Reformisme: passivisering av folket

Dette er en signert artikkel. Vi holder nettsidene våre åpne for revolusjonær marxistisk debatt. Signerte artikler uttrykker forfatterens eget synspunkt. Dette kan avvike noe fra synspunktene til RK eller redaksjonen.

Av Noah.

I godt over 100 år har kommunistene (tidligere kalt «sosialdemokrater» før den moderne betydningen) kritisert den mer moderate delen av venstresiden. Alt i fra Marx sin kritikk mot Gothaprogrammet, til Rosa Luxemburgs kritikk av Bernstein, Lenins kritikk av Kautsky, Maos kritikk av Khrusjtsjov og Sovjetunionens sosial-imperialisme utad (og statskapitalisme internt) – til de moderne kritikkene av revisjonistiske partier som fulgte Moskvas linje helt til Sovjetunionens kollaps på tidlig 90-tallet. Dermed ble mange av dem irrelevante etter å ha mistet støtten fra Moskva, og/eller begynte å ta en populistisk vending; sette seg i en reaksjonær stilling i politikken (ofte i formen av geopolitikk, «multi-polarisme«, osv.) for å opprettholde en viss «popularitet», på bekostning av prinsippene. 

Den moderne reformismen kommer i mange former og fasonger, både de som er åpne «elektoralister» og reformister (sosialisme gjennom å vinne valg og gradvis reform), hovedsakelig de som i dag kaller seg sosialdemokrater eller «demokratiske sosialister» (som om sosialisme ikke allerede er demokratisk av natur, men det er en annen sak). I tillegg de som kaller seg kommunister med mål om revolusjon, men som i praksis driver med nesten identisk politikk til de mer «åpne» reformistene. 

Passivisering

Et resultat av en reformistisk-dominert venstreside er passiviseringen av arbeiderne og massene generelt. Dette skjer som oftest gjennom å gi et falsk håp om stor forandring i samfunnet, men uten en væpnet revolusjon. Det går ut på at de utnyttede i samfunnet blir fortalt av politikere at revolusjon bare er voldelig og unødvendig, og at man heller kan oppnå sosialisme (eller et «sterkere» sosialdemokrati) gjennom å bare stemme på partier på venstresiden, som kan oppnå reformer gradvis over tid, eller på en eller annen måte vinne valg. Kanskje det aller verste med dette er at man behandler massene bare som «velgere», akkurat som hvilket som helst annet politisk parti uavhengig av konkret ideologi. Dette fører til en enda sterkere følelse av maktesløshet, mens de såkalte representantene sier at de kan ta ansvaret for å skape sosialisme, og massenes direkte input er unødvendig. Ikke for å snakke om at de aller fleste reformistiske sosialistene og sosialdemokratiske partiene har et veldig inaktivt medlemskap, der det kanskje er mange tusener av medlemmer – men de gjør lite annet enn å betale kontingent og delta i et møte en gang i blant, mens de er avhengig av en liten klikk på toppen av de «særlig interesserte» som holder partiet i livet, utfører den politiske virksomheten, og i stor grad har mye større innflytelse på partiets program og generelle politikk enn det gjennomsnittlige medlemmet. 

Mens i et kommunistisk parti/organisasjon, så bør alle medlemmer alltid bli oppmuntret til å delta aktivt i den politiske virksomheten, planlegging og aksjoner. Dette gjør ikke bare prosessene mye mer demokratisk og kollektivt styrt i praksis, det gjør også slik at man ikke nødvendigvis er avhengig av en liten gruppe «ledere» som sitter i nærmest permanente verv. Dette er en av grunnene til at RK har kollektiv ledelse, og aktivitetsplikt etter evne for medlemmene. I tillegg til at vi alltid prøver å inkludere flest mulig medlemmer i demokratiske prosesser, diskusjoner og politisk arbeid – og bekjempe byråkratisering der vi ser det vokse frem. Skolering er også et viktig punkt her; kommunistiske organisasjoner vil alltid prøve å oppmuntre medlemmene til å delta aktivt i studiesirkler og diskusjoner, i tillegg til selvutdannelse innenfor revolusjonær teori – mens i de aller fleste reformistiske partier, er skolering og aktive studiesirkler utenfor partiets program nesten uhørt. Dette er hvert fall min erfaring som, blant annet, tidligere Rødt-medlem. 

Å vinne «legitimitet»

Men sosialisme er ikke alltid målet allikevel. I nesten alle tilfeller av reformistiske partier som blir relativt store, så mister de prinsippene sine over tid, og dreier lengre og lengre til høyresiden. Dette er som oftest for å vinne en viss politisk legitimitet blant de andre partiene i parlamentet, og i noen tilfeller drive samarbeid med de enda mer moderate partiene (f.eks. Rødts nye åpenhet for direkte samarbeid med SV og Arbeiderpartiet i en eventuell regjering). Når man tenker man kan «forandre systemet fra innsiden», så ender det som oftest i at den som tenker denne tanken er den som blir forandret, og ikke systemet. Denne tankegangen om å alltid måtte inngå kompromisser med de borgerlige for å få respekt/legitimitet, gjør det nærmest umulig å beholde de sosialistiske prinsippene over tid.

Reaksjon mer ønskelig enn revolusjon

I mange historiske kontekster så har reformistene nesten alltid stilt seg i mot de revolusjonære – som dessverre gjør det mye lettere for fascismen å ta over. Det mest groteske eksemplet på dette var da det sosialdemokratiske partiet i Tyskland ledet regjering, og hovedsakelig Spartakusforbundet (kommunistisk organisasjon) startet et bevæpnet opprør for å starte en sosialistisk revolusjon – sterkt inspirert av Oktoberrevolusjonen i Russland 2 år tidligere. Sosialdemokratene ville åpenbart ikke miste makten, og hvert fall ikke la den borgerlige republikken kollapse. I sin desperasjon kalte de inn proto-fascistiske styrker, Freikorps, for å brutalt knuse arbeiderne som ville skape et nytt samfunn. De to mest kjente lederne av opprøret, Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, ble utenomrettslig henrettet. Dette svekket den radikale venstresiden i Tyskland i lang tid fremover, så mye at det gjorde det mye lettere for nazistene å senere komme til makten 14 år senere. Kommunistene var desidert den sterkeste, bevæpnede opposisjonen til nazismen, men nå måtte de bygge seg opp helt på nytt – samtidig som at nazismen fikk spre seg i skyggene. Men det er flere andre eksempler som er mindre direkte, og hvor reformistene ikke nødvendigvis valgte fascismen over revolusjon, men som konsekvent ble resultatet. 

I Chile så hadde den sosialistiske presidentkandidaten Salvador Allende vunnet makten. Han prøvde sitt beste å transformere den chilenske økonomien og samfunnet til sosialismen med bruk av den borgerlige staten og dens institusjoner. Han var en stor tilhenger av ikke-vold, men problemet her var ikke nødvendigvis at «revolusjonen ikke var voldelig nok» – en væpnet revolusjon kan skje uten særlig mye vold i maktovertakelsen (f.eks. døde ikke en eneste person under selve Oktoberrevolusjonen, bare i ettertid under Den russiske borgerkrigen startet av monarkister, proto-fascister og tilhengere av militær-diktatur). Allende ville ikke at arbeiderklassen skulle være bevæpnet, han ville ha en fullt fredelig og borgerlig-demokratisk forandring til sosialisme. Men når han gikk forbi sosialdemokratisk politikk, og blant annet begynte å nasjonalisere flere industrier, så hadde både reaksjonære innenfor og utenfor Chile fått nok. Med hjelp av USAs CIA, gjennomførte det chilenske militæret et blodig kupp for å stoppe Allende og sosialistene – og siden arbeiderne ikke var bevæpnet, var det mer eller mindre ingenting de kunne gjøre for å stoppe dette. Dermed ble «Pinochets Chile», et fascistisk militærdiktatur, den dominerende makten i Chile i flere tiår fremover. Bevæpningen av proletariatet er helt nødvendig for en revolusjon i samfunnet, ellers legger man seg flat for fascismens overtakelse. «Fascism is Capitalism in decay.» – V. I. Lenin. For et mer moderne eksempel, så tenkte militæret i Storbritannia akkurat det samme da Jeremy Corbyn, en litt mer radikal sosialdemokrat ble lederen av Labour Party i UK, og potensielt kunne vinne valget i 2019. Ifølge en general som ble intervjuet av avisen The Independent, var de forberedt på å gjennomføre et militærkupp hvis «sosialistene» skulle vinne. Militæret i Norge ville sannsynligvis reagert likt, hvis på en eller annen magisk måte Rødt og/eller SV hadde vunnet stortingsvalg alene. 

Sosialdemokratiske Norge; en imperialistisk stat

Sosialdemokratiet i Norge er ikke bare et resultat av sterke fagforeninger med suksess i streik, selv om det selvfølgelig er en av de største faktorene for hvordan Norge ser ut i dag – men i tillegg må vi ta i betraktning det imperialistiske, finansielle verdenssystemet. Norges «service-økonomi» kunne ikke eksistert uten at vi utnytter billig arbeidskraft og billige naturressurser fra land i Det globale sør, mens folket får veldig lite av disse godene som de skaper – og de fleste av disse landene er under korrupte regjeringen, kompradorer (lakeier) på vegne av vestlige interesser. Mens arbeiderne i Norge blir utnyttet, så er arbeidere i Det globale sør «super-utnyttet» for å skape verdier for hovedsakelig vestlige, imperialistiske land, og som gjør det mye lettere å skape rike «service-økonomier» hvor veldig lite av industriell produksjon skjer i Vesten lenger. Det er mye mer gunstig for kapitalistene å «eksportere fattigdom» gjennom outsourcing til Det globale sør, som i tillegg finansierer vår velferd og Oljefondet gjennom investeringer. Og som bonus passiviserer arbeiderne her i Norge, som føler de ikke trenger revolusjon for å oppnå komfortable liv i dag. Dette vil garantert forandre seg når kapitalismen er i enda større fare for kollaps, og revolusjoner i Det globale sør vil ha en stor økonomisk innvirkning på den norske økonomien og arbeidsliv. («Imperialism first breaks at its weakest link») Kommunisten.no har allerede flere artikler om imperialismen og Norges rolle i dette globale systemet, så gjerne ta en titt på disse for å lære mer om den moderne formen til kapitalismen.

Rødt

Rødt har alltid vært vage når «revolusjon» blir tatt opp i samtaler. Men som oftest går det noe lunde ut på det Mimir Kristjansson har beskrevet i denne artikkelen fra roedt.no; «Men i motsetning til 70-tallets væpna revolusjon ønsker dagens Rødt en fredelig og demokratisk samfunnsforandring – en «political revolution» av den typen som Bernie Sanders propaganderer for i USA. Kall det gjerne et motsvar til den nyliberale revolusjonen som feide bort det sosialdemokratiske styringsregimet i etterkrigstida.» – Sosialisme på norsk

Og her vil jeg bryte myten om «demokratisk sosialisme». Som Mimir så flott beskriver i denne artikkelen, så er Rødts mål i dag ikke en sosial revolusjon som overkaster borgerskapet for å etablere et sosialistisk samfunn. Hans definisjon av ordet «revolusjon» er visst bare «en stor forandring i samfunnet» og ikke den marxistiske definisjonen. Nei, Rødts mål i dag er ikke en «fredelig revolusjon» en gang, målet er i praksis å snu om på nyliberalismens innflytelse, og heller forsterke det nåværende, eksisterende sosialdemokratiet. Målet er altså ikke sosialisme i det hele tatt, men heller å snu Norge tilbake til Gerhardsens era – da sosialdemokratiet og Arbeiderpartiet var mer radikalt, men likevel ikke ønsket å faktisk oppnå et sosialistisk samfunn. Bernstein (tysk sosialdemokrat for over 100 år siden) argumenterte for at sosialismen kunne oppnås gjennom gradvis reform av det kapitalistiske samfunnet, men i dag så har tydeligvis de «demokratiske sosialistene» gitt opp på denne ideen også; og heller vil bare gjøre det eksisterende sosialdemokratiet sterkere. Men det var ikke alltid sånn. Da Rødt først ble stiftet, var det mange som var enig at partiet hadde som mål å skape et kommunistisk samfunn – bare uten væpnet revolusjon. Men nå er visst ikke det moderat nok en gang – «vi må heller bli det *nye* Arbeiderpartiet!» sies det ofte i dag.

Det er utrolig merkverdig at det virker som at Rødt bare anser den «norske modellen» som demokrati; altså at det borgerlige diktaturet over staten og dens «liberale» valgsystem er legitimt, og at demokrati bare er «når flere partier stiller til valg hvert 4 år», med all dens lobbyisme og lovlig korrupsjon. Hvis du søker med «Ctrl+F» i Rødts arbeidsprogram, finner du ingenting om å skape et nytt demokrati; det sosialistiske demokratiet. Et demokrati som ikke bare er stortingsvalg hvert 4 år, men kollektiv og demokratisk styring over både økonomien og staten av massene mye mer direkte. Aldri blir det nevnt noe om etableringen av en rådsrepublikk; bunnede delegater med imperativt mandat i arbeiderråd og andre rådsforsamlinger, eller demokratisk sentralisme for å opprettholde et friskt demokrati samtidig som enhet i handling i partiet. Det eneste de nevner er «Rødt vil: E. avvikle monarkiet og innføre republikk», og det står ingenting om hva slags republikk. Da må man nesten anta at Rødts mål er en republikk lignende Tyskland eller Frankrike, hvor borgerskapet har desidert mest makt og innflytelse, og ikke noe revolusjonært alternativ som virkelig vil inkludere majoriteten av befolkningen i demokratiske prosesser.

Det er også merkelig at de ofte bruker Rosa Luxemburg og Karl Marx som sine «ideologiske hoder», samtidig som at de ikke følger det de sto for i det hele tatt. Luxemburgs mest populære verk er jo tross alt «Reform eller revolusjon?» hvor hun argumenterer mot reformismen i hennes tid. Karl Marx også måtte konstant forsvare posisjonen sin om å støtte proletariatet i en væpnet revolusjon, mot reformistiske kritikere som Ferdinand Lassalle. Akkurat som det borgerlige kulturelle hegemoniet har hvitvasket historiske personer som Martin Luther King Jr, Nelson Mandela, og Ghandi som å ha gjennomført alt de fikk til gjennom «ikke-vold» og pasifisme, så har reformistene prøvd å bruke Marx og Luxemburgs arv til sine egne formål – selv når det ikke henger på greip.

«Socialism does not mean sitting in a parliament and passing laws, for us, socialism means defeating the ruling classes with all their brutality.» – Rosa Luxemburg

Mitt ønske er at Rød Ungdom, som regel den mer radikale motvekten til Rødts økende bevegelse til høyre, løsriver seg fra statlig avhengighet med pengestøtte, i tillegg til dette partiet som ikke har sosialisme som mål en gang. Hvis ikke, så vil ungdommene også få mer og mer innflytelse av denne sosialdemokratiske tankegangen – og til slutt miste prinsippene deres de også.

Norges kommunistiske parti

Men det er ikke bare de «åpne» reformistiske partiene som har lagt fra seg målet om å faktisk oppnå sosialisme og kommunisme. Det er sikkert mange gode kamerater i NKP, akkurat som det fortsatt er i Rødt og RU – men partiet i seg selv er ganske klart ikke et revolusjonært alternativ lenger. Istedenfor å bygge opp politisk styrke utenfor parlamentariske rammer, eller både i- og utenfor Stortinget for den saks skyld, har NKP heller valgt strategien å mer eller mindre *bare* drive med parlamentarisk valgdeltakelse – og ellers være helt usynlige i periodene mellom valg. Og resultatene snakker for seg selv: NKP er et ganske irrelevant parti i dag, og har ikke hatt representasjon i Stortinget på mange tiår. Ved siste valget i 2021, fikk «Norges kommunistiske parti» bare 300 stemmer. NKPs beste valg var direkte etter Andre verdenskrig, da partiet sto i en sterk posisjon som en av de viktigste deltakerne i motstandskampen – men som i dag bare er en skygge av sitt tidligere selv. 

Istedenfor å bruke tid og ressurser på å spre et proletarisk budskap med en revolusjonær linje, ser det ut til at NKP heller brukte mesteparten av tiden i slutten av 2024 (som for øvrig er de siste innleggene de har lagt ut både nasjonalt og på den bergenske nettsiden) på å klage at de ikke får delta i Stortingsvalg pga. den nye, innskrenkende valgloven. Jeg er for så vidt enig at denne loven er udemokratisk i konteksten av et borgerlig valgsystem. Men samtidig, så bør et kommunistisk parti ikke bare sitte å klage over dette, men å endre strategi og taktikk når forholdene forandrer seg. Når de ikke lenger får lov av den borgerlige staten å delta i valg, så legger de seg relativt flate – annet enn å prøve å samle inn signaturer for lovendring. Dette burde vært en «wake-up call» for partiet; de aller fleste kommunistiske bevegelser i alle slags land og materielle forhold har måtte klare seg uten deltakelse i det liberal-demokratiske parlamentet, og dette burde NKP klare også. Men så langt (i skrivende stund), har de ikke kommet med noen andre uttalelser, og det merkes heller ikke på grasrotsplan at de vil delta mer aktivt i den palestinske solidaritetsbevegelsen, eller søke samarbeid med antiimperialistiske organisasjoner. 

I min mening er det rett og slett skamfullt å kalle seg «Norges kommunistiske parti» når man er avhengig av statsstøtte, og fullstendig avhengig av borgerlige valg for å ha noen som helst aktivitet og synlighet offentlig. Et 100 år gammelt parti burde være modent, og fullstendig klar når forholdene forandrer seg sånn som nå – men det har de ikke fått til så langt. Personlig er jeg tidligere NKP-medlem, og dette forbauser meg absolutt ikke etter de erfaringene jeg har hatt med diskurs internt i NKP. Jeg var tenåring når jeg prøvde å engasjere meg, og det ble ganske klart veldig fort at dette partiet lider av en utrolig sterk stahet, «ufleksibilitet», og utdaterte holdninger til hvordan å organisere en revolusjonær organisasjon i 2025.

Dette reflekteres ikke bare i valgresultatene, men også i prinsipprogrammet som jeg vil henvise til noen utdrag fra:

«Vår strategi for arbeiderklassen og dens forbundsfeller avgrenses på to måter: (a) Avgrensning fra reformisme og dens opportunisme. Reformistene tror at kapitalismen gradvis og stille kan vokse inn i sosialisme uten at arbeidsfolk er i spissen for en revolusjonær omdanning av samfunnet. (b) NKP avgrenser seg fra venstre-radikalister som kun ser det revolusjonære spranget uten å erkjenne den etappevise veien til målet.»

De skriver her at de avgrenser seg fra reformisme, men i praksis gjør de jo ikke det. Når borgerlige valg er essensielt all aktiviteten i partiet, så kan man like så greit bare kalle seg selv reformister. Videre kritiserer de «venstre-radikalister som kun ser det revolusjonære spranget uten å erkjenne den etappevise veien til målet», men hvordan har denne «etappen» gått de siste 80 årene? Når NKP står på knærne og nærmest trygler folk om å signere en kampanje for lovendring slik at de kan delta i borgerlige valg igjen, hvor de tidligere ikke har hatt noen reell representasjon i Stortinget på veldig lenge uansett, kommer denne «etappen» noen gang til å ende i et revolusjonært resultat?

«NKP er klassekampens parti. Enhet mellom ord og handling oppnår vi ved å aktivisere og stå sammen med de krefter som står opp mot monopol- og finanskapitalen både nasjonalt og internasjonalt.»

Dette sier vel litt seg selv; det er åpenbart at ord og handling ikke henger sammen hos NKP. De snakker om arbeiderrevolusjon i prinsipprogrammet, men i praksis driver de eksklusivt med deltakelse i borgerlige valg. Det kan være gunstig for kommunistiske partier, i noen kontekster å delta i borgerlige valg, men når det er alt en gjør, så har det ingen revolusjonært formål lengre. Og hvordan kan man i det hele tatt ha mål om revolusjon når man er avhengig av den borgerlige staten for pengestøtte? Dette er anekdotisk, for så vidt også noe av det jeg har skrevet litt tidligere og, men jeg syns det er viktig å punktere at NKP i min erfaring neppe «står sammen med de krefter som står opp mot monopol- og finanskapitalen både nasjonalt og internasjonalt.» De opptrer som regel veldig sekteriske, og isolerer seg mer og mer fra, for eksempel den palestinske solidaritetsbevegelsen, selv om partiet mener de støtter palestinernes kamp. 

Min siste innvending er dette; til dere som leser denne artikkelen og er organisert i et reformistisk parti som åpenbart ikke har revolusjonære mål lengre, kom dere ut av disse synkende skipene før det er for sent. For enten ender det i total prinsippløs populisme som prøver å vinne legitimitet blant folket uten å streve for å øke klassebevisstheten, og for legitimering blant de borgerlige partiene og samarbeide med dem i regjering. Eller så forsvinner alt arbeidet, tiden og ressursene som du har puttet inn i partiet til et irrelevant og utdatert prosjekt. Spesielt dere unge, dere som har mest mulig revolusjonær og aktivistisk energi; finn en ny vei – dere er hjertelig velkommen i Revolusjonært kommunistisk forbund, i tillegg til de antiimperialistiske organisasjonene som står i fronten for den internasjonale solidariteten med blant annet Palestina.