de andre bare ned til 10%) på en 90 dagers pause. Vesentlig økte renter på verdens største gjeld er noe USA ikke har råd til

På området toll er det flere skjær i sjøen, men det resulterer ikke nødvendigvis i en stor økonomisk krise, hverken for USA eller verdensøkonomien. Langt mer alvorlig er det dersom Trump gjør alvor av planene om den såkalte restruktureringen av USA’s gjeld. Om planen settes ut i livet, vil det få alvorlige konsekvenser for verdensøkonomien. Antagelig minst på høyde med det store krakket i 1929. Ryggraden i verdensøkonomien (de amerikanske statsobligasjonene som en sikker havn) vil knekke. Aksjekursene vil rase, økonomien globalt vil rase nedover, massearbeidsledighet, dyrtid, nedskjæringer i offentlig sektor osv. som konsekvens. Borgerlige økonomer beskriver framtidsutsiktene så dystert som det er mulig å gjøre (“nattsvart” o.l.) dersom USA ikke betaler gjelden^[22]https://www.nettavisen.no/okonomi/dyster-spadom-i-debatten-da-blir-det-nattsvart/s/5-95-2305763

Mest sannsynlig vil ikke planen settes ut i livet, iallfall ikke i en fullt så radikal form som Miran foreslår. Og om den gjør det, vil den antagelig reverseres og justeres når konsekvensene blir tydelige. Men da kan det alt være for seint. Tilliten til USA vil da ikke kunne repareres i overskuelig fremtid. Renten på statsobligasjonene vil skyte i været, på et nivå som gjør at USA umulig kan betale rentene og katastrofen vil uansett være et faktum.  Antagelig vil en i stedet prøve å lappe på systemet litt til, i stedet for å ikke tilbakebetale gjelden. Men det er grenser for hvor lenge en kan lappe på systemet for å holde en uløselig motsigelse samlet. Før eller siden må den økende statsgjelden og handelsunderskuddet til USA reverseres. Det er neppe mulig å snu denne utviklingen uten stor økonomisk uro, og alvorlige negative konsekvenser for realøkonomien. Noen må betale den astronomiske regningen på USAs utenlandsgjeld. Om dollaren uansett i prosessen må gi opp sin stilling som verdens handelsvaluta, og resultatet uansett er global økonomisk ressesjon^[23]“ressesjon” betyr økonomisk tilbakegang i to eller flere kvartaler. Ressesjon medfører normalt økt arbeidsledighet og økende priser. Se mer: https://no.wikipedia.org/wiki/Resesjon, hvorfor da ikke overlate regningen til kreditorene? Det er derfor ikke utenkelig at den amerikanske staten før eller siden kommer til den konklusjonen at det er like greit å løpe fra iallfall store deler regningen på den ene eller andre måten.

Den nye Trump 2.0 administrasjonen, har altså prøvd å ta et kraftig tak i den grunnleggende motsigelsen relatert til handelsunderskudd for USA, men måten det har blitt gjort på har vært særdeles klossete og målsetningen og strategien har vært utopisk og dømt til å mislykkes. Utgangspunktet er objektivt sett dårlig. Med en ledelse og linje dominert av arroganse, amatørisme og spontanisme på toppen av dette er det all grunn til å forvente at utviklingen framover heller vil bli mer urolig, enn rolig med tanke på den økonomiske utviklingen spesielt i USA, men dermed også for resten av verden.

Imperialismen

Lenin skrev i 1916 boka «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium»^[24]https://www.kommunisten.no/2021/08/imperialismen-som-kapitalismens-hoyeste-stadium/ . I boka beskriver Lenin hvordan verden deles opp mellom en håndfull kapitalistiske stormakter. Jakten på maksimalprofitt fører til at kapitalistene stadig trenger mer ressurser og tilgang til større markeder for å få solgt sin stadig økende mengde av varer. Rundt 1900 hadde disse stormaktene delt verden mellom seg. Etter dette var vekst for en stormakt kun mulig gjennom en omfordeling hvor de fikk lagt nye områder under sin interessesfære på bekostning av noen andre. Ofte skjer dette gjennom krig. Lenin så første verdenskrig som et typisk eksempel på en slik “omfordelingskrig”. Hitlers snakk om kolonier i øst som begrunnelse for angrepskrig mot Polen og Sovjetunionen er et nyere eksempel. Dagens krig i Ukraina er også et klart eksempel hvor Russland vil ha kontroll over Ukraina og spesielt den mer industrialiserte og ressursrike østlige regionen, mens USA og EU ønsker tilgang på sjeldne jordarter^[25]https://www.dn.no/utenriks/usa/ukraina/russland/geopolitikk-ravarer-og-makt-usa-sikter-seg-inn-pa-ukrainas-sjeldne-mineraler/2-1-1779007 og å inkoropere Ukraina i EU’s indre marked. Den gryende konflikten mellom USA og Kina om Taiwan er et annet eksempel som potensielt kan utvikle seg til en åpen krig. Selv om hvordan konkrete motsigelser løses påvirkes av hvilke politiske ledere som sitter med makten, så er disse konfliktene og krigene en del av kapitalismenes struktur, og ikke en valgt politikk som en kan velge vekk ved å bytte regjering ved borgerlige valg.

Det er i dag over 100 år siden Lenin skrev sin analyse av Imperialismen som en ny fase i kapitalismen. Som nevnt over er det lett å se at analysen fortsatt er gyldig. Det er likevel vesentlige endringer siden situasjonen i 1916. I dag er Kina en imperialistmakt på frammarsj. Ironisk nok er det kapitalistene i USA og Europa som har lagt til rette for dette ved å investere i Kina på en slik måte at dette har blitt mulig. Høyt utdannet, disiplinert og billig arbeidskraft har vært attraktivt for amerikanske og europeiske kapitalister. Sosial stabilitet, godt utbygd infrastruktur, tilgang på energi og råvarer har har vært en selvforsterkende effekt som har gjort at Kina i dag er den klart dominerende industrinasjon. Samtidig som dette har gitt konkurransefordeler for kapitalistene som har flyttet produksjonen sin til Kina, har det for den kapitalistiske klassen som helhet med base i USA og Europa en strategisk ulempe. I kjølvannet av industrialiseringen drevet av vestlige kapitalister har Kina bygd opp en kraftig nasjonal industriproduksjon. 

Hvem som vinner maktkampene som stadig oppstår mellom de imperialistiske stormaktene avgjøres av hvem som har det største væpnede potensialet. Mest avgjørende er industriell og teknisk kapasitet til landene, siden moderne våpen produseres industrielt og i mange tilfeller bruker avansert teknologi. Siden 2. verdenskrig har USA stått sterkest på dette området, men på kort tid har Kina passert USA på det industrielle området, og er nær å oppnå teknologisk likevekt. Kina lanserte i 2015 kampanjen “lagd i Kina 2025”^[26]https://en.wikipedia.org/wiki/Made_in_China_2025. Dette har vært en strategisk satsing hvor de har omformet økonomien fra å være fokusert på arbeidsintensiv produksjon av billige lavteknologi produkter og komponenter, til å utvide med produksjon av høyteknologi som kan rivalisere USA og Europa, dette som ledd i å skape uavhengighet av utenlandske produsenter. USA på sin side har ikke hatt en lignende plan før helt nylig, og er i praksis helt avhengig av produkter fra Kina i alt fra produksjon av iPhone til chips til biler, våpen og andre produkter. Til og med oljen til den amerikanske hæren blir fraktet av kinesisk bygde fraktskip^[27]https://motparten.no/articles/economy/global/handelskrig/usa_kina/debatt/nrk_2025/kina_vinner.html . I dag er USA verdens desidert sterkeste militærmakt. Med årlig budsjett på ca. 3,4% av BNP ligger USAs militærutgifter et godt stykke over snittet i verden, og godt over hovedrivalen Kina som i 2023 hadde et budsjett på 1,7% av BNP^[28]https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_with_highest_military_expenditures. Men med astronomisk gjeld, og kraftig budsjettunderskudd er det bare et tidsspørsmål før dette endres om ikke noe drastisk skjer.

USA – en vaklende kjempe

USA har værdens største økonomi, målt ut fra BNP^[29]https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_GDP_(nominal). Som det framgår av overstående hviler økonomien på å bygge opp stadig mer gjeld. Løsningen er ikke så enkel som at USA må “sette tæring etter næring” og senke forbruket slik at utgiftene kommer i balanse med inntektene. Det er en rekke strukturelle problemer knyttet til det kapitalistiske systemet som gjør at det ikke finnes noen enkel fiks på dette. Det er faktisk vanskelig å se for seg en løsning som ikke resulterer i krise og/eller økonomisk nedgangstid i verdensøkonomien. Så langt har løsningen vært å bare dytte problemet foran seg, men resultatet er at problemene bare vokser i størrelse. Jo lenger tid det tar før de grunnleggende problemene løses, desto større blir de. De borgerlige økonomene diskuterer forskjellige løsninger, men ingen har så langt lagt fram noe troverdig løsning. Løsningen som nå prøves ut med Trump og Miran i spissen ser hverken ut til å gå etter planen, eller være en god plan i utgangspunktet. At Trump administrasjonen ser ut til å styres av arroganse, amatørisme og spontanisme (inkludert at den består av spyttslikkere som ukritisk svarer “ja” til alle Trumps innfall for å tilfredsstille egoet til Trump) hjelper ikke akkurat på situasjonen. Det er altså sannsynlig at USA faller, og at de i fallet drar med seg verdensøkonomien. Ironisk nok fører dette til at spillerommet til konkurrentene minker som følge av hvor tett verdensøkonomien er i vår epoke og at de dermed selv også vil falle (hvem som faller dypest gjenstår imidlertid å se, men et stalltips kan kanskje være USA). Akkurat når den tikkende bomben i USA smeller, er ikke godt å si, men det er iallfall ikke usannsynlig at det skjer i Trumps presidentperiode. Det blir interessant å se om det amerikanske folket denne gang (som før) nøyer seg med noen protester og å stemme på partiet i opposisjon, eller om de denne gang begynner å stille spørsmålstegn med det kapitalistiske systemet som tross alt er roten til problemene. Om det kapitalistiske systemet overlever når USA faller, så blir det iallfall i en ganske annerledes verden hvor USA vil spille en langt mindre framtredende rolle enn det har gjort siden 2. verdenskrig.

Profitt, når profittens kilde har tørket ut

Karl Marx skrev i sitt hovedverk “kapitalen” at profittens kilde er menneskelig arbeid. Videre skrev han at som konsekvens av konkurransen og jakten på maksimal profitt, så blir produksjonen mer og mer mekanisert. Når kapitalistene skal investere i ny produksjon, så går en større andel av investeringene til maskiner, bygninger, råvarer osv. En stadig mindre andel går til lønn til arbeidere. Siden det bare er arbeiderne som skaper verdi så er resultatet at prosenten med profitt en kapitalist får av sine investeringer stadig minker. Denne tendensen har ført til at industriproduksjonen i dag domineres av enorme fabrikker som produserer for hele verdensmarkedet. Det er ikke lengre en produksjon som domineres av mange mindre fabrikker som konkurrerer, men kanskje bare en, to eller tre fabrikker som produserer for hele verdensmarkedet. Denne utviklingen har ført til at det blir stadig vanskeligere for kapitalister å investere i produksjon som gir grunnlag for ny vekst. Løsningen har vært å prøve å stimulere økonomien, enten ved å gjøre det lettere å ta opp lån, og derigjennom fått opp forbruket, eller ved at staten tar opp store lån, og spytter inn i finansvesen eller næringsliv for på den måten å stimulere til investeringer. Men alt dette er forsøk på å lappe på systemet, uten å fikse de grunnleggende problemene. Resultatet er at en dytter problemet foran seg. Den store økonomiske krisen i år 2000^[30]https://en.wikipedia.org/wiki/Dot-com_bubble ble “løst” ved liberalisering av finansvesenet, slik at folk tok opp høyere gjeld. Nettopp denne økte gjelden hos privathusholding, primært til kjøp av bolig førte til den såkalte “subprim krisen” i 2008^[31]https://en.wikipedia.org/wiki/Subprime_mortgage_crisis. Årsaken lå i at lån ble gitt til privatpersoner uten at det ble sjekket så nøye om de kunne tilbakebetale, siden långiver bare solgte lånet videre og dermed ikke ble sittende med risikoen. Krisen i 2008 ble “løst” ved at statene tok opp store lån som ble brukt til å redde eller stimulere finansvesenet. For USA sin del så førte det til at budsjettunderskuddet spratt opp fra 1,1% i 2007 til 9,8% i 2009. Dette behovet for å stimulere økonomien for å forhindre ressesjon er hovedårsaken til den astronomiske statsgjelden som er i ferd med å komme ut av kontroll i USA. Dette er ikke en situasjon som er unik for USA, men på grunn av USAs spesielle rolle i verdensøkonomien og i kraft av sin økonomisk tyngde er det spesielt stor sprengkraft her.

Når USA nå ønsker å flytte industriproduksjon fra Kina til USA, som ledd i å “fikse” problemet med voksende statsgjeld, så er det for det første ikke det gjort i en håndvending. Det kreves en enorm infrastruktur med tusenvis av kvalifiserte arbeidere, forsyningskjede og leveringskjede, kundeavtaler, bygging av enrome fabrikker osv. Kina vil dessuten ikke sitte stille å bare legge ned eksisterende produksjon. Men mindre USA klarer å tvinge resten av verden til å kjøpe fra deres fabrikker, så vil de tape konkurransen på verdensmarkedet, på grunn av høyere lønninger, dårligere infrastruktur osv. Resultatet blir at de bare kan levere for hjemmemarkedet, og da vil en ikke kunne få stordriftsfordelene som følger med produksjon for hele verdensmarkedet. Resultatet er at amerikansk industri vil bli ineffektiv sammenlignet med resten av verden. Europeisk industri kan f.eks. med mer selektiv toll enn det USA nå har for Kina importere billigere komponenter til sin produksjon fra Kina, og på den måten lage produkter de kan selge for lavere pris, enn det USA vil kunne gjøre når tollmuren mot Kina i praksis har avstengt den muligheten. Tollmurer løser altså ikke problemet med at profittraten faller. 

For det andre vil ikke tollene løse problemet med profittraten vil fortsette å minke over tid. I beste fall kan de få et kortvarig unntak. Men som vi har sett over vil ikke dette tiltaket kunne forhindre en global økonomisk krise.

Konklusjon

Motsigelsene i det kapitalistiske systemet har bygd seg opp. Den amerikanske statsgjeld er en økonomisk boble. Det samme gjelder statsgjeld i en rekke andre land i verden. Før eller siden vil disse boblene sprekke. Det er mye som tyder på at dette vil skje i løpet av nåværende presidentperiode i USA. Som vanlig kommer byrdene av krise til å bli veltet over på folket, mens den rike eliten vil søke muligheter for å sko seg på krisen. Tidligere har en klart å lappe på systemet, bla. ved å ta opp statsgjeld. Denne muligheten vil naturlig nok ikke eksistere når det nettopp er statsgjelden som er boblen som sprekker. Det ligger med andre ord an til å bli en humpete utvikling for den kapitalistiske økonomien i overskuelig framtid. Mao sa at en må prøve å snu en dårlig ting til en god ting. I dette tilfellet vil krisen være en mulighet for å organisere flere mennesker som ser etter et alternativ til det kapitalistiske systemet.