Hva vil kommunistene?

Dette er en signert artikkel. Vi holder nettsidene våre åpne for revolusjonær marxistisk debatt. Signerte artikler uttrykker forfatterens eget synspunkt. Dette kan avvike noe fra synspunktene til RK eller redaksjonen.

Illustrasjon: Plakat fra Tysklands Kommunistiske Parti (Spartakusforbundet), 1919. Tittel: «Hva vil Spartakus?». Hodene på slangen representerer kapitalismen, militarismen og det tyske jordaristokratiet. Keiserdømmet er allerede falt. –Redaksjonen.

---

Av Sol Temayüllü.

Hva vil kommunistene? Det er et spørsmål som må besvares på to fronter: Først må det finnes et svar til dette spørsmålet blant oss som er kommunister, og så må det kunne gis et svar når dette spørsmålet stilles til oss av de som ennå ikke er kommunister.

Hvis vi er seriøse om å bygge et kommunistisk parti som skal være et sosialt fenomen, et massefenomen, så trenger vi å gi et svar til dette spørsmålet som går utover de vanlige flosklene. Som oftest er kommunistenes krav rettet mot umiddelbare spørsmål, eller problemer som er allerede aktualisert av den regjerende politiske samtalen — det er ofte krav om velferd, måtte det være dens utvidelse eller dens beskyttelse, som er tatt opp, og som kjennetegner kommunistenes politiske språk. Det er også paroler knyttet til utenrikspolitikk. I Norge, anno 2025, er en «kommunist» som regel en som vil nasjonalisere økonomien, ønsker en stor og sterk velferdsstat, og er imot NATO.

Selvfølgelig innebærer ingenting av dette kommunisme.

Disse er posisjonene til en sosialdemokrat på slutten av 60-, begynnelsen av 70-tallet. Disse er posisjonene til Olof Palme. Det er dermed lite overraskende at «kommunismen» som fenomen skal assosieres med fortiden, og skal assosieres i all hovedsak med et nostalgisk, eller velferdistisk prosjekt. Det er bra å være imot NATO, og velferdstjenester er vel ønskelige, men de er ikke krav som dyrker en politisk bevissthet blant folk. De er ikke krav som, i det umiddelbare, fører folk til å ønske noe revolusjonært i det hele tatt.

Kanskje viktigst, disse kravene er ikke kommunisme. Kommunismen har som mål å oppheve tingenes nåværende tilstand, i det helhetlige. Kommunistene ønsker å overskride de herskende motsigelsene og jobbe for å bygge grunnlaget for omfattende menneskefrigjøring. For mange kommunister er dette forflyttet til et vagt punkt i fremtiden, og helt opp til dette punktet skal vi alle være (i bunn og grunn) bare en mer marginalisert versjon av Olof Palme. Hvorfor?

Kommunistene ønsker konkret å oppheve kapitalismen, og gjennom dette oppheve klassesamfunnet; dette vil også innebære opphevingen av vareformen, staten, og hele pakken. Dette, mener vi,    bare kan oppnås gjennom den organiserte politiske handlingen til de fordømte her på jorden, mest spesifikt proletariatet: De som er nødt til å selge sin tid i bytte mot lønn. Men først må arbeiderklassen forberede de forholdene som gjør at den kan virkeliggjøre de mer grunnleggende endringene. De nåværende samfunnene er generelt organisert på måter som passiviserer folk flest, og utellelig mange strukturer holder dem nede, som gjør at samfunnsordenen er ganske stabil og passiv. For å endre samfunnet på en politisk basis, trenger man den virkelige basisen for politikk, for hele arbeiderklassen. Den eneste realistiske måten å skape den virkelige basisen for politikk for hele arbeiderklassen er å skape den virkelige basisen for politikk for hele folket. Man trenger, dvs. å bli kvitt med de udemokratiske strukturene som kjennetegner de moderne statene. Disse udemokratiske strukturene innebærer følgende:

(1) Et lite mindretall i samfunnet har monopol på legitim makt. Disse velges ikke av noen, de har dette monopolet som del av sine yrker; de er ikke ansvarlig til folket direkte men heller til en utøvende makt som består av folkets representanter.

(2) Folket har bare rett til å velge noen få representanter på toppen av statsmaskineriet. Når representantene engang er valgt, er det veldig lite folk flest kan gjøre for å faktisk diktere (eller i det hele tatt påvirke) hva disse representantene skal gjøre. Den eneste makten folk har over «sine» representanter er å «velge dem ut», men hvem kan man velge i stedet? Det er alltid trusselen om at noen «verre» kommer til å erstatte de representantene som «ikke er perfekte». I praksis betyr dette at folk bare kan spille en veldig passiv rolle over hvordan de er styrt. Det eneste de kan gjøre er å gjennomføre et lite meningsfylt rituale, med håp om at de har en minimal effekt på hvilke farger en regjering tar.

(3) Representantene har lite innflytelse over hvordan staten fungerer selv. En stat tar veldig mange politiske avgjørelser over en kort periode. Noen få representanter på toppen tar selvfølgelig et lite fåtall av disse avgjørelsene. Flesteparten av alle de politiske avgjørelsene i et parlamentarisk system tas av uvalgte funksjonærer, det vil si, ansatte byråkrater. Disse byråkratene helt på toppen ble ansatt på et tidspunkt (som ikke trenger å være så nylig) av noen politikere som hadde blitt valgt. Men hva med de byråkratene som ble ansatt av disse? Hva med de som ble ansatt av de? Uansett hvilken regjering du har, så blir sammensetningen av departmentene den samme. Den parlamentariske, byråkratiske staten, er en treghetsmaskin. Den er strukturert presist på en slik måte at den skal bevare «ro og orden», og hindre «kaos». Det vil si, strukturelt sett, demokratiet (det lille som finnes) skal ha lite til ingen betydning for politikken.

Det er dermed lite overraskende at    kommunistiske og marxistiske partier historisk sett har fokusert på disse spørsmålene i høyeste grad. De hadde umiddelbare krav om velferd, ja, men det som skilte dem fra andre partier var presist at de hadde konkrete politiske krav om å kvitte med disse herskende strukturene, og etablere slike som skal muliggjøre virkelig politisk endring. Det er derfor vi kommer over liknende krav som fokuset for revolusjonært arbeid, fra Erfurtprogrammet til RSDAPs program fra 1903 — fra programmet til Det franske arbeiderpartiet skrevet av Marx, til Lenins Staten og revolusjonen:^[1]Det er viktig å understreke «liknende» her, særlig partiene til Den andre internasjonalen generelt manglet flere av de kravene som angikk erstatningen av byråkratiet med demokratiske … Continue reading

(1) I stedet for en stående hær og politi, den organiserte allmenne bevæpningen av proletariatet.

(2) I stedet for en byråkratisk stat strukturert ovenfra ned, en virkelig demokratisk republikk i Pariserkommunens bilde. En rådsrepublikk, strukturert nedenfra opp, med allmenn deliberasjon, og delegater som er bundet av imperative mandater på en slik måte at de som valgte dem kan også velge å kalle dem tilbake og erstatte dem når som helst.

(3) I stedet for uvalgte, ansatte, byråkrater, valgte funksjonærer som er ansvarlige overfor de som valgte dem.

Det finnes, det bør understrekes, mange andre saker på «listen» her, som ikke kan reduseres til punkt på en liste. Blant annet er det den saken med det hele juridiske vesenet, der det skal herske «politisk nøytrale prinsipper». Dette juridiske vesenet er strukturert hovedsakelig som et punitivt system, med sine fengsler (som, selv i Norge, til tross for hva nordmenn måtte tro, er ganske jævlige) og politifolk, som er den delen av det statslige voldsmonopolet som håndhever disse reglene med makt (og med et selektivt blikk). I stedet for et punitivt system med fengsler og liknende tiltak, er kommunistene nødt til å jobbe for systemiske og rehabilitative løsninger for sosiale problemer. I stedet for et juridisk vesen som gjemmer sin udemokratiske natur bak «nøytralitet» må kommunistene bygge et demokratisk juridisk system.

En annen veldig viktig sak er den sosiale kampen som må føres for kjønnsfrigjøring, fordi det kapitalistiske systemet og alle klassesamfunn er avhengig av å forevige tilstedeværelsen av arbeidets reservearmee, og fordi disse alltid krever kontrollmekanismer som splitter opp klassen, som fremmedgjør folk fra hverandre, og delvis også fordi mønstrene som utgjør disse systemene har sin gjenspeiling i sosiale strukturer. Ikke minst har man kampen for å forsvare og forsterke frihetene til innvandrere og undertrykte minoriteter av alle slag. Særlig disse dager må kampen mot (bl.a.) islamofobi og transfobi stå høyt på kommunistenes prioriteringsliste. «Listen» fortsetter, fordi det kan ikke være en liste. ^[2]Det er litt kronglete å komme med korte og konsise oppsummeringer av komplekse undertrykkende strukturer, særlig siden artikkelen ikke akkurat er rettet mot å analysere disse spørsmålene. Jeg … Continue reading

Alle disse sakene krever egentlig sine egne artikler. Men dette prosjektet for å virkelig, radikalt, og helt konkret, erstatte det herskende politiske systemet med et nytt politisk system, er for min del hjørnesteinen av all kommunistisk politikk. Hva vil kommunistene? Det korteste svaret for meg, kall det hva man vil: er at kommunistene vil ha en «rådsrepublikk», «en republikk etter Pariserkommunens modell», en virkelig og omfattende «demokratisk republikk». Kommunistene ønsker, på kortest sikt, på det mest konkrete, umiddelbare plan: forutsetningene for at proletariatet, arbeiderklassen, skal herske.

Det siste er helt vanlig å si blant kommunister (og sosialister av diverse arter), at man ønsker «proletariatets herredøme», «arbeidervelde», «proletariatets diktatur», «arbeiderstat» osv. Selv om det er vanlig å si dette, er det ikke vanlig å stille det som et virkelig og praktisk meningsfylt politisk mål. Det er ikke vanlig å stille som et praktisk meningsfylt politisk mål i all hovedsak fordi mange som kaller seg kommunister ikke selv vil forplikte seg til et slikt, konkret, politisk prosjekt. Vi liker ennå å tenke — særlig i denne distre perioden etter at mange kommunistiske prosjekter har kollapset, blitt subvertert, forvandlet til sitt motsatte, osv. — at «proletariatets diktatur kan se ut på mange ulike måter». Det er ofte dette som gjør at vi tar en rettrett til teoretiske diskusjoner, velferdistiske krav, historiske debatter, og sekteriske krangler. Vi er nødt til å snakke om arbeidervelde som et konkret krav som vi stiller allerede i dag, og ikke som et vagt begrep om en udefinert dato i fremtiden — ellers har vi lite å kreve som gjør oss til kommunister.

Når marxister engang klarte å forene seg under det samme taket, og klarte å mobilisere, politisere, og organisere millioner folk, skjedde det gjennom å stille politiske krav som både hadde en konkret umiddelbar betydning og et virkelig radikalt vesen, gjennom en visjonær, radikal republikansk og radikal demokratisk politikk. Til tross for alle utfordringene som har dukket opp med tiden, tror jeg det er mulig å oppnå samme suksessen igjen. Det eneste som mangler er en politisk visjon — en politisk visjon om hva kommunistene vil.