Oppsummering av interne diskusjoner og kritikk utenfra

Høsten 2024 gjennomførte Revolusjonært kommunistisk forbund (RK) sitt andre­ landsmøteplenum. Dette var del to av vårt første landsmøte, som startet med første plenum høsten 2023.

Første plenum fastsatte vedtekter, og endret navnet på organisasjonen til Revolusjonært Kommunistisk Forbund. Andre plenum vedtok et nytt politisk grunnlag for forbundet, i form av teser og korte uttalelser. Disse skal nå sammenfattes til et helhetlig dokument, som vil være RKs nye plattform. Plattformen skal være klar våren 2025, og erstatter «Standpunktdokumentet».

I forberedelsene til landsmøtet har vi hatt grundige og livlige politiske diskusjoner, både internt og med kamerater utenfor forbundet. Sommeren 2023 lanserte vi en kampanje for å samle inn kritikk og innspill, hovedsakelig til standpunktdokumentet vårt, men også til organisasjonen generelt.

I denne teksten vil vi gjøre rede for innspillene som har kommet inn gjennom kritikk-kampanjen, og oppsummere de viktigste interne diskusjonene i tiden fram mot landsmøtet.

Vi mener det vil være til nytte for den revolusjonære bevegelsen å legge fram synspunktene som har kommet fram gjennom diskusjonene så langt. Vi vil likevel understreke at siste ord ikke er sagt, og at diskusjonen må fortsette også etter at plattformen er klar.

Kritikk-kampanjen

Landsmøtets andre plenum behandlet først og fremst forslag om hva som skulle være med i den nye plattformen til RK. Siden 2022 har «Standpunktdokumentet» vært organisasjonens plattform, som slo fast hvilke prinsipper og standpunkter som samlet organisasjonen da den ble stiftet. Dokumentet bidro også til å avgrense oss fra nærliggende organisasjoner på venstresida, og begrunnet behovet for en ny kommunistisk organisasjon. Siden den gang har RK vokst og utviklet seg. Vi har studert og diskutert, vi har deltatt i korrespondanse nasjonalt og internasjonalt, gjort nye praktiske erfaringer, oppsummert og evaluert de praktiske erfaringene i lys av teori, osv. Vår forståelse av den revolusjonære kommunismen har blitt både bredere og dypere, slik at «Standpunktdokumentet» ikke lenger gir et riktig bilde av hvor forbundet står.

I juli 2023 lanserte vi en kritikk-kampanje, der vi ba om forslag og innspill til standpunktdokumentet, for å gjøre oss bedre i stand til å skrive en mer permanent plattform. Gjennom denne kampanjen har vi fått mange kritiske merknader til det gamle «Standpunktdokumentet», som har vært til god hjelp. Noen av disse innspillene kan man lese på kommunisten.no.^[1]https://www.kommunisten.no/2023/12/fra-danmark-bemaerkninger-til-rks-standpunkt/^[2]https://www.kommunisten.no/2024/02/eit-bidrag-til-kritikken-av-rks-standpunktdokument

I motsetning til det midlertidige «Standpunktdokumentet», skal plattformen være et politisk dokument som vi kan forholde oss til over lengre tid. Likevel vil det ikke være det siste ordet når det gjelder analyse og strategi. Vi kan aldri være fornøyde med hva vi tror vi vet, siden kunnskap alltid er dynamisk og i utvikling. For å utvikle vår egen forståelse av teorien er det avgjørende at vi deltar aktivt i klassekampen, og utvikler teorien i dialog med praksis. Vi kan ikke gi konkrete svar på alle spørsmål, særlig ikke som en liten og ung organisasjon, men vi håper at plattformen kan være et enhetsgrunnlag for de revolusjonære kommunistene i Norge.

Overblikk over kritiske innspill utenfra

Kapitalismen og imperialismen

Flere som gav innspill mente at Standpunkt-dokumentet gir uklare eller for enkle definisjoner på kapitalismen, imperialismen og staten. En dansk kamerat^[3]Se fotnote 1 ovenfor. og Espen S. fra RK^[4]Se fotnote 2 ovenfor. påpeker at kapitalismedefinisjonen i standpunktdokumentet utelukker statsmonopolkapitalisme, og vi sier oss enige i denne kritikken. Flere har også påpekt at dokumentet ikke tok opp Norges rolle i det imperialistiske verdenssystemet. En annen vesentlig mangel er at dokumentet ikke diskuterte hvordan revolusjonær strategi i et imperialistisk land som Norge skiller seg fra strategien i undertrykte land.

Patriarkatet og kvinneundertrykking

En annen spesielt mangelfull del av dokumentet var den som behandlet patriarkatet og kvinneundertrykking. Her har vi fått mye god kritikk fra flere, og disse innspillene har vi satt stor pris på. Det ble blant annet påpekt at «Standpunkt-dokumentet» ikke diskuterer den systematiske volden mot kvinner, hvilken rolle familien spiller for kvinneundertrykkinga, eller hvordan den kapitalistiske økonomien reproduserer kvinneundertrykking blant annet i form av lavere lønn og dårligere arbeidsforhold for kvinner. Kameratene som sendte inn kritikken, mente at man må forstå den patriarkalske familien som grunnleggende for kvinneundertrykkinga, og at dette er en del av samfunnets økonomiske basis.

Lignende innvendinger har blitt tatt opp internt i lengre tid. Den nye plattformen vil derfor inneholde en grundigere diskusjon av hvordan kvinneundertrykkinga er helt integrert i den kapitalistiske produksjonsmåten. Landsmøtet vedtok også at vi skal gjennomføre en intern studiesirkel i marxistisk-feministisk teori fram til plattformen vedtas.

Grunnsyn

Vi fikk også kritikk mot at vi definerer grunnsynet vårt som maoistisk. Flere mente at dette gjør det politiske grunnlaget til forbundet for snevert, og at vi da støter fra oss folk som ellers er nokså politisk enige med oss. Disse kameratene mente at plattformen generelt burde unngå referanser til historiske revolusjoner og skikkelser. Vi mener noe av denne kritikken tar opp et reelt problem, men er ikke helt enige i konklusjonen. Vi mener det er sant at det gamle «Standpunkt-dokumentet» legger for mye vekt på enkeltpersoners bidrag til den vitenskapelige sosialismen, og tilbyr ganske enkle forklaringer på kompliserte historiske spørsmål. Den nye plattformen vil legge mindre vekt på dette, og heller fokusere på problemstillingene som den revolusjonære bevegelsen bør løse, det prinsipielle grunnlaget for forbundets enhet, og hvilke konkrete mål vi kjemper for på kort og lang sikt. Vi håper at plattformen dermed vil kunne få tilslutning fra revolusjonære som ikke regner seg som maoister.

Symbolikk

Til slutt kom det kritikk mot hvordan organisasjonen representerer seg selv utad. En av dem som sendte inn kritikk, mente at det var problematisk at RK bruker hammeren og sigden som symbol, da dette også har blitt brukt av revisjonistiske stater og partier. Landsmøtet vedtok likevel ikke å endre symbolikken, og dette er ikke en aktuell diskusjon i organisasjonen. En innvending som har blitt tatt opp internt, er at vi ikke bør la revisjonister få overta hammeren og sigden, men heller kjempe for symbolets revolusjonære innhold

Ikke minst har kritikkampanjen vært nyttig for å hjelpe oss med å forstå hvordan RK blir oppfattet av andre i den kommunistiske bevegelsen. Dette er noe av bakgrunnen for vedtaket om å endre navnet på RKs nettorgan, fra maoisme.no til Kommunisten. De to viktigste grunnene til navnebyttet var: For det første at vi ønsket oss et navn som høres mer ut som en nettavis, og som kan stå seg over lengre tid. For det andre ville vi gjøre nettsiden mer interessant for kamerater som ikke regner seg selv som maoister.^[5]https://www.kommunisten.no/2024/12/rks-nettorgan-heter-na-kommunisten/

Intern diskusjon

Siden RK ble stiftet har det vært viktig for oss å dyrke en intern kultur basert på diskusjon i god tro, der alle medlemmer kan ta opp uenigheter uansett hvort store eller små de er, motta kritikk og kritisere andre. Ikke minst trenger vi en kultur der diskusjonen har faktisk betydning for organisasjonens politikk og praksis. Det er også viktig at denne diskusjonen ikke bare foregår bak lukkede dører.

Om staten etter revolusjonen, stående hær og politi

Det har vært generelt akseptert i den revolusjonære bevegelsen at man ikke kan ta over det eksisterende statsmaskineriet og «innføre» sosialismen ovenfra. Kommunister generelt anerkjenner at revolusjon innebærer å kvitte seg med det eksisterende statsmaskineriet, og erstatte dette med arbeidervelde (også kalt proletariatets diktatur). Dette kommer av at det eksisterende statsmaskineriet er bygget opp på en måte som hindrer flertallet, særlig arbeiderne, i å ha innflytelse over politikken.

Et spørsmål har likevel alltid vært aktuelt for revolusjonære — hvordan kan man erstatte de gamle politiske strukturene med noe som både er praktisk gjennomførbart, men samtidig også genuint frigjørende og demokratisk?

Arbeiderveldets funksjon er ikke å være en «velferdsstat» med rødt flagg, men heller noe som faktisk kan være et ledd i opphevelsen av kapitalismen, klassesamfunnet som sådan og dermed også staten selv. Det gamle standpunktdokumentet inneholdt denne formuleringen:

Voldsmakten i den nye staten (hæren og ordensmakten) må være en del av den allmenne væpningen av folket, og ikke en stående hær og politistyrke adskilt fra folket.

Denne formuleringen var i tråd med liknende kriterier for arbeiderveldet som blir tatt opp hos Marx, Engels, og Lenin, men bare i relativt liten grad diskutert og teoretisert i organisasjonen. Enkelte i forbundet har kritisert formuleringen som dogmatisk. Argumentet lyder: De historiske erfaringene til proletariatet (særlig de russiske og kinesiske revolusjonene) har vist at det ikke er mulig å kvitte seg med den stående hæren og politiet umiddelbart, og at disse bare kan avskaffes som del av en fremtidig prosess der staten gradvis visner bort. Denne diskusjonen har blitt tatt opp igjen flere ganger i forkant av landsmøtets andre plenum.

Som tidligere nevnt anså marxismens grunnleggere, Marx og Engels, det som nødvendig for proletariatet å avskaffe den stående hæren.^[6]Se «Pariserkommunen» i Marx, Borgerkrig i Frankrike (denne teksten er tilgjengelig på engelsk, her), eller Lenin (også i referanse til Engels), blant annet i «Ein ny type stat som … Continue reading^[7]Se særlig under «Samskipnaden for nasjonal einskap», og «Kritikk av utkastet til Erfurt-programmet», https://www.kommunisten.no/2021/09/staten-og-revolusjonen/ . Dette synspunktet blir videreført hos Lenin og bolsjevikene (i RSDAPs program fra 1903, i Staten og revolusjonen, i bolsjevikenes program fra 1919, i forelesningen om «Staten» fra 1919, i Renegaten Kautsky, osv.).

I dag er det mange fra den marxist-leninistiske tradisjonen og i den maoistiske bevegelsen som mener at den stående hæren og politiet har vært nødvendige for å forsvare arbeiderveldet og revolusjonen, basert på historisk erfaring. De peker på at de tidlige bolsjevikene, inkludert Lenin, manglet nødvendig praktisk erfaring da de tok til orde for å avskaffe den stående hæren, politiet og byråkratiet. Det var derfor både legitimt, nødvendig og i høyeste grad uungåelig at den Røde Hæren ble etablert som en stående hær under den russiske borgerkrigen.

Tilhengerne av dette synspunktet mener at slike hærer, med en stram kommandostruktur og stor grad av spesialisering, er mer effektive i krigføring enn enhver alternativ militær organisering. De peker på at stående hærer ble opprettet i Sovjetunionen og Kina, og hevder at ingen revolusjoner har klart å forsvare seg over lengre tid uten en stående hær. De mener at de teknologiske utviklingene siden da har gjort det enda vanskeligere å kunne forsvare revolusjonens gevinster uten å inkorporere de strukturene og strategiene som i dag kjennetegner stående hærer. De mener også at begrepet «stående hær» ikke er normativt,^[8]Normativt: Verdiladd. Motsatt deskriptivt, beskrivende. og at hærene i Sovjetunionen og Kina var stående hærer selv om de var organisert på vidt forskjellige måter.

Motstanderne av dette standpunktet argumenterer for at «effektivitet» ikke er et nøytralt begrep uten klasseinnold, og at en stående hær ikke er et middel som passer til proletariatets fordeler og ulemper i klassekampen. Borgerskapet besitter overlegen teknologi, har de aller fleste ekspertene (både militære og teknologiske) på sin side, og de kontrollerer den eksisterende militære infrastrukturen. Proletariatet består på den andre siden av langt flere medlemmer, og er integrert i infrastrukturen til det kapitalistiske maskineriet. Proletariatet må derfor bruke ukonvensjonelle strategier i stedet for å møte kapitalistene i symmetrisk krig.

Stående hærer og politi har utviklet seg historisk for å opprettholde den borgerlige ordenen. Deres profesjonaliserte og udemokratiske struktur er ikke bare en konsekvens av «effektivisering», men i høyeste grad et behov under et system som tjener veldig få, og der nedtrykkingen må håndheves ovenfra.

Motstanderne til argumentet for den stående hæren, mener også at de historiske sammenligningene som ligger til grunn gir lite mening. I Russland, 1918, var den teknologiske forskjellen mellom borgerskapet og proletariatet langt mindre enn i dag. I både Kina og Russland var borgerskapet lite etablert, hadde lite ekspertise, og teknologien var langt mindre utviklet (og mye mer tilgjengelig). I Kina vant uansett kommunistene, ikke gjennom en standard stående hær (til tross for at bondestanden utgjorde et flertall av de mobiliserte), men gjennom en folkehær som brukte demokratiske strategier for å styrke og frigjøre folket, hindre byråkratisk og ovenfra-ned-kontroll osv.

Norge har helt andre forhold. Klassefienden her er et mye mer avansert og veletablert borgerskap, som kommer til å bruke satelitter, droner, og sofistikert infrastruktur for å hindre et nederlag. Disse er teknologier som er mye vanskeligere for proletariatet å møte i symmetrisk krig.

På landsmøtets andre plenum ble det blant annet vedtatt at et fremtidig arbeidervelde skal være «grunnlagt [på] den allmenne og organiserte væpninga av proletariatet, og ikke en stående hær og politistyrke adskilt fra folket.»

Er byråkrati uungåelig?

Med «byråkrati» mener vi et hierarkisk system av ansatte (i motsetning til valgte) funksjonærer, som er skilt fra resten av befolkningen. Byråkratiet er typisk for den moderne borgerlige staten, men har også vokst fram i flere kommunistiske prosjekter som i Sovjetunionen og i Folkerepublikken Kina. Uenigheten rørte følgende spørsmål:

• Var det uungåelig at byråkratiet oppsto i Sovjetunionen og Kina?
• Tyder dette på en historisk nødvendighet ved hva «proletariatets diktatur» innebærer (å holde borgerskapet nede)? Eller var det konsekvens av særegenheter ved den bolsjevikiske og den kinesiske revolusjonen, eller avgjørelser som bolsjeviker og kinesiske kommunister gjorde?
• Bør vi kreve byråkratiets avskaffelse, om det uansett er uungåelig?
• I hvilken grad er kommunister anti-byråkratiske?

Det fantes flere forskjellige posisjoner i løpet av debatten. Det var de som mente at historisk erfaring har vist at «byråkratisering» til en viss grad uungåelig. Andre mente at det er mulig å kjempe mot byråkratiserende tendenser, og at «byråkrati» ikke bare bør godtas som et faktum. På landsmøtets andre plenum ble det vedtatt blant annet at arbeidervelde i norske forhold innebærer at «ansatte byråkrater erstattes med valgte funksjonærer, som når som helst kan tilbakekalles av de som har valgt dem.»

Om organisasjonsstruktur

Spørsmålet om organisasjonsstruktur har siden begynnelsen vært et av de mest diskuterte. Over tid har det utviklet seg en enhet på noen generelle punkter. Samtidig har nye organisatoriske utfordringer har ført til nye problemer eller omvurderinger av gamle problemer.

Selv om konseptet om «rådsmodellen» eller «rådsdemokrati» — i sammenheng med demokratisk sentralisme og «enhet-kritikk-enhet» — er generelt akseptert, har det vært uenigheter om hvilke aspekter ved dem som skal anvendes, og til hvilken grad.

Kommunisten publiserte nylig et bidrag til denne debatten, med tittelen «Kommunistisk demokrati og ledelse».^[9]https://www.kommunisten.no/2024/11/kommunistisk-demokrati-og-ledelse/ Dette innlegget skisserer både en oversikt over noen av de spørsmålene i denne debatten, og argumenterer for en «ledende kollektiv»-linje. Innlegget antyder også at prinsippene for rådsdemokratiet er gyldige for den proletariske staten, men ikke for en kommunistisk organisasjon.

Grovt sett innebærer «rådsmodellen» eller «rådsdemokrati» følgende — slik det er definert i organisasjonens vedtekter:

Organisasjonens politikk bestemmes gjennom hele medlemskapets aktive deltakelse, og alle posisjoner blir delegert nedenfra med imperativt mandat og er tilbakekallbare når som helst. Alle medlemmer må respektere organisasjonsdemokratiet. Mangfold i diskusjon er viktig mens det kreves enhet i handling.

Diskusjonen om rådsdemokratiets anvendelse dreier seg i hovedsak om «ledende kollektiver». Mens noen medlemmer i organisasjonen vil legge vekt på å bryte ned skillet mellom de som styrer og de som blir styrt over, og derfor også prioritere at alle skal kunne få erfaring med forskjellige sider ved det organisatoriske arbeidet, mener andre medlemmer at organisasjonen bør bygge spesifikke «ledende kollektiver» som har erfaring med å jobbe sammen med de samme oppgavene. Den praktiske konsekvensen har for det meste vært at noen medlemmer er mer skeptiske til rullering og ønsker at ansvar skal delegeres mer langvarig, mens andre går inn for mer hyppig rotasjon.

Om historiske skikkelser og hvordan vi skal forholde oss til dem

Det har gått flere diskusjoner i organisasjonen om ulike historiske skikkelser, og hvordan vi skal forholde oss til historiske skikkelser generelt. Diskusjonene har handlet om hvordan vi skal forholde oss til årsdager relatert til individer (skal fødseldager markeres?), bruk av portretter av personer som symboler og mer spesifikt «de fem store» som symbol. Vi har også diskutert hvordan Stalin bør vurderes.

Mange i RK har generelt vært skeptiske til å bruke personer som symboler, og det kan sies å regjere en bred konsensus om å ikke legge så mye vekt på individer i historiens utvikling. Enkelte har likevel forsvart «de fem store» som symbol, dvs. portretter av Marx, Engels, Lenin, Stalin, og Mao. De som forsvarte dette symbolet mente at det er «den beste måten å representere vår politikk på». Motargumentet er at det å bruke slik symbolikk er en form for persondyrking, og at det uansett ikke skiller oss tydelig fra andre organisasjoner med lignende symbolikk. Flere har også innvendt mot at Stalin er inkludert i et slikt symbol.

RK sitt «Standpunktdokument» inneholdt følgende standpunkt om Stalin:

Mao oppsummerte og kritiserte en rekke feil som ble gjort i Sovjetunionen under Stalin, og som vi kan lære av. Disse innebærer:

• Manglende bruk av masselinje og manglende tillit til massene, kombinert med en overdreven tro på stalig, teknokratisk ledelse i revolusjonen. Når det gjelder kampen mot kontrarevolusjonære ble det satset på sikkerhetspolitiet framfor massenes egen hjelp.
• En oppfatning om at motsigelser i kommunistpartiet er uttrykk for fiendlig innflytelse utenfra, i stedet for en uunngåelig gjenspeiling av at sosialismen fortsatt er et klassesamfunn. Motsigelser ble derfor forsøkt løst ved undertrykking i stedet for linjekamp.
• En manglende forståelse for motsigelser i folket og motsigelser mellom folket og fienden må behandles ulikt. Dette førte til overdreven bruk av fengslinger og henrettelser. Borgerlige elementer som klarte å unngå undertrykkingen, fikk vokse seg sterke i smug.
• En manglende forståelse for at klassekampen fortsetter i sosialismen, og at man må slippe løs massene for å forhindre kontrarevolusjon både i samfunnet generelt og i kommunistpartiet spesielt.

Samtidig er vi enig i Maos vurdering av Stalin som mest bra. Under Stalins ledelse fikk vi de første erfaringene med oppbyggingen av en sosialistisk økonomi, og dette var i hovedsak gode erfaringer. Den raske oppbyggingen av den sovjetiske økonomien under Stalins ledelse gjorde det mulig å beseire Hitler-fascismen. Vi er enig i Mao sin analyse av at Sovjet ble statskapitalistisk etter Stalin, og mener hans kritikk av Sovjet rammer det systemet som ble laget i Kina etter Maos død.

Etter hvert har flere kritisert denne seksjonen, både i og utenfor organisasjonen. En av kritikkene var at det ikke gir mening at Sovjetunionen skulle ha gått fra å være «sosialistisk» til «statskapitalistisk» over natten. Revisjonismen, eller degraderingen til kapitalismen, må kunne forklares på et mer systemisk plan.

Enkelte medlemmer har også pekt på noen viktige kontinuiteter mellom Krusjtsjov og Stalin. For eksempel ble teoriene om «hele folkets stat», fredelig sameksistens mellom imperialisme og sosialisme, og parlamentarisk overgang til sosialismen utviklet av Stalin, og spredd i den internasjonale kommunistiske bevegelsen gjennom Komintern.^[10]Dette punktet er kontroversielt. Vi oppfordrer derfor leseren til å ta fatt på spørsmålet selv, granske kildene kritisk, og vurdere om påstandene er rimelige. De følgende bøkene og artiklene, … Continue reading Det har også blitt satt spørsmålstegn ved hvorvidt Sovjetunionen under Stalin, særlig i senere tid, kan beskrives som proletariatets diktatur, særlig med tanke på de strukturelle endringene som skjedde i Sovjetunionen på 1930-tallet og som ble lovfestet i 1936-grunnloven. Flere maoistiske organisasjoner, som OCML-VP i Frankrike, og Förbundet Kommunist i Sverige, har kritisert Stalin på lignende måter og mente at den kapitalistiske restorasjonen skjedde allerede under Stalin.

Landsmøtets andre plenum vedtok ingen spesifikke påstander om Stalin, Sovjetunionen under Stalin, eller noen andre historiske skikkelser. En del av forklaringen er at vi ønsker å legge mindre vekt på slike ting generelt. Dessuten er diskusjonen ennå ganske underutviklet, og vi trenger å føre den videre. Inntil videre er formuleringen fra «Standpunktdokumentet» tatt ut av plattformen.

Om marxisme-leninisme-maoisme

Landsmøtet vedtok følgende endring av paragrafen i vedtektene som definerer vårt politiske grunnsyn:

Forbundet baserer sin politikk på den revolusjonære kommunismen. RK er videre en marxistisk organisasjon, som står i den maoistiske tradisjonen.

Paragrafen lød tidligere slik: «Forbundets ledende ideologi er revolusjonær kommunisme, altså marxismen-leninismen-maoismen».

Denne endringen betyr at vi ikke eksplisitt slutter oss til formuleringen «marxismen-leninismen-maoismen». Den nye formuleringen åpner opp for at ulike oppfatninger av maoismen kan sameksistere i organisasjonen, samtidig som den slår fast «den revolusjonære kommunismen» som vårt felles grunnsyn.

Endringen innheholder også en strykning av ordet «ideologi» i vedtektene. Den nye formuleringen gir, kort sagt, rom for en åpen, grundig og fordomsfri diskusjon om innholdet i maoismen, hvordan vi skal forstå begreper som «vitenskap», «ideologi» og «teori», og det kunnskapsteoretiske grunnlaget for en vitenskapelig sosialisme.

Spørsmålet om hvorvidt vi kan bruke begrepet «marxismen-leninismen-maoismen» for å beskrive vårt politiske grunnsyn, og hva dette begrepet vil innebære, har blitt diskutert internt i lang tid. Fra tidlig av har flere vært til denne språkbruken på grunn av de teoretiske implikasjonene. Skeptikerne mener at uttrykket viderefører individualistiske fordommer om hvordan vitenskaper utvikler seg. Videre mener de at politikken vår ikke kan være basert på et utvalg med teser som vi ser på som «allsidig anvendbare» eller «korrekte». For eksempel: Man tar utgangspunkt i at teorien om kulturrevolusjon er allmenngyldig, og deretter undersøker man hvordan teorien kan «anvendes» på norske forhold. Andre innvendinger er at uttrykket kan forkalke vår forståelse av den revolusjonære teorien, ved å låse oss til en kanon med «klassikere», og at det underspiller hvordan maoismen er et brudd med Stalins og Kominterns syntese av «marxismen-leninismen». En mer estetisk innvending, er at uttrykket rett og slett høres stivt ut.

Andre har ment at uttrykket passer, siden det viser hvordan den vitenskapelige sosialismen har utviklet seg i tre distinkte «stadier», personifisert gjennom Marx, Lenin og Mao. I denne modellen representerer hvert stadium en sammenfatning av lærdommene fra den forrige verdenshistoriske revolusjonen, og samtidig et paradigmeskifte med det foregående stadiet. Leninismen, som baserer seg på erfaringene fra den russiske revolusjonen, er dermed både et brudd med den ortodokse marxismen, og en videreføring av marxismens vesen. Maoismen, som i tur er basert på erfaringene fra den kinesiske revolusjonen (særlig Kulturrevolusjonen), er et brudd med den marxist-leninistiske ortodoksien som samtidig viderefører det vesentlige i marxismen og leninismen.

Det er også verd å nevne at «marxismen-leninismen-maoismen» som begrep er uløselig knyttet til PKPs og RIMs syntetiseringer av maoismen.^[11]PKP: Perus Kommunistiske Parti. RIM: Revolutionary Internationalist Movement. RK har allerede kritisert eller avvist vesentlige deler av innholdet i disse syntetiseringene. Det er også verd å nevne at PKP, RIM og andre organisasjoner har hatt vidt forskjelllige oppfatninger av hva som er innholdet i «marxismen-leninismen-maoismen». Om vi abstraherer bort de politiske forskjellene mellom de ulike organisasjonene som forplikter seg til «M-L-M», står bare merkelappen igjen.

Et alternativ som har blitt foreslått er at vi kaller oss marxister, leninister og maoister, «uten bindestrek».

Hva er maoisme?

Maoismen som global bevegelse oppsto som følge av det sino-sovjetiske bruddet og Kulturrevolusjonen. Historisk sett har maoistene hatt ulike meninger. Det som helt konkret skilte dem fra andre kommunister, var at de støttet den synlige linjen til Folkerepublikken Kina under Mao. Hvordan kan maoismen da forstås uten et revolusjonært Kina?

Enkelte plasserer maoismens vesen i bonde-arbeider-alliansen, med særlig vekt på «bonde»-delen av denne alliansen, som en innovativ teori som i høyere grad er villig til å tilpasse marxismen til konkrete virkeligheter.

Noen forstår maoismen som «det tredje, høyeste stadiet» i marxismen, en «vitenskap» som utvikler seg progressivt i sprang. I denne modellen er maoismen et nokså detaljert sett med rammeverk, skjemaer og teser for revolusjonært arbeid over alle verdenshjørner.

Andre finner maoismens aktualitet i Kulturrevolusjonen, og i en innovasjonsånd som fører bort fra byråkratiske organisatoriske former og strategier.

«Virkelig eksisterende maoister» passer ofte ikke inn i den ene eller den andre boksen, og det er dermed ikke overraskende at forskjellige personer i og utenfor RK har forskjellige meninger om og vurderinger av «maoismen».

RK er en maoistisk organisasjon, men det finnes noe forskjellige oppfatninger internt om hva som er maoismens innhold. Uenighetene bunner i ulike svar på blant annet disse spørsmålene:

• Er maoismen en vitenskap?

• Hva er en vitenskap i utgangspunktet?
• Er maoismen det tredje, høyeste stadiet i en vitenskap (marxismen-leninismen-maoismen), der hvert stadium bygger på det forrige og samtidig bryter med det samme?
• Eller er maoismen en politisk tendens, som egner seg til å svare på de problemene den kommunistiske bevegelsen møter i dag (i «Kulturrevolusjonens epoke»)?
• Er maoismen «marxisme-leninisme-maoisme», eller bare maoisme?
• Om vi er maoister, kan vi da ennå kalle oss leninister?
• Hva er det som skiller marxist-leninister fra maoister?
• Er maoismen basert på Mao sine tekster og teorier, eller på den kollektive praksisen til de kinesiske kommunistene i den kinesiske borgerkrigen, den sosialistiske oppbyggingen og Kulturrevolusjonen? Eventuelt begge deler?
• Hvem utviklet maoismen, og hvem syntetiserte (sammenfattet) den? Er maoismen syntetisert én gang for alle?
• I hvilken grad er maoismen åpen for lærdommer fra tenkere utenom «klassikerne»?

Disse diskusjonene kan ikke deles helt enkelt i «to sider». På enkelte punkter er det bred enighet i organisasjonen, og på andre punkter varierer synspunktene mye fra individ til individ.

Diskusjonene som er oppsummert i dette dokumentet, danner bakgrunnen for den nye plattformen til RK, som skal være klar våren 2025. Prosessen med å skrive den plattformen er i gang, og vi håper at den vil fungere som et virkelig enhetsgrunnlag for kommunistene i Norge når den publiseres.

Selv om kritikk-kampanjen er avsluttet, og det politiske grunnlaget for plattformen i all hovedsak er bestemt, betyr det ikke at vi ikke lenger ønsker kritiske innspill. Vi setter alltid pris på kameratslig kritikk. Om du har innspill til oss, ta gjerne kontakt via kontaktskjemaet på nettsiden.