Dette er en signert artikkel. Vi holder nettsidene våre åpne for revolusjonær marxistisk debatt. Signerte artikler uttrykker forfatterens eget synspunkt. Dette kan avvike noe fra synspunktene til RK eller redaksjonen.
Av E.S.
Epoken 1789-1871 har etterlatt dype spor og revolusjonære minner. Før feudalismen, absolutismen og det utenlandske åk ble styrtet, kunne det ikke være tale om noen utvikling av proletariatets kamp for sosialismen. Når sosialistene har talt om det berettigede i «forsvarskrig» med tanke på krigene i en slik epoke, har de alltid tenkt på disse mål med sikte på en revolusjon mot middelalderen og livegenskapet. Med «forsvars»krig har sosialistene alltid forstått en krig som er «rettferdig» i denne mening. (W. Liebknecht har en gang uttrykt seg nettopp slik.) Bare i denne mening har sosialistene anerkjent og vedblir å anerkjenne det berettigede, progressive og rettferdige i «forsvar av fedrelandet» eller en «forsvarskrig». Hvis f. eks. Marokko i morgen erklærte krig mot Frankrike, India mot England, Persia eller Kina mot Russland osv., så ville det være «rettferdige» kriger, «forsvarskriger», uansett hvem det var som angrep først, og enhver sosialist ville ønske seier for de undertrykte, avvhengige, ikke likeberettigede statene mot undertrykkerne, slaveeierne, plyndrerne, «stormaktene».
— Lenin, i «Sosialisme og krig» (1916).
Konflikten mellom Israel og Iran utviklar seg raskt, og kan utvikla seg til ein regional storkrig. Sjølv om krigen skulle kunne isolerast til Midtausten, ville han ha hatt ei global tyding.
«Iran-utsegna» til RK har vekt nokre kritiske innspel frå vennar av forbundet. Eg meiner den politiske innstillinga til utsegna i hovudsak var korrekt, men at ho var uklar på enkelte områder. Tesane som følgjer er derfor eit forsøk på vidareutvikla analysen av konflikten mellom Israel og Iran, slik at det blir mogleg å ta eit meir korrekt standpunkt. Dei skal ikkje tolkast som ferdige konklusjonar, men eit bidrag til ein pågåande diskusjon. Eg vil også understreka at dei berre uttrykkjer mine eigne synspunkt, og ikkje synspunkta til RK.
* * *
- Krigen er eit framhald av politikken, med andre middel. Når vi vurderer om ein krig er «rettferdig» eller «urettferdig», må vi spørja oss: kva slags politikk er det krigen vidarefører?
- Det har blitt hevda at det er Israels handlingar som no vil avgjera korleis krigen utviklar seg vidare. Dette er sant på eitt vis, i den grad det er Israel som er hovudaggressoren. Samstundes er det galt å framstilla saka som om Israel har eit val. Israel er ein settler-koloni, ein militær utpost for USA-imperialismen og ein sjølvstendig imperialist, som er bygd på okkupasjon av og folkemord mot dei lokale befolkningane, først og fremst det palestinske folket. Krig mot nabofolka er altså normaltilstanden til Israel, og det er urimeleg å forventa at Israel skulle handla på noko anna vis.
- Iran har som erklært mål å øydeleggja Israel som stat, men det er lite som tyder på at iranske styresmakter ønskjer ein direkte krig med Israel på noverande tidspunkt. Irans svar på Israels gjentatte provokasjonar det siste året har vore avmålte og kalkulerte, og på denne måten kan vi rekna Irans krigføring som «forsvarskrig». Men «angrep» og «forsvar» er relative omgrep, og historia lærer oss at det som i dag er ein «forsvarskrig» seinare kan endra karakter til angrepskrig.
- Dei militante gruppene Hizbollah, Hamas og Ansar Allah er først og fremst heimelaga motstandsrørsler, og ikkje iranske «stadfortredarar». At dei mottek trening og økonomisk, politisk og militær støtte frå Iran, tyder på samanfallande interessar, men ikkje at dei er «styrte frå Teheran». Elles må ein ikkje overdriva likskapane mellom Hizbollah, Hamas og Ansar Allah.
- Irans rolle i verda, og det iranske samfunnet, er særs komplisert og må studerast vidare. I mellomtida kan vi gå ut frå at Iran ikkje heilt eintydig kan kallast verken «halvkoloni» eller «imperialist». Kategoriar er alltid relative, og både i samfunnet og naturen vil det alltid finnast grensetilfelle. I den imperialistiske epoken er verda delt i to polar, dei imperialistiske landa og dei undertrykte landa, men ikkje alle land vil passa fint inn i nokon av desse kategoriane (dette gjeld også land som til dømes Tyrkia, Sør-Korea og Hellas).
- Dei iranske styresmaktene er ikkje anti-imperialistiske, og dei støttar ikkje Ansar Allah, Hizbollah og Hamas i from medkjensle med folka i Libanon, Palestina og Jemen. Irans støtte til «Motstandsaksen» handlar i botn og grunn om geopolitiske eigeninteresser: å svekkja Irans rivalar i regionen, særleg Israel og Saudi-Arabia, og å støtta iransk-vennlege regjeringar, for å sikra betre vilkår for iranske varar på verdsmarknaden. Motstandsrørslene i Libanon, Palestina og Jemen har rett til å søkja internasjonal støtte, men når alt kjem til alt, kan undertrykte folk berre frigjera seg sjølv ved å stola på eigne krefter.
- I Multipolarisme-utsegna skreiv RK: «Revolusjonære kan ikke feste sin lit til «antiimperialistiske» stormakter — Kina og Russland kommer ikke til å stille seg på verdensrevolusjonens side. Det internasjonale proletariatet må stole på sine egne krefter alene.» Vi kunne lagt til: den Islamske Republikken Iran kjem ikkje til å stilla seg på side med verdsrevolusjonen. Dei iranske styresmaktene fører ein reaksjonær politikk både innanlands og utanlands; dei er ein fiende av det internasjonale proletariatet. Politisk støtte til dei iranske styresmaktene kan ikkje tillatast frå kommunistar i noko land, sjølv om dei er fiende av «våre» imperialistar.
- Borgarskapet i alle land, også i dei undertrykte landa, vil prøva å sko seg så godt som mogleg innanfor det imperialistiske verdssystemet. I dei undertrykte landa deler borgarskapet seg grovt sett i to: på den eine sida kompradorane, som opptrer som mellommenn og tenarar for utanlandske imperialistiske monopolar; på den andre sida det nasjonale borgarskapet, som satsar på «uavhengig» økonomisk utvikling. Den iranske herskande klassen er eit slikt nasjonalt borgarskap. Sjølv om Iran ikkje er eit «reint» imperialistisk land, fører det det iranske borgarskapet ein politikk for å klatra opp i det imperialistiske verdssystemet.
- Iran er ein del av den økonomiske blokken under leiarskap av dei imperialistiske stormaktene Russland og Kina. Dei tre landa har også eit avgrensa, men stadig tettare militært samarbeid. At Iran er integrert i ein imperialistisk økonomisk blokk, og militært alliert med imperialistiske stormakter, vil derimot ikkje i seg sjølv seia at Iran er eit imperialistisk land. Latvia er integrert i den imperialistiske økonomiske blokken EU, men er ikkje sjølv eit imperialistisk land. Filippinane er militært alliert med USA, men er ikkje sjølv eit imperialistisk land.
- Iran er alliert med Kina og Russland, men det er lite som tyder på at Russland og Kina «trekkjer i trådane» når det kjem til Irans krig med Israel. Særleg Kina har eit tett økonomisk samarbeid med Israel, og er derfor ikkje interessert i ein fullskala krig mellom Israel og Iran. Det iranske borgarskapet handlar på eige initiativ.
- Israels kollaps, og eit fritt Palestina, vil vera eit stort slag mot det imperialistiske verdssystemet, og særleg mot USA-imperialismen. Men det er feil å tru at dette i seg sjølv ville ført til slutten på det imperialistiske verdssystemet. Kina, Russland og Iran ville fint ha vore i stand til å gjera bruk av eit uavhengig Palestina i militær allianse med Iran og eventuelt som «økonomisk partner» i BRICS, og dette er plausibelt så lengje iransk-vennlege krefter har hegemoniet i den palestinske motstandsrørsla. (Dette ville likevel ha vore eit uendeleg framsteg jamført med situasjonen i dag, både for det palestinske folket og for vilkåra for verdensrevolusjonen!)
- Om krigen mellom Iran og Israel fører til ei militær svekking av den israelske staten, og underlettar Israels kollaps, er dette ein god ting. Kvar antiimperialist ønskjer nederlaget til Israel. Men å stilla parolen om «full siger for Iran», slik enkelte gjer, er derimot feilaktig. Vårt standpunkt må vera: eit fullstendig nederlag for Israel, full siger for den palestinske motstandskampen, men ingen politisk støtte til Iran.
* Verdensrevolusjonen? Hvilken betydning skulle dette begrepet ha? En fin tanke eller et knefall for trotskismen? Det er ingen grunn til å tro på eller propagandere for en konkret verdensrevolusjon. Motsigelser fører til ulik utvikling rundt om i verden, det medfører at det oppstår muligheter for revolusjon og sosialismen i noen land.
* «I den imperialistiske epoken er verda delt i to polar, dei imperialistiske landa og dei undertrykte landa, » hvis «polar» skal ha noen faktisk betydning så må det bety at de imperialistiske landa har en enhet mot de undertrykte landa. Sånn er jo verden ikke, motsigelsene blant de imperialisiske landa er helt tydelige, det viser krigen mellom Russland og Ukraina og den kraftige motsigelsen mellom USA og Kina.
* «Det internasjonale proletariatet må stole på sine egne krefter alene.» Hva er det egentlige politiske innholdet i denne veldig reine og røde parola? Skal nasjonale frigjøringsbevegelser ikke utnytte motsigelser blant imperialister?
* Vedr. verdensrevolusjonen. Her vil jeg gjenta hva jeg har svart til deg på dette tidligere:
«Til punkt 1: Det stemmer at arbeiderklassen først og fremst må gjøre revolusjon i sitt eget land. Står dette i motstrid til at vi trenger revolusjon i hele verden? Jeg mener at det slett ikke gjør det. Tvertimot er det slik at en ikke kan gå inn i det klasseløse samfunnet uten at grunnlaget for kapitalismen er ryddet av veien i hele verden. At trotskistene er opptatt av å snakke om verdensrevolusjonen betyr ikke at vi ikke kan bruke begrepet “verdensrevolusjon”. En kan bygge sosialisme i et land, men ikke kommunisme. Motsigelsen mellom Trotskij og Stalin gikk ikke på om en var for eller imot verdensrevolusjon, men på hvorvidt det var mulig å bygge sosialisme i et land.»
Dette betyr ikke at «verdensrevolusjonen» må bety at det vil være en sammenhengende bølge av revolusjoner. Historien går sjølsagt ikke i en rett linje. Vi kjemper for revolusjon i Norge, men også for revolusjon i hele verden. Vi kommer ikke langt om revolusjonen kun skjer i Norge, det er derfor helt rett å snakke om behovet for verdensrevolusjon. Dette er ikke et begrep som trotskistene har eierskap på.
* Når det gjelder «poler» så tolker jeg dette mer som at forfatteren snakker om to sider av en motsigelse. Sjøl om det er motsigelser mellom imperialister og mellom undertrykte land, så deles verden også grovt sett mellom imperialistiske og undertrykte land. Så er vel litt av poenget til forfatteren her at det er mye nyanser her. Om den politiske hovedmotsigelsen i verden idag går mellom imperialistiske og undertrykte land er et spørsmål som ikke blir drøftet i denne artikkelen (jeg nevner det siden det er en mulig missforståelse).
* Jeg tror jeg er litt enig i at «Det internasjonale proletariatet må stole på sine egne krefter alene.» ikke er en helt god parole. Om en stryker «alene» så blir det en bedre parole. Det finnes andre undertrykte lag (og forsåvidt grupper og individer som kan tilhøre øvre lag) som proletariatet må sette sin tillit til også. Poenget her er vel mer at dette er et slag mot dem som tror at f.eks. Russland, Kina eller Iran er strategiske allierte i den revolusjonære kampen. Dette står ikke imot (mener jeg – artikkelforfatteren får svare for seg) at proletariatet kan inngå taktiske allianser med reaksjonære.
1. Omgrepet «verdsrevolusjon» er heilt ukontroversielt for ein marxist. Marxismens grunnleggjarar var krystallklare på at overgangen til kommunismen ikkje kan gjennomførast i eitt eller nokre få land åleine, men må skje på verdsnivå. Verken Lenin eller Mao gjekk nokon gong bort frå denne linja, og Mao har ved fleire tilfelle slått fast at den kinesiske revolusjonen er ein *del av* verdsrevolusjonen (sjå til dømes artikkelen «Om nydemokratiet»). Sjølv Stalins linje om sosialisme i eitt land stod i utgangspunktet ikkje i motsetning til verdsrevolusjonen. Tvert om lydde argumentet at fordi revolusjonen i Europa var midlertidig på tilbakegang, var det nødvendig å konsolidera proletariatets diktatur i Sovjetunionen som ein støttebase for eit seinare revolusjonært oppsving. Sosialismen i eitt land var altså ikkje intendert som eit *alternativ* til verdsrevolusjon, men tvert om den beste måten å *tena* verdsrevolusjonen på i dei særeigne forholda som rådde etter nederlaget til revolusjonane i Tyskland og Ungarn.
2. Det finst motseiingar i alle ting, også i den imperialistiske polen. Einskap er alltid berre relativ einskap. Faktisk kan ein godt argumentera for at hovudmotseiinga på verdensnivå no nettopp er motseiinga mellom ulike imperialistar og blokkar av imperialistar. Rivaliseringa mellom USA med allierte på den eine sida, og Kina med allierte på den andre sida, fargar alle viktige politiske hendingar på verdsnivå, og verkar inn sjølv på klassekampen i dei enkelte landa. Også krigen mellom Israel og Iran må sjåast i lys av dette.
Poenget er at verda i den imperialistiske epoken deler seg grovt sett i to: imperialistiske undertrykkarland på den eine sida, og utbyta og undertrykte land på den andre sida. Ifølgje Lenin var dette sjølve essensen ved det imperialistiske verdssystemen — men ingen kan skulda Lenin for å ha «gløymd» at dei imperialistiske landa også strir seg imellom.
3. Formuleringa om at det internasjonale proletariatet må stola på sine eigne krefter åleine, er retta mot dei revisjonistane som set si lit til at Kina og Russland skal utkonkurrera USA og etablera ei fredeleg, «multipolar» verdsordning, og dimed gjera revolusjonen overflødig. Merk også at dette ikkje er eit uttrykk eg har funne på i denne samanhengen, men eit sitat frå ei RK-utsegn. Likevel er eg einig med Reidar om at parolen bør omformulerast, då han bidrar til forvirring. Sjølv om proletariatet er den einaste tvers gjennom revolusjonære klassen, kan han ikkje vinna makta åleine, men må vinna over andre sjikt i folket til eit revolusjonært standpunkt. Likevel må vi alltid kjempa for proletariatets politiske sjølvstende i forhold til andre klassar.
Ei riktigare formulering ville kanskje vore: «Det internasjonale proletariatet kan bare stole på seg selv og sine strategiske allierte. Proletariatet må ha den politiske ledelsen, og aldri bli haleheng til borgerskapet.»